Her er mannen som tryller fram de vakreste tolkninger av alt fra Edvard Griegs «Morgenstemning» til Vivaldi og Beethoven på sin spanske gitar. Nå kan du snart oppleve gitarvirtuosen Francisco Doblas på El Campanario.
– Jeg har alltid lyttet mye til musikk, sier Francisco – Paco – Doblas som lenge har hatt forkjærlighet for vår egen store komponist, Edvard Grieg.
Morgenstemning fra Peer Gynt er én av Pacos favoritter, og for å demonstrere tar Paco opp gitaren og setter i gang. Det er like før skyene sprekker opp og sola titter gjennom det mørke skylaget som ellers preger Costa del Sol denne vinterdagen.
Startet med trompet
I 50 av sine 64 år har Francisco – Paco – Doblas vært musiker på heltid. Musikkinteressen ble tidlig vakt, for som 12-åring ble han med i Fuengirola kommunale orkester – Banda Municipal de Fuengirola – og begynte å spille trompet.
Men allerede to år etter lot han å la håret gro og byttet ut trompeten med elektrisk gitar. Sekstitallet var tiåret da alle ungdommer skulle spille i band, og Paco var på hugget.
– Det var litt tilfeldig at det ble gitar, forteller Paco.
Forklaringen var at han ble kjent med en gutt på omtrent samme alder som allerede var en racer på gitaren, og slik ble Paco bitt av basillen.
Danket ut Julio Iglesias
I 1964 – bare 15 år gammel – dannet han popgruppen «Los Gritos» der han selv spilte sologitar.
– En svært intens periode, forteller Paco; – De tre første årene spilte vi gjerne 25 konserter i måneden. Vi tjente gode penger og var berømte.
I 1968 vant bandet Los Gritos førstepremie under Festival de Benidorm for sin tolkning av smørsangeren Julio Iglesias´ på den tiden populære låt «La vida sigue igual».
Med denne triumfen ble Pacos´ popgruppe en av Spanias mest populære, det ble turneer, fjernsynsopptredener og filmer.
På løpende bånd ble det premier og utmerkelser ved Festival del Atlántico (Tenerife), Festival Internacional de Málaga, Festival de Valladolid og var med i en rekke filmer.
Men det meste har en ende, også perioden som gitarist i popbandet Los Gritos.
Autodidakt
I 1977 forlot Paco popmusikken for å satse på en karriere som klassisk gitarist og komponist.
– Flere av medlemmene i Los Gritos ville ut av gruppa og gå sine egne veier. Jeg satte meg til hjemme og øvde intenst på min klassiske gitar. Det var som en sykdom. Jeg øvde seks, sju, ja til og med åtte timer om dagen, forteller Paco. Vennene hans fra gamle dager mente han var blitt gal.
– Har du noen gang hatt opplæring i klassisk musikk eller gitarspilling?
– Nei, svarer Paco: – Jeg er 100 % autodidakt, alt har jeg lært på egenhånd.
Det hører med til historien at Paco sluttet på barneskolen bare åtte år gammel. Han tok jobb som altmuligmann på leilighetshotellet «La Concha» her i Fuengirola som på den tiden ble drevet av en svenske.
– Selv om det ikke har blitt mye formell skolegang og utdannelse på meg, har jeg lest mye. Jeg er nok litt «atípico» – atypisk, forklarer han.
Paco leser og skriver noter, transkriberer og lager partitur slik at klassiske verker som er skrevet for piano og flygel og større orkestre, også kan spilles på én enkelt gitar.
Favorittkomponist
19. februar kan du høre Paco Dobla på konserten i Sjømannskirkens El Campanario i Calahonda. Programmet er ikke helt klart ennå, men det blir noe av Grieg og klassisk, spansk og europeisk musikk, forteller Paco.
– Hvem er favorittkomponisten din?
– Jeg liker jo alle komponistene jeg spiller, men om jeg må velge én, må det bli Johann Sebastian Bach, svarer Paco.
Gjennom sin lange karriere har Paco Doblas spilt sammen med en rekke andre kjente klassiske musikere, bl.a. John Whelan (fløyte), Patricia Walsh (fiolin) William Silcock (bass). Han har gjort konsertopptak av Vivaldi, Diabelli, Beethoven og sine egne komposisjoner for både spansk, østerriksk og bayersk fjernsyn. Dessuten har Paco spilt sammen med en rekke kjente symfoniorkestra og holdt konserter i en rekke land, både i Europa og i Sør-Amerika.
Til Norge?
Men så langt har han aldri gitt konserter i Norge, ikke en gang besøkt landet, til tross for at han har vært gift med norske Ellen i mange, mange år!
– Med suksess på El Campanario vil jeg gjerne dra til Norge og holde konserter for eksempel i Oslo og Bergen, sier han.
– Hva liker du best, å spille alene eller sammen med orkester?
– Jeg spiller vanligvis alene, men det er klart at å ha et 80-personers stort orkester i ryggen gir også en god følelse. Hver konsert er som en eksamen. Det er en fantastisk følelse når konsertene blir bra.
Av Arne Bjørndal (tekst & foto)
