FINCA PARRILLA - En norsk-fransk drøm i Frigiliana

Costa del Sol har tiltrukket seg mange – av ulike grunner. På 1950-tallet kom en fransk forretningskvinne til kysten. Hun falt for den lille landsbyen Frigiliana, hvor hun fikk bygget en miniatyrkopi av sitt château fra hjemlandet. Med årene tok ett av barna hennes over, men det ble gradvis for mye å drive. Eiendommen ble lagt ut til salgs, og ved en av livets tilfeldigheter kom en norsk kvinne innom. I dag driver Ane Marie Hektoen og Tor Stranda Finca Parrilla. Det Norske Magasinet ble invitert på befaring og lunsj, og hvilket sted det er!

Drømmen om noe eget

De møttes som studenter i Oslo på 1980-tallet. Ane Marie kom fra Østlandet og vokste opp på Lillehammer, og Tor kom fra Vesterålen. Jobben førte paret til universitetet i Tromsø, hvor hun var programdirektør og han studentprest. Over 40 år, fire barn og fem barnebarn senere, lever de fremdeles der. Men livet på nordkalotten krever sitt. Ane Marie insisterte på at hvis de skulle bo i denne landsdelen, ville hun bli gjennomvarm om sommeren. Hver eneste juni i 25 år leide de et nydelig sted ved strandlinjen i Nerja. Etter et par uker på kysten foreslo hun alltid at de skulle dra opp til landsbyen Frigiliana for å lete etter et eget sted. Hver gang sa Tor at de hadde et kjempefint hus i Tromsø og et supert leiested i Nerja, og ikke trengte noe mer. Men så kom sommeren 2015 …

Ane Marie: – Tor og jentene hadde reist hjem, og jeg var alene her med sønnen vår, Fredrik, som den gangen var 18. Ved en tilfeldighet hørte jeg om en kvinne som skulle selge sin mors hus i Frigiliana. Vi tok en taxi opp dit dagen etter, og da vi åpnet porten, tenkte jeg: Er det mulig! Finnes det et sånt sted i denne lille landsbyen! På vei ned igjen i taxien så Fredrik og jeg på hverandre og sa «Det kjøper vi!» Nå har vi hatt det i elleve år, og restaurert tre hus og en enorm eiendom.

Da Ane Marie fortalte Tor om huset, var hans første reaksjon «Er det stort, da?». Forståelig nok ville han se stedet før hun slo til. Hun svarte at han måtte komme med en gang, fordi det ville bli solgt raskt.

Tor: – Da Ane Marie ringte og fortalte at hun hadde funnet et sted i Frigiliana, så jeg for meg ett av de små landsbyhusene i sentrum. Men da jeg kom hit, skjønte jeg jo raskt at dette var noe helt annet … Huset var ganske forfalt, og eiendommen hadde ikke vært vedlikeholdt på årevis, så det var enormt å gjøre. Heldigvis fikk vi kontakt med en entreprenør som hjalp oss, men i begynnelsen var det et pengesluk.

Siden Tor fremdeles var I full jobb i Tromsø, måtte Ane Marie ta hånd om det meste av arbeidet alene. Etter flere år med pendling sluttet hun i jobben sin ved universitetet for å ta seg av Finca Parrilla på fulltid.

Det er utrolig å forestille seg at den vakre hagen med enestående panoramautsikt over Middelhavet var et villnis da de tok over. I dag, når jeg besøker stedet, er hagen og huset i full aktivitet, med gartnere som klipper gress og trimmer busker, og håndverkere som legger håndskårne fliser rundt bassengdusjen. Alt må bli ferdig før sesongåpningen om en ukes tid.

Med lokal hjelp og Ane Maries kreative øye har de skapt slyngende klassiske gangveier, solfylte terrasser, skyggefulle sitteområder og et basseng som reflekterer himmelhvelvet. I likhet med vertskapet faller jeg momentant for dette paradiset – men slike steder tar ikke hånd om seg selv.

Når lønningene ikke holder

Parets største utfordring da de kjøpte et nedslitt minislott med elleve måls tomt var å finne en måte å få finansiert det hele.

Ane Marie: – Vi visste at lønningene våre ikke ville holde, så vi måtte gjøre noe for å skape inntekt. Jeg tenkte umiddelbart på sommerutleie og kontaktet et europeisk byrå som markedsfører denne typen luksuseiendommer. De kom på befaring og elsket stedet! Selskapet har hundrevis av eksklusive eiendommer i sin portefølje, men vi er ganske så unike. På Costa del Sol tar Marbella selvsagt all oppmerksomhet, men våre gjester ser ikke nødvendigvis etter moderne identiske villaer. Her kommer de til et hjem, for vi bor jo her. Det har vært vårt ønske hele veien at gjestene ikke kommer til et utleieobjekt.

Fincaen har ikke hotellstatus, og det ønsker vertskapet heller ikke. De fleste av gjestene deres kommer fra Storbritannia og Frankrike, og de siste par årene har det også vært en del amerikanere. Prisene er relativt høye og fastsettes av byrået, men gir eksklusiv tilgang til denne grønne oasen og herskapshjemmet med seks soverom.

Tor: – Huset er jo flott i seg selv, men uteopplevelsen er det mange forbinder med å være i Spania. Utsikten mot både hav og fjell fra bassengkanten er det som virkelig skiller stedet fra et hotell midt i et turistsentrum. Samtidig gir den store hagen en følelse av ro og stillhet.

Men det krever mye å drive et slikt sted, legger Ane Marie til – man må være tro mot konseptet for å lykkes.

Ane Marie: – Hvis du selger stedet som en opplevelse, som vi gjør, må gjestene kjenne at det er en opplevelse å komme hit – ikke bare et sted man kommer til og får mat og noen turer. Samtidig må vi hele tiden sørge for at vi holder den høye standarden og at alt er i tråd med visjonen vår.

Fra finca til fjells

Ideen om retreats kom også raskt til Ane Marie, som elsker å gå i fjellet. Hun ble med et par britiske guider som nå leder turer fra fincaen i de lokale fjellområdene i naturparken Sierra de Tejeda, Almijara og Alhama.

Ane Marie: – Det er vanskelig å finne frem i fjellet her, og hvis man mister stien, er man helt fortapt. Men guidene våre kan fjellene som sin egen bukselomme og alt om lokal flora, fauna og historie. Da jeg gikk med dem, skjønte jeg at dette bare er et eldorado – som et grønt forland til Sierra Nevada.

Retreatene på fincaen er en kombinasjon av fjellturer og yoga som tilbys om morgenen og som strekk etter turene. Yogainstruktøren er en lokal Nerja-jente som også tilbyr meditasjon i eiendommens private kapell, som alltid er åpent for de som ønsker det.

Besøkende merker raskt at stedet har en god atmosfære. Ane Marie mener dette skyldes den opprinnelige eieren. Hun var kjent som en tøff forretningskvinne, men også opptatt av det spirituelle og reiste ofte til India.

Ane Marie: – Med unntak av pianoet var det ikke et møbel i stuen her, så de satt på gulvet. På veggene var det svære plakater av kjente guruer som hun brakte hit til fincaen. Så det har en egen energi som ikke bare handler om det vakre og estetiske. Man kjenner at det er et sted med sjel.

Med malerpenselen

At det er en fest for øynene oppdaget interiørmagasinet MAISON da de gjorde en større reportasje om Finca Parrilla tidligere i år. Å rusle rundt på enedommen er som å tråkke inn i et fransk interiørmagasin eller en romantisk filmkulisse fra Toscana. Hvert hjørne i huset og hagen er prydet av skulpturer, gamle bruksgjenstander og original kunst.

Når jeg spør hvem som står bak interiørdesignen, peker Tor på fruen i huset og forteller at hun har tegnet sengene og utemøblene som de fikk laget av lokale håndverkere.

Ane Marie: – Jeg har ingen utdanning innen interiørdesign, men jeg elsker det jo. For eksempel er alt av stoffer fra en designer i Paris. Hver lille ting her har sin historie og er håndplukket for stedet. Jeg tror min lidenskap for gamle ting kommer fra Røros. Vi bodde i Bergmannsgata på 60-tallet, da de fortsatt hadde fjøs, kyr og hester i bakgårdene. Jeg var bare skolejente, men jeg elsket de gamle husene!

I år tilbyr de to kunstkurs på fincaen – det første med den abstrakte kunstneren Geir Yttervik, som blant annet er representert på Nasjonalmuseet, Kunstsenteret Norge og Astrup Fearnley Museet – det andre med den talentfulle renessansekunstneren Kari Nordnes.

Ane Marie: – Geir er utrolig kunnskapsrik om kunsthistorie, abstrakt kunst, farger og komposisjon, mens Kari er utdannet ved Renessansekunstakademiet i Firenze. Kurset hennes handler mye om portrett maling og hvordan man maler hud.

Familien først

Ane Marie jobber «fulltid, pluss pluss» med forvaltning av eiendommen, utleie, arrangementer og retreatene på Finca Parrilla, men siden Tor pensjonerte seg, hjelper han med regnskap og administrative oppgaver.

Utfordringen er å drive et så stort sted uten å vite om det er sikker økonomi i det. Det er alltid noe som må fikses. I vår oppdaget de en liten lekkasje, og da de sjekket, viste det seg at hele taket måtte skiftes. Bassenget måtte også restaureres etter et par tiår, og alt koster.

Ane Marie: – Det er alltid noe, og gjestene forventer selvsagt at alt skal være tip top. Jeg begynner å ønske meg et litt enklere hverdagsliv, hvor det ikke er 10 000 tråder som skal holdes samlet hele tiden, men så lenge fincaen og naturen rundt her er vår lidenskap, fortsetter vi.

Tor: – Det spesielle med dette stedet er utsikten og alt det grønne rundt oss. Det gir noen fantastiske opplevelser. Samtidig ligger det med gangavstand til Frigiliana, som er en levende spansk landsby. Så vi kan ha begge deler.

Ane Marie: – Å våkne her … alt er stille, vakkert og grønt. Du føler ikke at du er i et nabolag i det hele tatt. For oss som er turgåere, tror jeg at det var nærheten til fjellene som gjorde at vi endte opp med å kjøpe fincaen. Vi kan bare gå rett ut døren. Mange aner ikke at det finnes mer i Spania enn stranden – og det er trist, for det er så mye mer.

Ettersom årene har gått, har ekteparet begynt å leke med tanken om å bygge et mindre hus i skråningen over kapellet, der de kan flytte en dag – hvis ungene vil overta. Med andre ord: med utsikten, men uten ansvaret. Alt beror på hva som vil skje fremover, spesielt når det gjelder familieutvidelse, for familien har alltid hatt førsteprioritet.

Tor: – Familien vokser, og vi har behov for et sted å samles. Det er litt av visjonen vår, at vi skapte et sted hvor vi alle kunne være samtidig. Noen ganger møtes vi i Tromsø eller i Oslo, men her har vi liksom alt – overnattingsmuligheter for alle og mulighet til å være ute, selv i juleferien.

Ane Marie: – Barna våre har vært i området helt fra de var bittesmå, og alle snakker spansk og føler seg veldig hjemme. Og nå løper barnebarna rundt og elsker å være her. Hver sommer-, høst- og juleferie er vi her. Den tiden blokkerer vi av, for ferier er for familien!

Klart alle elsker Finca Parrilla – et drømmested både for å leke gjemsel og for å sitte og nyte utsikten mot fjell og hav.

En livsalder etter at en fransk kvinne brakte en bit av Frankrike til Andalucía, lever drømmen videre – med litt hjelp fra en norsk familie.