Månedsmagasinet på Costa del Sol
Demokratiet både seiret og tapte da de katalanske velgerne strømmet til valglokalene like før jul. Valgdeltagelsen var større enn noensinne. Det samme er uvissheten om hva som nå skal skje i det konfliktrammede Catalonia.
 
Katalanerne fikk ikke sitt uavhengighetsvalg. Til gjengjeld fikk de et ”ordinært” regionalvalg, som kun kom til å handle om det katalanske tilhørighetsforholdet. Og nøyaktig som ved regionalvalgene i 2012 og 2015 ble det uten en klar seierherre. Valgresultatet viser tydelig nok en gang at befolkningen er splittet i to like store deler. Men for alle kommer den store splittelsen til å koste dyrt, kanskje allerede fra 2018.
 

Forskrudd valgkamp

Man kan velge om man synes det er morsomt eller sørgelig, men faktum er at de to store uavhengighetspartienes valgkamper var meget atypiske. Store deler av JUNTSxCATs valgkamp ble nemlig koordinert fra Brussel, hvor partiets førstekandidat Carles Puigdemont fortsatt ”skjuler” seg fra det spanske rettsvesenet. Tilsvarende skulle store deler av ERCs valgmateriale gå via statsfengselet i Madrid, hvor partiets leder, Oriol Junqueras, sitter varetektsfengslet. Den noe særpregede koordineringen gikk dog hverken godt eller dårlig for de to partiene, for de fikk nøyaktig samme resultat som forrige gang, og må – også som forrige gang – slå seg sammen med CUPs få mandater for å komme opp på de 68 mandatene som et flertall krever. Til sammen har de tre separatistpartiene 70 mandater. Separatismen er stort sett det eneste de borgerlige fra JUNTSxCAT, de venstreorienterte fra ERC og de sterkt anti-kapitalistiske fra CUP er enige om. Det er unektelig et vakkert trekløver, men spørsmålet er om de pro-spanske partiene i det katalanske parlamentet; Ciudadanos, PSOE, PP og Podemos, ville ha kunnet danne en vakrere bukett. De gleder seg over tilsammen å ha fått 52 prosent av stemmene, eller sagt på en annen måte; 52 prosent av de katalanske velgerne har stemt på et parti som ønsker et samlet Spania. Gleden er dog kortvarig, for mandatfordelingen som gjøres opp fra provins til provins gir som sagt uavhengighetspartiene et knepent flertall. Slik er demokratiets spilleregler.
 

Den høye prisen å betale

Faktum er derfor at ingen riktig har vunnet eller tapt valget. Tilsvarende er det ingen som for alvor har tatt initiativ til å få dannet en ny regjering. Ciudadanos, som gjorde et bra valg, men på bekostning av de andre pro-spanske partiene, mener ballen ligger hos uavhengighetspartiene, som heller ikke gjør så stort vesen av seg, fordi de ikke vet om deres ledere kommer hjem / blir løslatt, og hvem som i motsatt fall skal være deres nye førstekandidat. Det låter helt feil, men dette er status i dagens Catalonia, og alle betaler prisen for den store usikkerheten. Bedrifter forlater fortsatt regionen, og det koster naturligvis. På kort sikt koster det ikke arbeidsplasser, da flyttingen av en bedrifts hovedsete eller forretningsadresse bare er en administrativ detalj. Til gjengjeld vil det meget snart kunne merkes i den katalanske skattekassen, da en meget stor del av en bedrifts skattekroner forblir i den regionen hvor virksomheten holder til. De børsnoterte (nå tidligere) katalanske selskapene som har valgt å forlate Catalonia omsatte i fjor for 90.000 millioner euro, noe som tilsvarer nesten halvparten av det katalanske BNP. Det er voldsomt mye penger, og noe som unektelig vil gi katalanerne en stor økonomisk bakrus i mange år fremover. Den store usikkerheten og negative omtalen av Catalonia merkes allerede på gaten. I det siste kvartalet i 2017 falt turismen med 20 prosent, og tilsvarende nedgang har Barcelonas restaurant- og hotellforeninger meldt om. Selv besøkstallet til FC Barcelonas hjemmekamper og fotballklubbens museum har falt med 20 prosent. Det er turistene som holder seg unna.
 

Ord til ettertanke

Det vites ikke om det var en spøk, alvor eller bare en rask og lite gjennomtenkt kommentar for å sanke stemmer som fikk Catalonias forhenværende leder Artur Mas til å starte diskusjonen om katalansk selvstendighet i 2012, men ”leken” ble i alle fall hurtig til alvor, for med denne diskusjonen gikk det mangeårige, stabile politiske samarbeidet med PSOE i stykker, og sendte Catalonia ut på den politiske, sosialistiske og økonomiske glattisen.
Med de Olympiske Leker i 1992 fikk Barcelona og Catalonia en fin plassering på verdenskartet, og regionen har siden da vært flaggskipet i spansk økonomi samt symbolet på det moderne Spania. Regionen har hatt 20-25 forrykende år – på alle fronter. Men de siste fem årene har det kun gått i motbakke. Catalonia har mistet sin glans og det vil ta mange år å få gjenopprettet tilliten og de store tapene. Regionen har blitt til det katalanske galehus.
Av Henrik Andersen, henrik@norrbom.com

Del

Kanskje du også vil like

© 2009-2019 Det Norske Magasinet – Norrbom Marketing.
Designed and developed by yummp.

Søk på Det Norske Magasinet

Planlagt vedlikeholdsarbeid: Lørdag 5. august 2023 fra kl. 08.00 vil det foretas oppdateringer på norskemagasinet.com. Vær oppmerksom på at nettsiden vil være utilgjengelig i perioden når det foretas oppdateringer. Det samme gjelder for NorskePLUSS mobilappen.