”Det finnes ingen kur mot Ebola fordi sykdommen hittil bare har vært et problem i fattige land. Men nå når det er en trussel mot Vesten, blir folk oppmerksomme på alvoret av dette viruset.”
Slik svarer David Moscoso, spesialist i forbyggende medisin og folkehelse og en del av den epidemispesialenheten i Málaga som overvåker sykdommer i Sør-Spania, på spørsmålet om hvorfor det stadig ikke finnes noen kur mot ebola.
Ebola-viruset ble oppdaget første gang på 1970-tallet i nærheten av Ebola-elven i byen Yambuku (DR Kongo), som viruset har fått navnet sitt fra. Og kuren er fortsatt ikke funnet. Hvorfor? Vil epidemien eskalere her i samme grad som i Afrika. I Spania lyder dessuten spørsmålet: ”Er risikoen for smitte større fordi landet grenser til Marokko?”
Ebola-epidemi i Europa er usannsynligBekymrede spanjoler, portugisere og utlendinger på den iberiske halvøya ser i disse dager med redde øyne mot Afrika. Spanias nabokontinent er nemlig blitt senteret for vår tids største helsekatastrofe: Ebola-epidemien. I forhold til reisende som krysser den spansk/marokkanske grense, maner David Moscoso likevel til besinnelse.
”Det er høyst usannsynlig at vi vil se ebola-tilfeller hos flyktninger eller reisende fra Afrika. En infisert person får som regel symptomer i løpet av den første uken og mister raskt sin fysiske styrke, og en krevende reise fra Vest-Afrika der ebola-epidemien i dag herjer, og helt til Europa vil for selv den mest utholdende personen nærmest være umulig.”
Han utsteder likevel ingen garantier fordi virus er uforutsigelige. Hittil har den største trusselen da også vært de to prestene som ble brakt tilbake til Spania etter at de fikk ebola under sitt opphold i Vest-Afrika. Det betyr likevel ikke at man skal slutte med å hente hjem utenlandske statsborgere hvis de er infisert, mener Moscoso.
”De må hjem for å få best behandling. I afrikanske land er forholdene svært enkle, noe som også er en av grunnene til at viruset sprer seg så raskt der. Det vil vi ikke oppleve i samme omfang i Europa fordi vi har et svært omfattende helsesystem.”
Det spanske helsevesenet står klartDavid Moscoso vet hva han snakker om. Han er en del av en beredskap koblet sammen av mennesker og teknologi som raskt gir overblikk over Málaga-borgernes helse og en mulig framkomst av virus og epidemier. Har en pasient virussymptomer, starter et helt apparat. Pasienten legges inn på et spesialisert sykehus (i Málaga-provinsen er det Carlos Haya), der det – hvis det er snakk om ebola – står en isolasjonsstue klar til pasienten. På samme tidspunkt tar legen som først undersøkte pasienten kontakt med epidemienheten som deretter gjennomgår resultatene og undersøker om der er innrapportert andre sykdomstilfeller i området. Dernest kartlegger de hvem personen har vært i kontakt med, slik at også disse raskest mulig kommer under behandling eller isoleres slik at smitterisikoen begrenses. Hvis den smittede henvender seg direkte til sykehuset står en spesialenhet klar til å ta seg av pasienten og undersøke hvem personen har vært i kontakt med. Begge enheter er i løpende kontakt med lokalregjeringen som melder tilbake til sentralregjeringen omkring utvikling, spredning og trusselnivå, osv. Dessuten er det opprettet en akuttenhet som alltid står klar i tilfeller ved mer alvorlige virusutbrudd som for eksempel ebola, som kontaktes telefonisk og som omgående rykker ut.
Moscoso gjennomgår de innsendte data fra legene og overvåker om lignende symptomer er innrapportert andre steder i de seks sykehusdistriktene i provinsen. Han forstår godt europeernes og spesielt spanjolene bekymring, men mener man ikke bør frykte en epidemi på disse kanter.
”Nøkkelen til å bremse ebola er at man handler raskt. En tidlig behandling og det at pasienter og pårørende isoleres er avgjørende. Her skiller de europeiske landene seg fra de afrikanske som verken har de teknologiske eller økonomiske midlene til å bremse smitten.”
En konsekvens av mange årtier med fattigdom og manglende industriell utvikling.
Fattigdom er en vond sirkelMange tidligere u-land har de siste årtier utviklet seg både teknologisk og økonomisk slik at de i dag klassifiseres som mellominntektsland, der befolkningene og det politiske systemet utvikler seg parallelt. Kina, India, Japan og Sør-Amerika er noen av de land og områder der prosessen har ført til en høyere levestandard og større uavhengighet. Dessverre sakker mange afrikanske land stadig etter. Det er dette kontinentet som har størst fattigdom når det måles i økonomiske ressurser. Ifølge Verdensbanken lever 52,9 prosent av Sierra Leones drøyt seks millioner innbyggere under fattigdomsgrensen. Det tilsvarer 1,25 $ (0,98 euro) om dagen, og i Guinea lever 55,2 prosent av 11,75 millioner innbyggere under fattigdomsgrensen. Det er to av de land der ebola-epidemien sprer seg hurtigst. Av verdens 187 land ligger Sierra Leone og Guinea henholdsvis på en 5. og 9. plass over verdens fattigste. Liberia som også er hardt rammet av ebola-utbruddet, ligger på en 13. plass.
Mange land i Afrika er rammet av stor fattigdom og årsakene til de dårlige økonomiske vilkårene har flere forklaringer. Korrupte regjeringer, forsøk på å motvirke effekten av tørke og store gjeldsbyrder overfor OECD-landene, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken der pengene er gått til å bevare en stor offentlig sektor og opprettholde militære budsjetter, er noen av årsakene til fattigdommen. Men også de tidligere kolonimakter spiller en vesentlig rolle for hvorfor de afrikanske landenes økonomier ikke har utviklet seg mer. Innenfor den globale økonomien ble kontinentet raskt plassert som storprodusenter av råvarer som etterfølgende ble bearbeidet i europeiske industrier. En større etterspørsel etter europeiske varer gjorde at de afrikanske økonomiene ble bygget opp rundt primært matvarer og mineraler som skulle eksporteres til Vesten. Landene ble dermed svært sårbare i forhold til prissvingninger på verdensmarkedet samt klimaforandringer. Prisene på de bearbeidede varene fra de industrialiserte land har de siste årtier steget, mens prisene på de råvarer har falt, og med gigantiske gjeldsbeløp og frie handelsavtaler uten mulighet for å pålegge tollavgifter på matvarene, er mange afrikanske land fanget i en vond fattigdomssirkel uten store muligheter for utvikling. Det er her den europeiske landbruksstøtten ofte kritiseres for å skape unfair konkurranse fordi landbrukssektoren i EU-landene ikke ville kunne konkurrere med u-landene uten støtte fra regjeringene.
Manglende utvikling i Afrika gjør at EU svetter Hvorvidt man kan snakke om at de vestlige land har en interesse i å holde de afrikanske landene fast i fattigdom, må være opp til den enkelte å bedømme, men sikkert er det at den omfattende fattigdommen har betydning for at ebola-viruset sprer seg i det omfanget vi ser i dag. Som Harvard-professor og medstifter av organisasjonen Partners in Health (PIH), Paul Farmer, uttaler til The Washington Post etter sin tur til Liberia: “This isn’t a natural disaster. This is the terrorism poverty.”
Ebola og diskusjonen om utvikling i Afrika er kommet på EUs dagsorden, og grovt sagt kan man spørre seg selv om prisen for billige matvarer og besparelser på u-landshjelpen tilsvarer prisen for ebola i Europa og framtidige epidemiutbrudd.
Skjult epidemi gjemmer seg bak ebola-viruset Frykt. En sinnstilstand som på flere områder minner om et virus. Den sprer seg hurtig og utligner ofte rasjonalitet og medmenneskelighet hos et menneske.
Ofte hører man bekymrede borgere i spanske nyhetsmedier kommentere beslutningen om at de to prestene ble hentet hjem til Spania. Frykt har også en hovedrolle i de konspirasjonsteorier som ofte oppstår i kjølvannet av globale kriser – også i tilfellet med ebola. Tvilerne står på den ene siden av gjerdet og anklager politikerne, de store mediehusene og farmasiindustrien for å lyve om ebola-utbruddet. Ifølge dem skaper mediene, som er i lommen på politikerne og farmasiindustrien, falske skremselskampanjer for å påvirke befolkningene til blindt å stole på sine ledere, kjøpe all verdens medisinprodukter og ikke minst gjøre dem avhengige av de manipulerende nyhetene. På den andre siden står politikerne, mediene og farmasiindustrien som advarer mot falske forhåpninger i forhold til en svært alvorlig situasjon. Bør man kjøpe uautorisert medisin som hevdes å kunne bekjempe viruset eller tro på historier om at omfanget av ebola-utbruddet er manipulert, som flere uavhengige medier, som for eksempel Forbidden Knowledge:
http://goo.gl/UGQVqD eller Nordisinfo:
http://goo.gl/ld6G03, påstår å kunne bevise. Som deres kommersielle nyhetskonkurrenter, ønsker de å skildre én versjon av virkeligheten. Hvilken versjon man tror på, er opptil den enkelte. Sikkert er det likevel at for Teresa R. Romero, og de ifølge WHO, drøyt 10.000 antatte smittede og nesten 5.000 døde, er ebola en virkelig trussel.
