I Sør-Spania er februar måned synonymt med karneval. Det var slettes ikke med i våre beregninger, da Svend og jeg i februar bestemte oss for at vi skulle prøve Via de la Plata – Sølvruten, som er en av de mange pilegrimsrutene i Spania som ender i Santiago de Compostela. Vi startet ut fra Sevilla, og været var praktfullt. Den tredje dagen endte vi i Monesterio og innlosjerte oss på det første hotellet, som het Moya. Vi gikk ut for å handle, men alt var stengt. Så det ble til en øl utenfor, på baren i nærheten. En bil kom kjørende forbi oss, hvor sjåføren var kledt ut som tyrefekter. Vi stirret litt og lo, noe som tiltrakk de spanjolene som satt rundt bordet ved siden av oss. De forklarte for oss at det var karneval. Vi besluttet oss for å handle på den lokale bensinstasjonen, og gikk deretter inn på baren ovenfor.
Vi kom raskt i snakk med en masse festkledte mennesker, og de inviterte oss med på karnevalet om kvelden, som var for hele byen. Vi gikk tilbake til hotellet og fikk oss en lur før kveldsmaten. Etter kveldsmaten ville vi rett innom hotellet før vi skulle dra til byfesten. Her var det liv og glade dager, og det var gratis drinker i baren. Det kom flere og flere grupper av mennesker som var kledt ut på samme vis. Det ble spilt musikk og danset, og da vi kom til midnatt klarte vi ikke mer.
Neste dag skulle vi selv lukke oss ut. Vi kom først avgårde kl. 9.40 – det var ikke en sjel å se i hele byen. Det ble en lang dag, og vi møtte en enkelt vandrer. På et tidspunkt, hvor vi var kommet gjennom en innhegning, møtte vi en sykkelrytter, som var ute og trente. Etter å ha passert oss og da han var kommet opp på toppen av bakken og med oss nedover bakken, ropte han til oss og vinket helt vilt. Vi gikk tilbake, og han forklarte til oss at det var feil vei, hvis vi gikk på caminoen – og det gjorde vi jo. Steinen som skulle markere ruten var helt dekket av gress. Det var en frelsende engel som kom der, og takk for det, for veien som vi hadde tatt, gikk i den motsatte retningen. Vi kunne i lang tid se en hvit by langt ute i horisonten, og vi var begynt å bli godt slitne. Men det var jo i den byen vi skulle avslutte dagens etappe. Vi passerte en eiendom, hvor mannen kom ut og vinket oss bort til seg. Han gav oss en appelsin hver – og gud hvor himmelsk den smakte.
Da vi endelig var fremme i Fuente de Cantos kl. 17, bestemte vi oss for et hostel midt i byen. Det var masse støyende musikk fra et sted oppe i byen. Så etter innlosjering besluttet vi å gå i den motsatte retningen, og fant en stille bar nede i den andre enden hvor vi fikk oss en øl. Men vi ble allikevel nysgjerrige da vi gikk tilbake, og fortsatte for å finne ut hva som foregikk. På en stor plass var det et kjempetelt med musikk og massevis av utkledte mennesker. Vi havnet i selskap med en flokk kvinner som var kledt i rødt fra topp til tå. De tok oss med inn på en bar, hvor det var samlet en flokk menn, alle kledt ut som sauer. De begynte å synge for oss. Så ble vi hevet ut derfra, og de røde kvinnene sendte oss over til en flokk med unge mennesker som var kledt ut som japanske turister. De tok oss med ned gjennom byen med sang og gitarspill. Vi endte nede på en stor restaurant, hvor vi spurte om vi kunne få noe mat. Det kunne vi, hvis vi ville spise nede i kjelleren sammen med en masse andre. Det var helt OK. I spisesalen satt en stor flokk kledt ut som admiraler. De var ferdige med å spise og holdt på å gå, men først stilte de seg opp og sang for oss. Virkelig festlig. Så kom gruppen med de som var kledd ut som sauer inn i spisesalen, og så var det deres tur til å få mat. Men først skulle det bare synges for hverandre, og sauene gjorde narr av admiralene med sin sang. Virkelig en festlig aften. Nå var vi også trøtte og gikk hodestups til sengs. For noen dager på caminoen – helt uventet og fantastisk å oppleve når spanjolene holder karneval. Det er de gode til!
Av Sanne Larsen, Benalmádena Costa, info@sanne-vandreture.com – www.sanne-vandreture.com
