På den andre siden: Nytt år – ny krise?

Husker du Solkysten i 2009, 2010 og 2011? Hjulene hadde stanset og det var tynt befolket – året rundt. Finanskrisen slo til på høsten 2008, og den rammet oss beinhardt. I motsetning til under Corona-krisen ti år senere, kunne man likevel reise fritt. Mange hadde derimot hverken råd eller lyst, for det var ikke mye å rope hurra for i de årene. Det er akkurat det siste – lysten – som jeg frykter at nå blir starten på en ny krise. Vi mangler vann, og det kan suge lysten ut av alt.

Hvis du er i tvil, så spør deg selv bare disse tre spørsmålene:

Hvem har lyst til å reise til Solkysten, hvis man ikke kan ta en dusj i sommerheten når man ønsker det eller slå ned og vaske hendene etter man har vært på toalettet?

Hvilken byggherre setter i gang nybygg, hvis de ikke er garantert vannet som konstruksjonen krever?

Og hvilken industribedrift vil holde fast ved sin produksjon under kraftige vannrestriksjoner?

Dagens vannmangel har allerede uttørket store deler av jordbruket. Den kan dessverre også lynraskt tørke ut en tilsvarende stor del av vår turisme, konstruksjon og industri.

Vi mennesker er dessverre ofte innrettet slik at vi først forstår alvoret når det gjør vondt. Det gjelder i aller høyeste grad for våre spanske naboer. For knapt 30 år siden var Costa del Sol og Andalucía rammet av tørke etter tre år uten betydelig nedbør – akkurat som nå. Den gangen visste de løsningen, og siden da har de vært helt klar over at tørken veldig lett kan komme tilbake. Men ingen av de fire presidentene som siden den gang har stått i spissen for Junta de Andalucía har kunnet ta seg sammen til å investere i de livsnødvendige avsaltningsanleggene som i dag er en akutt mangelvare i hele Andalucía. Det tar tre år å få dem montert. Det er også derfor jeg frykter at vi står foran tre kriseår – akkurat som under finanskrisen.

Det er helt fint at de nå monterer små mobile avsaltningsanlegg flere steder i Málaga-provinsen og forbereder seg på å få tilført vann fra tankskip til sommeren. Men dette er lappeløsninger som bare gir oss 20, 30 … kanskje 40 prosent av vannet vi reelt trenger. Det er også fint at vannforsyningsselskapene er i gang med å reparere og skifte utette vannrør for å hindre lekkasjer. Samtidig holder de på med å montere systemer, slik at avløpsvann fra husholdninger, institusjoner og industrien kan gjenbrukes. Det er gode og ambisiøse prosjekter. Men det er også langvarige prosjekter. Vannforsyningsselskapet EMASA i Málaga har for eksempel satt tidsrammen til fem år.

Jeg spør meg selv igjen, selv om jeg godt vet at jeg ikke får svar: Hvorfor startet de ikke dette for ett eller to tiår siden? Både med å montere avsaltningsanlegg, avløpsvannanlegg og å skifte utette vannrør?

De har foretatt seg null, og det er nå 100 prosent vårt problem – bare vårt problem. Tørken har rammet Andalucía, Extremadura og (pussig nok) Catalonia. I motsetning til finans- og Corona-krisen, gir tørken vår ikke EU noen hodepine. Derfor kommer det hverken en europeisk sentralbank for å redde oss økonomisk eller en internasjonal legemiddelvirksomhet med en ny mirakelkur. Det er ingen ‘store makter’ som tenker på oss denne gangen. Vi må bare be om at den største av dem alle sender oss masse regn.

Det har skjedd før, og vi trenger det igjen. Ellers løper vi fullstendig opp for vann i mars.  Derfor er saken ikke lengre om vannet blir avstengt, men at det ikke lenger er noe vann å stenge for. I slutten av mars stiller vi klokkene én time frem. Jeg håper det blir frem mot en deilig sommertid og ikke mot en forferdelig krisetid.