Tror vi at gjelden betaler seg selv?

Ingenting kommer av seg selv her i livet – eller gjør det? For bare et år siden fryktet alle nedgangstider, mer arbeidsløshet, en mini finanskrise og alt det triste som følger med. Alle symptomene var der, men det er bare de færreste som husker det i dag, for det har gått helt motsatt. Hele Spania har skapt vekst og nye arbeidsplasser, slik at ledigheten nå er nær elleve prosent – den laveste siden sommeren 2008. Dette skjer samtidig med at de store hjulene i den europeiske økonomien, som f.eks. Tyskland, kjemper med den fryktede resesjonen. Man kan spørre seg selv om hvilke knapper – gylne knapper – som spanjolene har trykket på?

Mitt budskap er ganske enkelt, men vanskelig å forklare. Spanjolene har trykket på knappen som heter ‘hold for ørene og lev livet’. Våre livsglade naboer gjør alltid alt for å leve, nyte livet og forbruke uansett hva de økonomiske prognosene sier. Spania koker av livskvalitet, og det er denne dampen som har fått gang i hjulene. Folk fra hele Europa valfarter til Spania og kjøper og investerer i landet. Det er like før livsgleden blir klistret på eksportvarene som selger bedre enn noensinne.

Det er helt OK hvis du synes mitt resonnement bak dagens vekst er litt løst og overflatisk. Derimot er det klart at det ikke er politikerne som har trykket på noen gylne knapper. Jeg har tenkt, lest og lett grundig etter bare ett politisk tiltak i det siste året som har hatt til formål å skape vekst og arbeidsplasser – men forgjeves. Resursene har blitt brukt på energikrise og inflasjon, på internstrid, valgkamp og et par hodeløse tanker om fremtiden. De første to har vært helt nødvendige, men det har den siste tanken til gjengjeld ikke vært. Tankene står nemlig ikke stille hos Yolanda Díaz og hennes nærmeste i arbeidsdepartementet. De vil nå – i fult alvor – ha den spanske arbeidsuken redusert fra 40 til 32 timer fordelt over fire arbeidsdager – uten å røre ved lønningene. ”Det skal være mer tid til å leve, å tenke, å kjede seg, og til å gjøre hva man har lyst til,” mener Díaz. Det er helt greit at man gjerne vil jobbe mindre – hvis man har råd til det! Men, har Spania det? Overhodet ikke. Argumentene er åpenbare:

Spania er fast blant de topp-3 EU-landene med størst offentlig gjeld – og den stiger ustoppelig. Samtidig ligger vi på en suveren førsteplass i området ‘problemer med fremtidige pensjonsutbetalinger’. Vi tar gjelden først. Spania har i dag en offentlig gjeld på 113 prosent av sitt BNP. Det betyr i praksis at hver eneste innbygger i Spania, uansett alder, skylder 32 000 euro. For bare ti år siden lå den spanske gjelden på 94 prosent av landets BNP, eller 22 000 euro per innbygger. Det går altså helt feil vei – og det går raskt. Det samme gjør tiden. Om bare fem til ti år kommer de store generasjonene til pensjonsalderen. Dette skjer samtidig med at det er veldig små generasjoner som kommer inn på arbeidsmarkedet. Det blir altså færre arbeidende skatteytere til å betale for enda flere pensjonister. Demografien er dessverre helt skjev i Spania – akkurat som økonomien.

Det er bare to ting at gjøre; vi ber Yolanda Díaz pent om å legge sine uholdbare tanker på hyllen, og så tar vi på oss jobbeklærne. Menigmann, bedrifter og staten må produsere – på fulltid. Gjelden må ned, pensjonskassen må opp og velferden må sikres. Vi må aldri glemme at velferd ikke er en gave fra oven. Det er noe man jobber for, og vi kommer til å jobbe hardt for velferden i fremtiden. Den spanske pensjonsalderen stiger gradvis til 67 år frem mot 2027, men det er innlysende at det ikke er nok. Den må helt opp på 70 eller 72 år som EU allerede har advart oss. Det samme har kretsen med forretningseiere Círculo de Empresarios i Madrid. De har nettopp presentert regjeringen med et prosjekt som skal sikre goder til lønnsmottagere som blir noen ekstra år på arbeidsmarkedet – og samtidig får statens pensjonsbyrde ned. Det er tanker som kan brukes til noe. Og det er det Spania trenger; fornuftige tanker og lange arbeidsuker.

Gjelden betaler nemlig ikke seg selv.
Aldri.