Velkommen til Det Norske Magasinets september-utgave 2022!

Tro er en meget personlig ting. Det finnes sikkert like mange interpretasjoner av dette, som det er mennesker på kloden. De fleste har sin egen oppfatning om åndelighet og andre ting som ligger utenom vår hverdagslige realitet.

Jeg vokste opp i det meget protestantiske Norge med en kirkehatende far og en mor som snek seg av gårde til den katolske kirken i nabobyen, mens min søster og jeg sang i et kor som var dirigert av en adventist. De eneste gangene vi gikk i kirken var når koret hadde kirkekonserter, eller når familien på julaften gikk på årets eneste gudstjeneste. Jeg likte å bli med mor til hennes hemmelige kirke med de mystiske sortkledde nonnene og hadde Frans av Assisis bønn over sengen. Men jeg hadde aldri hva man kan kaller en normal barnetro, så da jeg ble eldre, kunne jeg heller ikke miste denne troen. Selv da koret sang i noen av Europas største og mest kjente katedraler og basilikaer, var det skjønnheten i musikken og storheten i arkitekturen som vibrerte i meg og ikke kjærligheten til Gud. For min del tror jeg GUD er stavet feil. Det skulle vœre GOD i stedet. Det har sikkert alltid eksistert hellige individer som kommuniserer med det som ligger utenfor vår jordiske verden og menneskelige fatteevne, men jeg tilhører ikke noe trossamfunn og må si (uten sammenligning!) som Dalai Lama: Min religion er enkel. Min religion er godhet.

I denne utgaven av Det Norske Magasinet hadde jeg gleden av å møte den unge presten Caroline Lygre ved den Norske sjømannskirken på Costa del Sol. Caroline er så langt fra en ‘prestetype’ som man kan tenke seg, selv om hun vokste opp på en prestegård og sikkert ble utrustet med en solid barnetro. Samtalen med henne bringer oss en forfriskende beskrivelse av presterollen. «Vi er en medvandrer et stykke på veien,» sier Caroline som gjerne tar en snakk med folk som slentrer innom kirken og setter seg for seg selv. Samtidig beskriver hun sjømannskirkens ‘usynlige’ arbeid med sykebesøk og kriseberedskap. Samtalen vår ga meg ny respekt for de som velger å gå inn i presteyrket i en stadig mer komplisert og kynisk verden, selv om jeg selv forblir en spirituelt interessert agnostiker.

Mens jeg er inne på personlig overbevisning, vil jeg gjøre det klart at jeg som redaktør ikke alltid er enig i alt som skrives i magasinet – som denne månedens ‘På den andre siden’. I mine øyne er prostitusjon et enormt komplisert problem som ikke bare selger «glede og hygge» uten å gjøre «den store skaden». Hva man enn forstår med likestilling, er over 99 % av klientene menn – uansett om sexarbeideren er mann eller kvinne. Som resten av verden har Spania et enormt problem med menneskehandel. Utrolig mange unge som kommer til landet tvinges til å prostituere seg, og de fleste tar nok ikke opp dette yrket som deres første valg. Så selv om vi må leve med prostitusjon, bør vi ikke minimere denne næringens enorme sosiale, økonomiske, politiske, juridiske og helsemessige problemer.

September bringer oss på høstlige tanker. Endelig er varmen litt mindre trykkende, slik at vi kan glede oss over turer og utflukter igjen. September betyr at trekkfuglene fra nord kommer gradvis tilbake til sine spanske hjem, og Norsk Forening åpner sine dører. Fiskesuppen er tilbake på fredagsmenyen, mens vaflene bør inntas på El Campanario – med eller uten andakt. For om man har troen eller ei, så er sjømannskirken som et hjem for oss som bor i utlandet.

Ha en fin september!