Fra Trondheim til Torreblanca - Møt Familien Aar «Det er som et œventyr»

På sommeren 2020 solgte familien Aar huset og flyttet fra hjembyen Trondheim til Costa del Sol – et sted de aldri hadde vœrt før. Det Norske Magasinet besøkte tobarnsfamilien hjemme i Torreblanca i Fuengirola for å høre mer om hvorfor en ung norsk familie velger å sette ut på en slik reise under en global pandemi, og hvordan det har gått. Heldigvis møter vi bare smil hos familien, som består av mor Christine (39), far Stian (43), Adrian (13), Pia Christine (8) samt deres lille spanske hund Leo.

Litt smågale …

Nordmenn på Solkysten er gjerne eldre ‘trekkfugler’ og feriegjester med et bosted i begge land, men med muligheten for avstandsjobbing, ser man stadig flere skandinaviske digitale nomader – unge par og småbarnsfamilier som velger å flytte til Spania for et par år, eller på ubestemt tid. En av disse er familien Aar, som solgte rubbel og bitt (bortsett fra campingvognen og bryllupsgavene) og fløy ned med seks kofferter med klœr og favorittleker, til et leiehus de bare hadde sett på videoomvisning. Nå har de flyttet til et større hus med eget basseng og Middelhavsutsikt, og Solkysten har blitt deres hjem, selv om de fremdeles snakker om Norge som «hjemme».

Hvor lang tid tok det fra dere fikk tanken til dere flyttet?

Stian: «Vi begynte å snakke om det i november 2019, og da pandemien starta hadde vi allerede blitt seriøse, så det gikk ganske fort fra jeg foreslo det, til vi faktisk tok avgjørelsen. En dag kom jeg tilfeldig over en jobb her nede på Finn. «Hva sier du til at jeg søker på den?» spurte jeg Christine, og så svarte hu «Ja, hvorfor ikke?». Jeg fikk jobbtilbudet 12. mars – rett før lockdown startet. Derfor ble stillingen utsatt til juni, men så fikk vi selvfølgelig ikke solgt huset. På sommeren begynte ting å åpne seg litt igjen. Huset ble solgt, reisedatoen ble satt til september og deretter falt liksom brikkan på plass.»

«Nå skal vi på œventyr», som jeg sa til Pia, som så på meg med store auga. Og vi er jo det – på œventyr!»

Christine Aar (39)

Hva sa familie og venner om planene deres?

Christine: «Vi følte at vi var litt smågale da vi tok et sånt valg. Familien var overraska, men egentlig fikk vi ganske mye støtte. De så jo at det var en unik mulighet og ville vœre en fantastisk opplevelse for ungan. Foreldrene mine har hus i Torrevieja I Alicante-provinsen, hvor vi ofte har vœrt på ferie, så vi hadde jo leika litt med tanken bare sånn oss imellom at det hadde vœrt deilig å prøve å bo her en periode. Men så går jo åran og man får hus og unger. Man blir redd for konsekvensene og tør liksom ikke å leve ut drømmen man har inni seg.»

Spansk byråkrati

I september 2020 ankom familien Benalmádena, hvor de hadde de leid et sted nær Den norske skolen, der barna begynte i 2. og 6. klasse.

Christine: «Det var ganske strengt da vi kom, med portforbud på kveldene og stengt fellesbasseng. Vi kjente jo litt på det og hadde lyst til å få oss større uteplass, og etter noen måneder fant vi dette huset i Torreblanca.»

Hvordan var deres første møte med spansk byråkrati?

Stian: «Grunnet Covid tok det sju måneder på å få oss inn i alle systemene. Bare det å kunne komme seg på et kontor for å levere eller hente papirer var et styr. Vi gjorde det meste selv, men den spanske huseieren hjalp oss for eksempel med å få NIE-nummer.»

Føler dere dere hjemme her nå?

Stian: «Ja, vi gjør jo det. Da foreldra mine var på besøk, var faren min var så imponert over at jeg hadde lœrt alle veiene på så kort tid. Han lurte på hvordan i all verden jeg kunne finne fram, for alt var jo så likt her? Vår generasjon er nok litt kjappere med sånne ting.»

Christine: «Dette er hjemme nå, men tida har gått altfor fort. Jeg kan ikke tro at ungan snart er ferdig med sitt andre skoleår. Det er ellers veldig greit med Den norske skolen. Folk er rause med råd og hjelp, for alle har vœrt nye her selv. Merka det første gang skolen arrangerte skidag til Sierra Nevada. Vi hadde jo ikke med skitøy og boblegreier, men da hagla det inn med meldinger fra andre foreldre som sa «Vi har masse tøy her som dere kan arve», eller «Dette kan dere låne». Det var helt topp.

Et dagligliv med Middelhavsutsikt

Til daglig jobber Stian som teknisk konsulent i et finsk firma som har kontor i Torremolinos, selv om han mest har hjemmekontor. «Firmaet vårt besvarer spørsmål fra alle ladestasjoner for el-biler i hele Europa, men hovedsakelig fra Norge, Sverige og Danmark.»

Christine er ufør og snakker åpent om sine problemer, som har blitt mye bedre etter at de flyttet til Spania. «Det er som natt og dag for meg med hensyn til helsa å kunne bo her nede. Jeg har en kronisk tarmsykdom og merker stor forskjell fra Norge, for det er mindre stress her. Jeg har fremdeles en del helseplager, så jeg går fast hos en svensk osteopat i Elviria. Jeg kan med hånda på hjertet si at Clinica Normed har forandret livet mitt!»

Barna, som begge gjør det klart at de «kjœm frå Trondhjœm», trives på Den norske skolen, som de begge umiddelbart gir toppkarakteren 10 av 10. Det tar et kvarter å kjøre dit, og de syntes det er mer kjøring enn hjemme. Storebror Adrian har fått nye bestekompiser gjennom skolen, gjennom fotballklubben Polideportivo Benalmádena hvor han spiller, og via en dansk ungdomsklubb. Da jeg spør om han liker Spania hittil, svarer han: «So far so good», selv om han innrømmer at han ikke er den beste på engelsk.

Lillesøster Pia har mange norske, én engelsk og til og med en spansk venninne. I disse dager er det ‘bok-kamp’ på skolen, så hun prøver å lese mest i klassen. «Jeg har lest 331 sider denne uka. Vi får bokpremie hvis vi vinner, mens hele klassen vinner noe annet. Kanskje pizza?»

Skolen serverer gjerne spansk mat, så barna synes det er godt med norsk mat hjemme. Ellers elsker hele familien tapas. Christine liker bacalao, papas bravas, tortilla española og croquetas, Stian liker Manchego-ost og spansk spekemat, mens barnas spanske favorittiskrem er Coco Helado, spansk kokos-is.

«… Vi var i en alder da vi kunne dra. Det var litt now or never – eller så måtte vi ha ventet til vi ble pensjonister.» Stian Aar (43)

Stian Aar (43)

Savner dere noe fra Norge?

Adrian: «Norsk godteri. Her er det svinedyrt! Og så savner jeg snøen litt, for jeg pleide å gå mye på ski.»

Pia: «Jeg savner familien og venner og sånn. Også Krœsj iskrem.»

Trenger man spansk til daglig for å leve her i Torreblanca?

Stian: «Det er en fordel å kunne spansk, i hvert fall når det kommer til offentlige kontorer og innregistreringen og slikt. I dag har man oversetter på telefonen, så man gjør seg jo forstått, men det er ikke tvil om at det er lettere å kunne språket. Jeg kan i hvert fall ikke skryte av spansken min, men engelsken min har blitt bedre, får en jo si.»

Christine: «Jeg har gått kurs med noen andre norske mødre fra skolen. Skulle egentlig starte med nivå 2, men det er så mange som er syke akkurat nå, så vi venter. Jeg kjenner på det at man bør lœre seg språket. Vi har valgt å flytte hit og bosette oss her, så da bør vi også prøve å lœre spansk.»

Barna har spansk på skolen og kan mer enn foreldrene. Adrian syntes språket er vanskelig på grunn av forskjellen mellom han- og hunkjønn. Pia derimot forteller at hun lœrte spansk veldig raskt, og kunne si «Hola, me llamo Pia. Tengo 8 años» (Hei. Jeg heter Pia og er 8 år) etter bare en kort stund.

Nye venner og hobbyer

Det er ikke bare-bare å flytte til et nytt land hvor man ikke kjenner noen. Christine meldte seg inn på Den norske skolens foreldregruppe på Facebook så snart de fikk bekreftet skoleplasser der. Hun skrev i gruppen at de skulle flytte ned og når de ville ankomme og fikk mange svar, som gjorde det lettere da de kom.

Er det vanskelig å møte andre unge skandinaviske familier på Solkysten?

Christine: «Vi ankom jo rett etter lockdown, så alt var veldig spesielt. Før vi flytta snakka vi om hvor greit det skulle gå – vi kunne dra på besøk til Norge og få masse besøk, men så kom vi og ble veldig aleine. Det var litt småtøft både for store og små. Siden har vi vœrt en god del i Sjømannskirka, spesielt fordi en familie som jobber der har barn i samme skoleklasser. Ellers ble vi mest kjent med folk takket vœre skolen. Nå møter vi venner og liker å dra på natur- og landsbyturer med og uten barn.»

Har dere fått noen nye hobbyer eller fritidssysler her nede?

Begge barna fikk en introduksjon til flamenco-dans på skolen, som Adrian syntes var «pyton» og Pia syntes var «vœldig gøy».

Adrian: «Jeg har blitt mer glad i fotball. Det er litt hardere enn hjemme. Trenerne er strengere, og det er mer seriøst og konkurranse enn bare lek og moro.»

Stian har begynt med surfing sammen med en annen norsk far på skolen. Han har også tatt opp hobbyen som DJ igjen, og har spilt på et par private arrangementer og en uteplass i Fuengirola.

Christine har gått på spanskkurs, gjort yoga på stranden og liker å ta kaféturer med venninner og nye bekjente. Hun syntes livet på Solkysten er drømmen. «Vi har gåavstand til stranden og strandpromenaden i Fuengirola med alt du kan tenke deg av restauranter og butikker. Samtidig har vi skog, fjell i umiddelbar nærhet med løyper og vakker natur. Så vi har det som plommen i egget!»

NO Stress

Hva er det beste ved å bo i Sør-Spania?

Christine: «For min del er lys og klima avgjørende. Det er deilig å kunne ha på seg joggesko hele året. Stian går i shorts hele tiden, men man blir veldig akklimatisert og det er kalde hus her, så ullsokkene og gassovnen er gode å ha.»

Stian: «Det er ikke noe stress! Prestasjonene i et firma er like tøffe som i Norge, men det er mindre stress over det hele, så man har mer ro i kroppen.»

Christine: «I Norge skal alt ordnes og fikses perfekt. Vi har fremdeles jobb, skole, trening og middager hver dag her også, men det er på en helt annen måte. Du trenger jo ikke vaske golvet i dag, og hvis du heller tar en tur på strandpromenaden, så går det helt bra.»

Hva er det vanskeligste ved å bo i Spania?

Christine: «Det er litt som å skru tilbake tida 50 år. I Norge foregår alle søknadsprosesser på nettet, mens her må du ta med deg papirer på kontorene eller politistasjonen. Det er ganske tungrodd. Jeg kunne ønske at vi hadde funnet litt flere svar før vi kom ned, for vi fløy mye fram og tilbake, men vi bestemte at hvis vi først gjør det, så gjør vi det ordentlig.»

Stian: «Bare ta en ting som å bestille internett til huset … Du får ikke internett før du har en spansk bankkonto, og for å få en spansk konto må du ha spansk telefonnummer. Det føltes umulig, men han vi leide hus av hjalp oss å åpne en konto, og så begynte hjulene å gå.»

Hvor lenge blir dere i Spania?

Stian: «Vi har et familieråd en gang i året hvor vi tar avgjørelsen. Ungan skal også få lov til å si sitt, og så tar vi en beslutning ut ifra det. Hvor lenge vi blir, avhenger mest på dem, men det blir nok mer utfordrende når de begynner på videregående.»

Har dere noen spesielle råd til folk som vurderer å flytte til Sør-Spania?

Stian: «Det er absolutt en fordel å undersøke ting før man setter seg på flyet. Jeg er også veldig glad for at jeg hadde jobb og at vi fant oss en leilighet før vi kom, spesielt siden vi aldri hadde vœrt her før. Det gir mer sikkerhet. Et firma kan legge ting litt til rette, hvis man for eksempel ikke har bolig. Man kan heller ikke bare å flytte ned hit. Man må melde utflytting fra Norge hvis man skal bli lenger enn en viss tid, men jeg tror ikke så mange gjør det.»

Christine: «Det er lurt å vœre organisert og undersøke så mye som mulig på forhånd. Vi hadde mye å sjekke i forhold til at jeg er ufør, siden jeg har min trygdeinntekt fra Norge. Hva skjer med den? Hva har man rett på og hva mister man rettigheter til ved å flytte? Og kan man bare flytte? Gjør man ting den rette veien, blir det mindre stress.»

Så dere vil anbefale andre familier å flytte hit hvis de har en sjanse?

Christine: «Jeg sier: Bare gjør det! Det er mye lettere å bo her enn i Norge. Spesielt med unger. Det er deilig og befriende, man møter nye mennesker og barna får så mye godt å ha med seg i ryggsekken videre i livet.»

Stian: «Det var jo litt av baktanken på å flytte ned hit også, å bli kjent med en annen kultur, og kanskje forstå hvor godt man har det i Norge. Og så var vi i en alder da vi kunne dra. Det var litt now or never – eller så måtte vi ha ventet til vi ble pensjonister.»

Christine: «Jeg ønsker alle en slik opplevelse. Vi lever jo bare en gang, og det vi har hjemme er bare ting. Jeg husker hvordan jeg kjempa for å kjøpe den spisestua vi hadde i Norge. Jeg var så glad i den, men når vi hadde vridd om den bryteren og bestemt at «dette gjør vi», så betydde ikke den så mye lenger. ‘Nå skal vi på œventyr’, som jeg sa til Pia, som så på meg med store auga. Og vi er jo det – på œventyr!»