Pipas - Spanias sunneste uvane

De fleste er kanskje ikke klar over det enorme forbruket av en bestemt type snacks som har vært på det spanske markedet siden den kom til Spania fra Nord-Amerika på 1500-tallet. Ristede små frø, bedre kjent som solsikkefrø eller pipas på spansk, har gledet kosestundene til mang en spanjol gjennom århundrer. Forbruket økte særlig under den spanske borgerkrigen, da andre typer snack – og mat generelt – var en mangelvare.

Men hva med i dag? Er det store forbruket med på å gjøre fedme til et stadig større problem. Eller vil det snarere føre til generalstreik for renholdsarbeiderne, lei av å måke sammen store hauger med forkastet skall på fortau, gater og rundt parkbenker.

Hvorfor frøspising?

Først litt grunnleggende informasjon til de uinnvidde: solsikkefrø kan spises både rå og ristede, og her i Spania er det spesielt populære i helger, under feriaer og om sommeren. Frøene er notorisk vanedannende, særlig når man lærer seg den underfundige lokale knekke- og skrelleteknikken. Denne går ut på å putte ett enkelt solsikkefrø i munnen av gangen, splitte skallet med fortennene, separere skall og kjerne med tungen, svelge frøet og spytte ut skallet.

Mye jobb for ingenting, kan man si, men nettopp det er poenget. Kanskje er det også slik mange spanjoler holder badevekten i sjakk: spise mye, spytte mer – og få relativt få kalorier i seg.

I tillegg hevdes det at frøspising har nærmest terapeutiske fordeler. Mange opplever det som avstressende, og det brukes gjerne som et alternativ til neglebiting under actionfilmer og spennende idrettsarrangementer. Samtidig er det et populært tidsfordriv for alle aldre – fra ungdomsgjenger til eldre som sitter på parkbenker og ser livet passere.

Man kan holde på i timevis uten å bli særlig mett, men det er lurt å ha noe å drikke for hånden. Frøene ristes nemlig med salt, og selv om skallet spyttes ut, får man til syvende og sist i seg en ikke ubetydelig mengde salt.

Vane eller uvane

Det finnes ingen arkeologiske bevis på spanjolenes forkjærlighet til frøspising, men vanen var utvilsomt mer miljøvennlig før asfalt og betong tok over byene. Skallene havnet på bakken og fungerte som kompost for trær og annen flora. Gatefeierne kunne enkelt samle skallene og legge dem under nærmeste hekk.

I dag er vi mye mer vitenskapsorienterte, slik at tall og ernæringsdata er avgjørende for at vi ser nytteverdien av noe og forventes å legitimere enhver vane. Solsikkefrøspising har derfor vært gjenstand for ulike kampanjer som skal dokumentere helsegevinster – muligens like mye for å dempe dårlig samvittighet hos frøspiserne.

En erfaren frøspiser kan nemlig spise et par hekto pipas i én omgang – godt over tusen frø – og gir seg sjelden der.

Helsefordeler

Ifølge ernæringsrapporter inneholder solsikkefrø 45 % flerumettet fett, noe som hjelper til å senke kolesterolnivået. De inneholder også 28 % protein, samt E-vitamin og ulike antioksidanter.

På folkemunne ble det sagt at de som ble omtalt som sigøynerkvinner var så barnerike fordi de spiste mye pipas, en påstand som trolig kan knyttes til innholdet av B-vitamin, men som i dag bør tas med en klype salt.

Frøene inneholder også mineraler som jern, magnesium, kalium, fosfor og kalsium. Likevel er det neppe de ernæringsmessige fordelene som står øverst på bevisstheten når man ser frøspisere sitte med enorme poser og en kald ølflaske ved siden av.

Pipas-lobbyistene påpeker gjerne at solsikkefrø er en bedre ernæringskilde enn mange kjøttsorter og til og med egg. Er det egentlig her hjørnesteinen til den såkalte middelhavsdietten ligger?

50 gram solsikkefrø inneholder normalt rundt 280 til 300 kalorier, så det er med andre ord ikke slankemat. Det er derimot riktig at selve spisingen tar tid, og at man derfor får i seg færre kalorier enn ved mange andre snacks.

Heldigvis har frøspisingen avtatt sterkt i landets kinosaler. Selv moderne saler med Dolby, THX og øredøvende lydnivå, klarer nemlig ikke å nøytralisere den karakteristiske knekkelyden – en prøvelse som har ødelagt mang en romantisk filmopplevelse opp gjennom årene.

Importfrø og grillsmak

I 2024 produserte Spania rundt 830 000 tonn solsikkefrø, inkludert både olje- og konsumsorter. Likevel er etterspørselen etter frø til menneskelig forbruk så høy at produksjonen – hovedsakelig i Castilla-La Mancha og Castilla y León – må suppleres med import fra blant annet Kina, USA, Tyrkia, Argentina, Bulgaria og Ukraina.

Solsikkefrø selges i enhver spansk matforretning, supermarked og selv bensinstasjoner, og de kan i dag kjøpes i mange innvandrerbutikker i Norge. Om frøspising-tradisjonen kommer til å slå rot nordpå, er det litt tidlig å si. Spørsmålet der er om solsikkefrø kan konkurrere med nordmenns trang til å poppe popcorn.

For noen tiår siden var utvalget langt større i selgerens vogner, med velristede frø fra solsikker, gresskar, melon, og til og med hamp (den rusfrie varianten). Dette mangfoldet forsvant gradvis da storskala solsikkedyrking tok over på 1960-tallet, noe som ser ut til å ha resultert i en gradvis økning i forbruket. I dag tilbys pipas med og uten salt, med grillsmak og fargestoffer. I tillegg kan man kjøpe solsikkefrø uten skall, men det tar jo vekk hele moroa!