Boule på vinterføre

Da vi måtte forlate Spania midt i mars på grunn av koronaen, var det ennå vinter i Norge. Men sommeren kom og gikk, og så var det plutselig høst. Merkelig så fort tiden går! 

Vi tok inn utemøblene, plantet tulipanløk og la granbar over roserøttene. Vi hengte opp fuglematere og sørget for å ha et lager av strøsand til glatte fortau. – Så kunne vi se en lang, mørk og trist vinter i møte. Juleselskaper, kaffebesøk og hyggelige kvelder med venner var uaktuelt. Og å reise til Spania til vårt lille vinterkrypinn der, kunne vi jo slett ikke.

MEN det er lov å være ute. O hell og lykke. På våren hadde vi oppdaget en BOULEKLUBB her i hjembyen. Vi er pasjonerte boulespillere i Spania, og nå kunne vi fortsette å spille her hjemme. 

Faste spilledager skaper rytme i tilværelsen for oss pensjonister, boule passer for alle selv om formen langt fra er på topp. Og best av alt: Vi treffer folk, får nye venner og masse frisk luft. 

Nidaros Petanque ble startet i 2013 av Håkon Pettersen. Han hadde bodd flere år i Fuengirola og lært spillet der. Klubben har rundt 70 medlemmer. Gjennomsnittsalderen er 69,5 år.

Kommunen har opparbeidet 10 flotte boulebaner i forbindelse med et større idrettsanlegg i utkanten av byen. Klubben er med i Norges Idrettsforbund, og nyter godt av det. Rundt banen er det satt opp bord og benker for pauser og kaffekos, og til og med en bod for utstyr og toalett har klubben fått. 

Det sies at boule kan spilles på alle slags underlag. Det skulle vise seg å holde stikk. Fra Spania var vi vant til fast tørr sand, og sol og fint vær. Her var banen dekket av grus. Vi vendte oss til det, måtte bare finne en annen måte å kaste på, for kula grov seg ned i grunnen, og der ble den. Når det regner, og det er ikke sjelden, blir det store dammer på banen, og da må vi ha vanntett fottøy, vasse ut og fiske opp kula.

Men nordmenn er vant med dårlig vær. Det skulle bli verre. – En dag vi kom, hadde alt vannet frosset til is, og banen var steinhard. Kulene trillet i alle retninger, og de ble kalde å håndtere. Men det gikk greit frem til jul. Da slo vinteren til for alvor med mange kuldegrader og snø. 

Snille, sterke mannfolk stiller opp med spader og snøskuffer så banene er måket og klare til spillet skal begynne. 

Er du litt uheldig med kastet ditt, forsvinner kula inn i snøkanten. Men det er bare å grave den frem igjen. Verre er det at snøen pakker seg på kulene så vi knapt kan se hvilke som er dine og hvilke som er mine. Det er heller ikke så lett å få kula dit du vil når du må kaste med votter og hansker som etter hvert blir våte og kalde, og fingrene stivner og blir vonde. 

I dag prøvde jeg med en herrehanske utenpå min egen. Kanskje en gummihanske er en idé? En av spillerne kom en dag med noen små mystiske lapper som hun hadde kjøpt og som kunne produsere varme i seks timer. De er egentlig til å legge i støvlene, men kan vel like gjerne være i votten? Vel, vi må bare prøve oss frem. For vi gir oss ikke!!

Når vi i pausen brer medbragte puter og tepper utover benkene, åpner termosflaskene, heller noe varmt i koppene og byr hverandre på rester av julebaksten, da har vi det bra! Da lengter vi i grunnen ikke noe annet sted. Vi kikker på svarte, nakne, grener mot blekblå vinterhimmel. Solen står ennå lavt over byen, men selv om vi faktisk kan ane at den varmer svakt i ryggen, er det ennå lenge til det grønnes, og enda lenger til koronaen er over. Nå gjelder det bare å gjøre det beste ut av det.

Og å spille boule er noe av det beste.

Inger Jakhelln