Nå bør Eirik Jensen få være i fred. At Norge som stat kjemper med nebb og klør for å få buret inne en politimann som har gjort en så formidabel innsats for samfunnet som Eirik Jensen har gjort, er tragisk. Det norske rettssystemet fremstår som både svekket og latterlig. Pedofile, mordere, voldtektsforbrytere, ranere og terrordømte får i verste fall noen få år bak murene, og nå vil man ha en snart pensjonert politimann, med en imponerende lang merittliste i samfunnets tjeneste, bak lås og slå i 21 år – lovens strengeste straff. Samme straff som Fjottolf fikk, som drepte 77 mennesker. Alt basert på et beviselig nyoppusset bad og en klokke som ble levert tilbake, og kanskje Eirik Jensen har tatt i mot en kebab eller to også. Har det rablet for rettsstaten Norge?
Brexit – dette nye ordet som dukket opp som lyn fra klar himmel – diskuteres daglig i media for tiden, og snart er tiden kommet for britenes exit fra EU. I motsetning til hva mange tror forlater ikke Storbritannia EU hardt og brutalt over natten 29. mars 2019, men startskuddet på prosessen med å forlate EU er denne datoen, og så er det en overgangsperiode på 2 år hvor alt er som før, innen det endelige bruddet skal finne sted. I øyeblikket er det kaos, men si meg; hvor mange er det som virkelig tror, innerst inne, at Storbritannia kommer til å bryte med EU?
Jeg tror det ikke, og etter å ha bodd 14 år i England må jeg også legge til at det håper jeg ikke. Det som er helt klart er at befolkningen i Storbritannia stemte over noe som de ikke hadde forutsetninger og nok kunnskap om til å stemme over. De ble regelrett løyet til av politikerne, og de bet på agnet. I disse dager dreier praten seg for det meste om en «deal» eller en «no-deal» Brexit, men det som alle burde vite før de stemte er at det aldri kom til å bli noen deal av betydning. Det ligger i sakens natur at man ikke vil få en belønning for å tre ut av EU, og dermed svekke det europeiske samarbeidet. En deal forutsetter også at begge parter har noe å tilby, og stikker vi fingeren i jorden og er ærlig, så har ikke Storbritannia spesielt mye å tilby som EU trenger. Allerede her stiller britene med svake kort for forhandlinger.
Ironisk nok er den fremste statslederen, Theresa May, en stor tilhenger av EU, og før folkeavstemningen gjorde hun sitt ytterste for at britene skulle stemme for å forbli medlemmer av EU. Hun burde da selvsagt ikke bli satt til å lede nasjonen ut av EU, selv om jeg ikke tror at hun gjør noen verre jobb i den anledning enn noen andre partiledere, Corbyn inkludert. Det er ikke mulig å få i stand noen gullkantet deal når man går ut av EU, sånn er det bare, og slik vil det alltid være.
Forleden kveld satt jeg på El Nido Bar i Benalmádena og diskuterte Brexit med Claire fra London. Hun fortalte meg alt om Brexit, fordeler og ulemper, fra en ekte «Londoner»’s synspunkt. Dessverre serverte hun meg så mange Bacardi og Cola at jeg ikke husker mer enn èn ting av hva hun sa. Dette var imidlertid vesentlig; hun hadde ikke stemt når folkeavstemningen ble holdt, fordi hun følte at hun ikke visste nok om hva valget ville innebære. Her er vi ved sakens kjerne etter min mening – de aller, aller fleste andre briter visste heller ikke hva det kunne eller ville innebære å stemme seg ut av EU, og da resultatet var et faktum dagen derpå angret mange allerede. I følge de siste meningsmålingene ønsker over 80 % av befolkningen en ny folkeavstemning, men en ny avstemning er problematisk og vil svekke demokratiet. Dermed spår jeg at det er duket for trenering, trenering og atter trenering fra politikernes side, helt til tiden er moden for en ny folkeavstemning som vil gi det ønskede resultat.
Nok fra meg om Brexit, men i magasinet kan du lese mer om dette i den glimrende artikkelen skrevet av min politisk engasjerte kollega Henrik Andersen.
Happy reading!
Tom Halvorsen
Av Tom Halvorsen, tom@norrbom.com
