Spania gjør fortsatt krav på Gibraltar - og hevder samtidig å ha rett på Ceuta og Melilla

Spanias utenriksminister, Miguel Ángel Moratinos, har vært på offisielt besøk i Gibraltar, det første offisielle besøket på mer enn 300 år. Besøket har på ny reist debatt om hvordan Spania kan få tilbake klippen.
Da utenriksminister Miguel Ángel Moratinos en dag i den forgangne sommer besøkte Gibraltar, var det mer enn 300 år siden sist en spansk minister hadde avlagt den britiske enklaven et offisielt besøk.
Umiddelbart synes hele saken å høre hjemme i avdelingen for småsaker, men Moratinos’ besøk skapte mye liv og røre, og i konservative kretser ble det rett og mer enn antydet at utenriksministeren var en landsforræder. Og det i en tid da den nasjonale spanske stoltheten blomstrer. Det er harde beskyldninger!
Gibraltar er et svært ømtålig emne i Spania. Nesten overalt møter man den samme stoiske holdningen; – Gibraltar er vårt. Det er kanskje forståelig, fordi det omtrent ville tilsvare at Sverige skulle ha regjert over for eksempel Lindesnes-området i vårt eget land.
Selv om denne saken i stor grad handler om stolthet, dreier den seg også om forsvar og økonomi. Det naturlige spørsmålet er likevel at om Spania skulle ha fått tilbake Gibraltar, burde ikke da landet også gi opp de to enklavene Ceuta og Melilla og gi dem tilbake til Marokko? Absolutt ikke, mener Spania.

300 års med klaging
Spania har ønsket å få tilbake Gibraltar helt siden den gang Diego de Salinas og hans tropper i 1704 overga seg og til Utrecht-traktaten som i 1713 ga Storbritannia herredømmet over klippen.
Man har forsøkt seg med en håndfull beleiringer, en klage til FN i 1960 som gikk alle like hus forbi som om Norge skulle ha krevd tilbake Jämtland og Härjedalen fra Sverige.
Hitler hadde en plan om hvordan han kunne hjelpe Francos Spania med å overta Gibraltar, mens britene var opptatt med å krige helt andre steder. Denne alliansen ble likevel for mye for Franco, og han trakk seg i siste liten.
I 1969 lukket han i sinne grensene mot klippekolonien. Ville man til Gibraltar, måtte man seile dit i ly av nattens mulm og mørke eller fly via London. Den etterfølgende, demokratiske regjeringen håndterte saken på en mer diplomatisk måte. Det førte i 1980 til Lisboa-avtalen som på nytt skulle åpne grensene. Det hele ble riktignok utsatt fordi Spania ble forbannet da Storbritannia brukte klippens militære installasjoner i forbindelse med krigen om Falklandsøyene. Grensen ble endelig åpnet da PSOE kom til makten i 1982.
Spania har tidligere brukt sitt medlemskap i NATO til å argumentere for at basen på Gibraltar tilhører alliansen, men den vrien kjøper ikke Storbritannia. Som svar nektet den spanske regjeringen i en periode å la sitt eget sjøforsvar delta i de samme militære øvelsene som den britiske flåten.
Etter hvert som tiden har gått, har det blitt vanskeligere og vanskeligere for Spania å argumentere for retten til klippen. Hvis innbyggerne i Gibraltar selv skal ha et ord med i laget i denne saken, noe de selvsagt skal, blir ikke den berømte klippen spansk i overskuelig framtid. Innbyggerne – det er ca. 30.000 av dem – stemte i 2002 over hva de selv ønsket skulle være deres og den lille halvøyas framtid. 99 prosent stemte ja til fortsatt å være en del av det britiske kongeriket og med en hel masse autonome rettigheter.
De stemte dermed også nei til et felles spanskbritisk herredømme slik den britiske regjeringen sto klare til å godta.

Tre parter med i diskusjonene
Et forum bestående av Spania, Storbritannia og Gibraltar ble nedsatt i 2006, og siden har man møttes i Granada og London for å løse opp i noen av de problemene som kan oppstå når man har et stykke territorium på et annet lands naturlige område.
En av konfliktene dreier seg om havområdet utenfor halvøya. Storbritannia hevder at et område på inntil tre sjømil fra klippen er deres, mens Spania gjør også krav på de samme områdene. I mai ble det mer klabb og babb fordi Europakommisjonen – på oppfordring fra Madrid – erklærte en del av dette området for fredet – under spansk beskyttelse. Gibraltar anket saken med den begrunnelsen at avgjørelsen stred mot internasjonale lover, men ble avvist.
Peter Caruana, den lokale regjeringslederen, gjorde ikke situasjonen bedre da han få uker før Moratinos’ besøk offentlig minnet lokale fiskere om at på tross av EUs beslutning, hadde den spanske kystvakten ingen jurisdiksjon over sjøområdet og derfor heller ikke noen rett til å kontrollere båtene der.

Moratinos reiste
Miguel Ángel Moratinos’ besøk hang lenge i en tynn tråd på grunn av Caruanas utspill, men den spanske regjeringen vedtok likevel å se stort på saken. 21. juli sendte de ministeren over rullebanen til flyplassen og inn i den britiske kolonien.
Det ble for mye for mange spanjoler.
I tillegg til den før nevnte kritikken av ministeren, ble det også gravet fram en gammel sak om José Luis Zapatero som under et besøk i Marokko poserte med et kart der de to spanske enklavene var integrerte i det nordafrikanske landet Marokko.

Ceuta og Mellila og så var det Persille
Hvis Spania er så oppsatt på å få tilbake Gibraltar, burde man ikke da ikke være innstilt på å overdra Ceuta og Melilla til Marokko? Samme spørsmål gjelder Perejil, Persille-øya som ble en bitteliten, men synlig prikk på kartet da en marokkansk soldat for noen år siden plantet det marokkanske flagget på den ubebodde øya der det bare av og til gresser noen geiter. Det førte til en skikkelig krise i forholdet mellom Spania og Marokko. Som nevnt er svaret fra spansk side et krystallklart nei.
Forskjellen er, mener Spania, at Ceuta er en del av de erobringene Portugal foretok i 1415 og som Spania arvet fra nabolandet etter en union i 1580. Melilla, 500 kilometer fra det spanske fastlandet, kom under spansk flagg i slutten av det 15. århundret da det katolske kongeparet – samtidig som Columbus seilte vestover – åpnet opp for også å utvide kongeriket mot sør. Fra disse store erobringene står i dag bare de to enklavene tilbake. I dag anses de ikke heller som kolonier, men som integrerte deler av Spania.
Marokko har likevel vansker med å forstå forskjellen og gjør offisielt krav på de to enklavene som er like vonde å svelge for marokkanerne, som Gibraltar er for spanjolene.
Spania har aldri innledet forhandlinger med Marokko om dette emnet.
Diskusjonene mellom den spanske utenriksministeren Peter Caruana og Storbritannias utenriksminister, David Miliband, dreide seg heller ikke om hvem Gibraltar bør tilhøre, men om praktiske ting som kontroll over økonomiske aktiviteter, miljø og koordinert bekjempelse av organisert kriminalitet. Man diskuterte dessuten tospråklig undervisning i skolene. Spanias håp er at en større forståelse for det spanske språk og den spanske staten som helhet med tiden vil gjøre befolkningen mer imøtekommende overfor tanken om spansk suverenitet.
– Det må ikke være noen tvil om at Spania fortsatt gjør krav på Gibraltar, gjentok Miguel Ángel Moratinos under sitt besøk, og som Caruana – under Moratinos’ tale til pressen på The Rock Hotel – oversatte for Miliband: – Gibraltar is Spain.