José Luis Rodríguez Zapateros ettermæle

De troendes ansikter utstråler glede og eufori. De hoier og roper og vinker med flagg, og røde ballonger faller fra taket. Tale etter tale utløser klappsalver og gjensidige klapp på ryggen, spesielt er det stor begeistring for den siste personen på podiet. Han minner om en romersk keiser iført jeans, en seierherre som med åpne armer og blå øyne naivt tar imot folkets hyllest. Håret hans er fortsatt svart, hans ungdom ennå uskyldig og mens rynker og poser under øynene fortsatt bare kan anes.

PSOE og José Luis Rodriguez Zapatero hadde tre år tidligere vunnet statsministerposten, og det var forventet at han skulle gjenta bedriften et halvt års tid senere.
Året var 2007, måneden september, og han besøkte Málaga der han og andre medlemmer av partiet, bl.a. Manuel Chaves som fortsatt var formann for den andalusiske lokalregjeringen og Magdalena Álvarez som fortsatt trodde at hun skulle være minister for Fomento i mange år, sammen med de lokale medlemmene av det regjerende partiet, feiret seg selv og hverandre. Statsministeren var populær og tidene gode.
Slik var det den gang.  

Memoarene kan påbegynnes
José Luis Zapatero stiller ikke opp ved det kommende valget som er dyttet fram fra mars 2012 til november 2011 – den 20. i denne måneden. Det kunngjorde han allerede i april, og deretter trådte Alfredo Pérez Rubalcaba fram som partiets spisskandidat.
Zapatero var av den overbevisning at to perioder er nok, og at han og partiet har fått landet og økonomien på rett kjøl. Kort sagt er arbeidet gjort. Offisielt. Mindre offisielt er han trøtt, og metalltrettheten har for lengst bredt seg til partiet der den nye toppkandidaten, Alfredo Pérez Rubalcaba, har vansker med å få gehør for sine ideer.
Det har da også vært noen turbulente år med noen voldsomme opp- og nedturer. Fra den førnevnte seiersrusen til dager med tømmermenn og abstinenser etter rusen.
Men Zapateros historie starter, som ting flest, med begynnelsen, og i dette tilfellet på en sær, skjev og samtidig, selvfølgelig, tragisk måte. 

Statsminister ved et tilfelle
Egentlig var det meningen at Partido Popular skulle vinne valget i 2004, men skjebnen hadde som bekjent en annen plan. Så sent som en uke før valgdagen 14. mars – resultater av eventuelle senere meningsmålinger kan ifølge loven ikke offentliggjøres – lå PP på de fleste meningsmålingene godt over PSOE, og de fleste spanjoler forventet at de konservative skulle få majoriteten av stemmene, akkurat slik det hadde vært fire år tidligere da partiet fikk 183 mandater. 
Samtidig skulle stafettpinnen bytte hender, fra José María Aznar López til en viss Mariano Rajoy Brey.
PSOE hadde også en ny kandidat som var den unge José Luis Rodríguez Zapatero. Oppkomlingen hadde forkortet avstanden til favoritten, men ingen trodde for alvor at han kunne vinne.
Men så skjedde jo 11M. 191 mennesker ble drept og tusenvis ble såret da bomber ble  sprengt tidlig om morgenen 11. mars på togene ved Atocha-stasjonen i Madrid.
Samme kveld antydet José María Aznars regjering at ETA sto bak attentatet, selv om det senere skulle vise seg å være muslimske ekstremister med tilknytning til al-Qaeda. Det ble beklaget dagen etter, bl.a. i El País, der man beskyldte statsministeren for å ha gitt ETA skylden i stedet for islamistene som allerede hadde truet med et attentat på grunn av Spanias deltakelse i krigen i Afghanistan.
Om det var i protest mot PP’s uttalelse, eller i frykt for ytterligere terrorangrep, vet ingen, men faktum er at en tilbaketrekning fra Irak var ett av PSOE’s valgløfter, og en annen kjennsgjerning er at partiet vant valget med 164 mandater mot PP’s bare 148.

De første årene med krig og fred
Den første regjeringsperioden utfordret regjeringen på flere områder, mens den andre perioden var mer monoton – krise, krise, krise. Men det visste ikke den nyutnevnte statsministeren, og han satte ufortrødent i gang med å endre verden.
Rett etter valgseieren og adresseendringen til Moncloa-palasset, beordret han de spanske troppene hjem fra Irak. Det skjedde allerede i mai, hvilket var et brudd på den avtalen som den tidligere regjeringen hadde inngått med USA. Det skapte da også et kjølig forhold til den daværende amerikanske presidenten, George W. Bush, i tillegg til at andre statsledere ga uttrykk for at Spania hadde bøyd seg for terroristenes krav.
Men Zapatero hadde holdt sitt løfte overfor velgerne.
Han har selv vokst opp i terrororganisasjonen ETA’s lange skygger, og når det gjelder kampen mot den hjemmedyrkede terrorismen, har han ikke bøyd seg, men via dialog forsøkt å gjøre en ende på volden som de siste 50 årene har kostet 858 personer livet.
Hans innstilling var den samme som Tony Blairs forhold til IRA i Nord-Irland, og Zapateros dialog med den baskiske organisasjonen via en sveitsisk mellommann kunne ha båret frukter. Men ETA skiftet takt midt i en våpenhvile og sprengte 30. desember 2006 en bombe på 200 kilo ved Madrid-lufthavnen Barajas der to personer ble drept.
En intens jakt på ETA-aktivister fulgte i kjølvannet, og selv om det i dag er langt flere medlemmer bak lås og slå, skulle det ikke bli Zapatero som kunne skrive en permanent våpenhvile og en endelig løsning på CVen sin. 

Bløte verdier
I det hele tatt vil Zapatero bli best husket, i hvert fall mest respektert, for den vekten han har lagt på de såkalte bløte verdier. Vanlige menneskers virkelige problemer og den slags.
Det var da også tanken bak Spanias første omsorgslov, Ley de Dependencia, som ble innført i 2007. Inntil da hadde det ikke vært noen organisert form for hjelp til handikappede eller eldre, slik som pleiehjemsplasser, dagplasser eller hjemmehjelp, men det kom på plass med denne loven.
En annen mindretallsgruppe som Zapatero vil bli husket for å ha hjulpet, er homoseksuelle som han allerede i 2005 ga de samme rettigheter som alle andre. Det vil si at også de dermed kunne gifte seg, adoptere, testamentere, m.v. Av kirken ble Zapatero og den ytterste høyrefløy beskyldt for å ødelegge spanske familier, noe som tiltakene for å flere kvinner inn i politikken og senere fri abort ikke gjorde bedre, men i stedet mente Zapatero selv at han gjorde en masse mennesker glade.
I disse årene ble det også  investert mye i infrastruktur som høyhastighetstog, nye havner og flyplasser, hvorav noen fortsatt  ikke er tatt i bruk, i tillegg til at statuttene rundt selvstyre   for flere regioner, bl.a. den katalanske, ble godkjent.

 Valget i 2008
Generelt var de fleste spanjoler godt tilfreds med regjeringens arbeid da det neste valget, det tiende siden gjeninnføringen av demokratiet, fant sted 9. mars 2008.
I tre av de fire årene hadde Spania faktisk et overskudd i forhold til budsjettene, selv om arbeidsløsheten holdt på å bli tung å stagge. Det viktigste valgløftet var derfor å få flere i arbeid.
PSOE fikk 43,87 prosent av stemmene, mot PP’s 39,94 prosent, og fikk dermed 169 mandater, fem flere enn i 2004.

Nedturen fra den gang til i dag
Det som mange dessverre vil huske José Luis Zapatero for, er at han deretter drøyer svært lenge med å innrømme at Spania hadde et spesielt stort problem. Etter at krisen hadde begynt og i andre land ble erklært som et faktum, insisterte han lenge på at den ikke berørte Spania.
Gjentatte ganger omtalte han grønne spirer, som vi kunne høre, men ikke se.
Arbeidsløsheten snek seg opp mot 21 prosent, dobbelt så høy som det europeiske gjennomsnittet. Kommunene, staten og regionene led under dårlig  økonomi, særlig etter at boligboblen sprakk.
Først skulle økonomien sparkes i gang ved hjelp av offentlige investeringer i mer infrastruktur, renoveringer av gamle bygninger, o.l. Deretter, trolig på oppfordring fra Barack Obama og EU-kommisjonen, ble det trukket i nødbremsen, og siden har de fleste arbeider stått stille og mange private selskaber har fortsatt  ikke fått betaling for utført arbeide.
Verst har det vært i de 17 regionene, og selv ikke etter at Zapatero ansatte den daværende formannen for den andalusiske lokalregjeringen, Manuel Chaves, til posten som minister for regionene, lyktes det å holde økonomien i regionene i sjakk.
Senere ble statsministeren nødt til å innføre arbeidsmarkedsreformer som gjør det billigere for virksomheter å avskjedige unødvendig og uønsket arbeidskraft, hvilket ellers var uhørt for de fleste sosialister og tabu i fagforeningskretser.
Det ble innført flere spareplaner som skulle redusere underskuddet på statsfinansene fra 11,2 prosent i 2009, ni prosent i fjor år, til seks prosent i år og tre prosent, slik EU dikterer, i 2013. Bl.a. ble momssatsene forhøyet, og etter det har en ellers suspendert formueskatt blitt gjeninnført, og tiden siden 2008 har i det hele tatt vært brukt til å berolige det økonomiske monsteret.
Det har også betydd at det ikke har vært fokus på mye annet. 

Nedtelling til glemsel eller forherligelse
I juli måtte Zapatero endelig innse at han var nødt til å skrive ut nyvalg den 20. november. Deretter overlater han nøklene til La Moncloa-palasset, som han fikk utlevert i 2004, da alt syntes så bra.
Om hans ettermæle også blir bra, eller om han dømmes for at mange mennesker har tapt formue og fornuft og forhåpninger – noe som ikke har vært formålet med denne politiske nekrologen – kan selvfølgelig bare framtiden vise.
Det vil også bli spenndende å se om den fortsatt bare 50 år gamle Zapatero vil bli en ny omreisende politisk gudfar, slik som sin forgjenger Felipe González som selv mistet makten i 1996 etter 14 år som statsminister, fordi velgerne mente at han og regjeringen hadde mistet kontakten med virkeligheten.

Om sitt ettermæle har José Luis Zapatero selv sagt:
“Jeg er sikker på at Aznar trodde at alt han gjorde var fantastisk. Jeg vet at jeg har fått ordentlig tak på noe og at det er andre ting jeg ikke har forstått. Det er nok slik jeg gjerne vil huskes.”
Og det er nettopp slik han vil bli husket for den dagen i Málaga.