Reportasje fra Sierra de Mijas: Naturparadiset

I snart fem måneder har jeg fascinert speidet mot de store fjellene som tårner seg opp over Mijas og Fuengirola. Nå skal det være slutt på bare å kikke. Det Norske Magasinet allierer seg med biologien Franci og drar deg med på oppdagelse i Sierra de Mijas.

Den halvkjølige morgenluften lukker seg rundt oss der vi går det lille stykket fra Norrbom Marketings lokaler til Francis bil. Jeg knepper igjen den tynne trøya helt opp til halsen og småbanner litt fordi jeg ikke har hsuket på å ta med en tjukkere jakke. Foran Sara og meg ligger en dag i fjellene med Mijas Kommunes miljøtekniker, Franci. Her skal vi med egne øyne få se og oppleve rekreasjonsområdet som kommunen legger så stor vekt på, og så håper vi å få løst gåten om fjellenes merkelige, men uhyre vakre bergart som det jo finnes masse av.

Jeg har aldri møtt noen med tittelen miljøtekniker, men Franci oppfyller til fulle min forestilling om en. Hans halvlange, svarte hår står ut i tilfeldige krøller fra hodebunnen og vipper over på siden når han dreier på hodet for å snakke med Sara eller meg. Han er kledd i solide vandrestøvler, praktiske bukser, villmarksskjorte og selvfølgelig den obligatoriske fleecejakka, som jeg akkurat nå ville gitt hva som helst for å leie til turen. Franci er typen man med det samme bestemmer seg å like.

Hans jobb består hovedsakelig i å informere omverdenen om Mijas’ natur og lede de forskjellige arbeidene som pågår i området. Han holder også et våkent øye med om de besøkende oppfører seg slik de skal. Men det gjør de visst for det meste.

”Folk som kommer hit vet hvordan man oppfører seg i naturen. Hvis du kommer hit opp for å nyte rekreasjonsområdene, så ønsker du ikke at det flyter av søppel, og derfor søpler de heller ikke selv,” forteller Franci. Og noe tyder på at han har rett. Ikke så mye som en ispinne ser jeg under vårt besøk.

Symbiosen mellom menneske og natur
Dagens første mål er Cantera Los Arenales, et av Mijas’ populære rekreasjonsområder. Den siste delen av turen opp dit foregår på en liten vei med den mest fantastiske utsikten over den tett bevokste skogen og hårnålssvinger så skarpe at det føles som om veien plutselig forsvinner foran en.

Dalen vi har kommet til, bærer tydelig preg av at det tidligere har vært et grustak her. De halvnakne skrentene er bare delvis skjult av trær og busker som ble plantet her. Først om minst 20 år vil de være fullt utvokste, mener Franci. Det kan ikke regne for mye for trærne, og skulle det likevel komme mer enn de kan ta imot, blir vannet filtrert og ledet ned til Mijas Pueblo. Her kan man derfor drikke vann rett fra springen. Franci har selv plantet en del av trærne sammen med lokale skolebarn og folk fra kommunen. Det har det vært en klar baktanke med.

”Det er viktig å få folk til å forstå hvordan hele naturen henger sammen. Både i forhold til et mindre område som dette og globalt sett. Man må forstå at naturen blir påvirket av den måten vi lever på og at vi er nødt til å gi noe tilbake til den,” forteller Franci med dypt alvor i stemmen. Man er ikke i tvil om at naturen betyr mye for ham, og flere ganger stopper han opp og ber oss med stor entusiasme og dårlig skjult stolthet lukte på noen av områdets unike, velduftende planter.

Området består stort sett bare av noen få benker nede i dalen. Det finnes ingen søppelbøtter, og det er det tilsynelatende heller ikke det minste bruk for. Ikke umiddelbart en opplagt besøksmagnet, men Franci forteller at det faktisk er en del gjester – spesielt i weekenden. Her leser de voksne kanskje en bog, mens barna boltrer seg på det store, grønne området. Jeg kan levende forestille meg hvordan dalen blir det rene slaraffenland for små, kreative sjeler når planter og trær en gang er fullt utvokst.

Vi beveger oss videre opp på en lille, kunstig anlagte forhøyningen. Balkongen, kaller Franci den. Her er det fullstendig stille, noe som står i skjærende kontrast til den heftige myldret nede i Fuengirola som vi kan skimte fra balkongen. Det er egentlig svært avslappende å stå der og forestille seg andre folks stress, og det er litt motvillig at jeg trasker etter Franci og Sara når han foreslår at vi skal kjøre videre. Først må vi likevel lukte på litt rosmarin som Franci har fått øye på.

Sierra de Mijas’ edelsten
Mer enn halvveis nedenfor fjellet stopper guiden vår igjen. Han vil vise oss de helt spesielle steinene av fosfor som lukter forferdelig når de blir gnidd mot hverandre og mineralene som er så fine og porøse at det nesten er som sanden på stranda. Ved siden av vokser en lilla blomst som jeg heller aldri har sett før. Mijas’ fjell gir grunnlaget for et helt unikt økosystem med et rikt dyreliv og planter som ikke finnes andre steder på jorda. Det er den perfekte beliggenheten og de gode klimatiske forholdene som gjør det mulig med så stor biodiversitet som igjen gjør stedet til et ettertraktet mål for enhver naturelsker. Fortsatt mangler vi likevel å se de krystallignende steinene som var en av grunnene til at vi dro hit opp…

… men det skal jeg love at vi får mulighet til på vår neste stopp i Cantera de los Canteros. Det er også et tidligere grustak som på sikt trolig vil bli nok et populært rekreasjonsområde. Her er det også plantet trær langs skrentene som omkranser den lille dalen, og der veien tidligere var av stein og grus, er det nå store og flotte steiner vi går på. Steinene er spesielle fordi de stammer fra mineraler med et usedvanlig høyt innhold av kalsium og magnesium. Solen har for alvor slått igjennom, og solstrålene gir steinene et skjær som får dem til å funkle som små diamanter. Det føles nesten som om vi går i Kong Midas’ skattkammer.

Vi forserer en liten bakke og kommer opp til to vannbasseng, til sammen utgjør mer enn en halv håndballbane. Det er regnvann som blir samlet, til glede for dyrene i området. Spesielt geiter og fugler nyter godt av disse menneskeskapte vannhullene, forteller Franci.

Når vi begir oss tilbake mot bilen, har det blitt skikkelig hett, og jeg er plutselig glad for at jeg lot den tunge vinterjakka bli hjemme. Mitt første besøk i Sierra de Mijas har hele veien vært en positiv opplevelse, og jeg har helt sikkert vært tilbake på en ny og lenger tur når du leser disse linjene…

Dette finner du bl.a. i Sierra de Mijas:
Planter:
– Oliven (Olea europaea)
– Andalusisk timian (Thymbra capitata)
– Rosmarin (Rosmarinus officinalis)
– Almoraduz (Thymus mastichina)
– Matagallo (Phlomis purpurea)
– Lavendel (Lavandula Stoechas)
– Rua (Rute chalepensis)
– Fennikel (Foeniculum vulgare)
– Mullein (Verbascum giganteum)
– Palmekerneolje (Chamaerops humilis)
– Esparto (Stipa tenacissima)
Dyr:
– Tårnfalk (Falco tinnunculus)
– Kongeørn (Aquila chrysaetos)
– Ørn (Hieraaetus pennatus)
– Stor hornugle (Bubo bubo)
– Rødhals (Erithacus rubecula)
– Musvit (Parus major)
– Hasselmusen (Eliomys quercinus)