Montefrío, Santa Fe og maurernes siste grenseland

Montefrío, Santa Fe og maurernes siste grenseland

Montefrío ligger ca. 30 km. nordvest for Granada, og det er en helt spesiell by på grunn av den karakteristiske og skrånende klippen som troner over landskapet med en katolsk kirke som kransekakefigur. Kirken er plassert midt inne i det som en gang var et maurisk fort, og det var her at noen av de siste maurere holdt stand mot de kristne. Det var også her de måtte se seg beseiret og enten velge omvendelse til kristendommen eller landflyktighet. Vi er midt i det siste grenselandet mellom maurerne og de kristne, og Montefrío falt i de kristnes hender i 1486 – fem år før Granadas fald 2.1.1492. I dag gjør byen en ære av å være ”la última frontera”, og den fint restaurerte kirken på toppen av klippen er nå ”centro de interpretación” – altså opplysningssenter om La Reconquista – de kristnes gjenerobring av Spania fra maurerne. Et besøk i Montefrío er dermed ikke bare en kulturell og sansemessig godbit, men gir også et innblikk i Spanias blodige historie.

Santa Fe ligger ca. 13 km. vest for Granada, og det var her at det katolske kongeparet Isabel og Fernando hadde leiren sin under besettelsen av Granada. Leiren ble bygget i 1491 som en kvadratisk teltleir med 4 porter mot vest, nord, øst og sør. Den dag i dag er byens grunnplan helt som leirens og de fire portene står fortsatt. Dermed kan historiens vingesus høres høyt og tydelig når man går rundt i Santa Fes ”Casco histórico” og tenker seg tilbake til La Reconquistas siste dager.
Et besøk i Montefrío kan gjerne begynne med at man kikker innom byens webside: www.montefrio.org. Her kan man få skjerpet appetitten foran besøket, og man kan få et overblikk over severdighetene – los monumentos. Her kan man også lese at byen har en kvinnelig ordfører, og at det er den første byen i Spani som hvert år feirer kvinnenes internasjonale kampdag 8. mars.
Byen er lett å komme til, man tar bare avkjørsel 211 fra motorveien mellom Granada og Antequera. Når man kommer fra sør, ser man litt før man kommer til byen, plutselig klippen med kirken i det fjerne, og man tror det er et bedrag, for et slikt syn har man garantert ikke sett før. Det er virkelig betagende og nå kribler og krabler det etter å få komme inn og ta alt nærmere i øyesyn.
Inne i byen kan man parkere på P-plassen ”Gran Capitán” ved å følge skiltet med ”aparcamiento”, rett etter at man har passert den runde kirken. Vi starter besøket med å gå opp til turistkontoret som ligger i en vakker gammel bygning, skrått overfor den runde kirken. Foran kontoret sitter det en liten, gammel mann og fletter fine kurver som han selger for 3 euro for 3, så det hører med til et besøk i Montefrío å ta med en slik håndlagd suvenir med hjem. På turistkontoret får vi utlevert en del brosjyrer og så er vi i gang.
Vi starter over i den runde kirken La Iglesia de la Encarnación som stod ferdig i 1802. Kirken er bygd med Panteon i Roma som forbilde, og det er lett å se både uten- og innenfra. Likevel har kirken, til forskjell fra Panteon, et tårn på den ene siden. Inne i kirken er det kun et stort rom med kuppel, og det er dermed svært forskjellig fra andre kirkerom. Rommet har en fantastisk akustikk, og bystyret har nå begynt å arrangere konserter i kirken til glede for musikkinteresserte.
Når man står utenfor kirken, ser man til sin undring at navnet Jose Antonio Primo de Rivera er hugget inn i muren. Hvis man spør seg om hvem denne mannen var siden han hadde gjort seg fortjent til å navnet sitt opp på kirkemuren, kan jeg opplyse om at han var sønn av Spanias diktator Miguel Primo de Rivera, som regjerte fra 1923 til 1930. José Antonio Primo de Rivera grunnla ”la falange española” – et nasjonalistisk, fascistisk parti, og han ble dermed den spanske fascismes sjefsideolog. Da Fransisco Franco kom til makten i 1939, overtok han falangistenes ideologiske grunnlag, og under hele Franco-tiden ble José Antonio hyllet både som filosof og martyr, fordi han ble henrettet av republikanerne i borgerkrigens første år (1936). Her i Montefrío får vi altså en hilsen fra Franco-tiden midt på kirkemuren.
Nu skal vi opp og se på borgen og kirken ovenfra, så vi vandrer opp Plaza de España og forbi byens rådhus som ligger i et tidligere kloster. Man kan for øvrig se nærmere på bygningen i åpningstiden. På veien opp passerer vi et sted med en masse små kapell-lignende hull som er hugget inn i klippen. De fungerte i Middelalderen som gravplasser. Litt senere kommer vi forbi restene av noen hus, for i maurertiden bodde også vanlige mennesker innenfor festningsverket.
Vi kan nå forestille oss at vi i 1486 sitter i et av disse husene, og vi har lenge hørt foruroligende rykter om de kristnes frammarsj. Vi kikker utover landskapet og ser til vår store skrekk at det i alle vakttårnene i de nærliggende byene er tendt store bål til advarsel. Vi vet at det bare kan bety én ting. De kristne kommer med en stor hær. Vi vet at det også betyr at våre dager som innbyggere i denne skjønne byen er talte. Vi må dø eller la oss døpe som kristne. Huff og huff! Montefrío falt forøvrig uten kamp. Maurerne hadde innsett at overmakten var for stor og de fleste lot seg omvende.

Oppe på toppen av klippen kan man se både restene av det gamle mauriske forsvarsverket og den nyrestaurerte kirken som nå fungerer som ”Centro de interpretación Ultima Frontera de Al-Andalus”, som Andalucía ble kalt under maurerne. Inne i kirken er det fine, informative plansjer og det vises også en video på engelsk om maurernes siste dager og om La Reconquista.
La Reconquista eller gjenerobringen av Spania for kristendommen ble fullført av Isabel og Fernando, ”Los Reyes Católicos”, med Granadas fall i januar 1492. Hele landet kunne dermed erklæres for gjenerobret. Men hvorfor ble en militær aksjon egentlig koblet sammen med katolisismen? Jo, det forklares inne i kirken med at det var en ypperlig måte for å skaffe seg både soldater og penger til krigen. Man gjorde en ”overenskomst” med kirken om at den skulle gi avlat og syndsforlatelse for dem som enten lot seg verve som soldater eller som ga pengegaver til kirken. Noen av disse avlatspengene ble så kanalisert over i den militære aksjonen, og dermed hadde man både fått finansiert og utrustet en hær og vunnet sjeler for kristendommen. Voilá.
Det knytter seg også en pussig historie til selve kirken som jo ble oppført inne i festningen etter maurernes fall. Nå skulle man vise kristendommens overlegenhet over Islam, og det gjorde man ved å oppføre store kirker oppå restene av arabiske kultur. Kirken stod ferdig i 1507 og var deretter byens kirke – La Iglesia de la Villa. Her samlet byens kristne innbyggere seg til messe hver søndag, men en dag på slutten av 1700-tallet slo lynet ned midt under gudstjenesten, og en del av taket falt ned nesten midt i menigheten. Det var imidlertid ingen som kom til skade, og det ble derfor tolket som et mirakel. Men nå fik kirken lov til å forfalle fordi man ikke hadde penger til å bygge den opp igjen. Den ble gradvis til en ruin, og det var først på slutten av 1990-tallet at man fikk bygd den opp igjen, nå ikke lenger som samlingspunkt for religiøse handlinger, men som turistsentrum.
Utsikten oppe fra borgen er helt fantastisk, og når man skuer utover landskapet, ser man at vi er midt i olivenland. Det dyrkes oliven overalt, så vanen tro kjøper vi litt lokalprodusert olivenolje med hjem.
Nå gjelder det hotell vårt, La Enrea, som er byens ledende – kanskje også det eneste hotellet. Hotellet er enkelt og upretensiøst og med en pris på 65 euro inkl. frokost, kan vi ikke klage. Vi spiste kveldsmat på hotellet og ble ganske rørte over den gode maten og de lave prisene på både mat og vin.
Etter en liten siesta begir vi oss ut på enda en byvandring fordi det er mer å så i Montefrío. Vi går bort til den runde kirken der byens folkeliv utfolder seg på fortauskafeen overfor. Vi går nå ned gaten Miguel Carralcazar som senere heter Cruz del Pozo. Nede i bunnen kommer vi til en kløft som har noen helt spesielle klippeformasjoner som jeg aldri har sett maken til. Vi dreier til venstre og følger veien som etter hvert fører til P-plassen Gran Capitán. Herfra går vi opp i byen igjen og oppover hovedgaten Calle Alta. Denne gaten fører opp til de tre severdighetene som ligger i byens østlige ende: El Pósito (det gamle kornlager – nå kulturhus) og El Convento de San Antonio (kloster – nå gastronomisk senter) og tilhørende kirke. Alle tre var stengt denne lørdag ettermiddagen, så utover mosjon, var det ikke noe stort utbytte vi fikk av dette. Vi går tilbake mot sentrum og bort mot hotellet. Før vi kommer til hotellet, ser vi på venstre hånd et rødt skilt der det står: El Mirador de las Peñas. Der må vi opp. Vi går opp veien og dreier til høyre opp en liten sementert vei, opp forbi huset La Curra. Nå følger vi bare stien bort til miradoren. Herfra er det en helt enestående utsikt nedover byen og over mot klippen med borgrestene og ”kirken”. Vi følger stien så langt vi kan, for den er interessant fordi det er huler som er hugget inn i klippen og foran en av dem er det bygget et helt hus.
Neste morgen kjører vi litt sørover for byen, for vi vil gjerne bestige El Hachuelo som er et lite fjell som ligger rett ved byen. Et par kilometer sør for byen dreier vi til høyre der det står: Camino del Hachuelo. Vi kjører nå oppover og til høyre hvor det står: Cruz del Hachuelo. Nå følger vi veien fram til vi finner en liten avkjøring der vi kan parkere. Vi er nå ganske nær toppen, og det tar bare knapt 20 minutter å nå opp til topps. Det er ikke noen egentlig sti, men det er ikke vanskelig å gå i det visne gresset. Oppe på toppen er utsikten over byen og utover landskapet helt fantastisk, så vi var glade for denne lille ”fjellklatringen”.
På turistkontoret har vi fått vite at det øst for byen skulle ligge et fantastisk landskap som rommer arkeologiske rester helt tilbake til steinalderen og at det heter La Peña de los Gitanos. Det skulle til og med være store steingraver (dólmenes) samt vandremuligheter, så vi er helt ville. Vi kjører derfor ut i retning av Illora og ser da også et skilt som viser hen til La Peña. Men det er spent en kjetting over veien, og selv om vi krysser kjettingen til fots, kommer vi ikke særlig langt før vi må gi opp. Hele området er på private hender og er helt avsperret uten adgang – det sa de ingenting om på turistkontoret!
Men nå gjelder det Santa Fe som ligger rett vest for Granada, og hvor man kan si at La Reconquista sluttet. Det var nemlig her at Los Reyes Católicos hadde sin leir hvor man med 60.000 mann beleiret Granada. Santa Fe er interessant fordi den sentrale delen av byen fortsatt er slik leiren var. Gatene svarer til leirens gater og husene ligger der teltene lå. Den sentrale plassen med kirke og bolig til kongeparet ligger der fortsatt, og de fire portene ligger intakte, selv om de nok har blitt ”shinet opp” litt. I sin tid hadde leiren en mur og en vollgrav hele veien rundt, men muren er nå borte og erstattet av rekker med huse. Men likevel får man en fornemmelse av leirens innredning og størrelse, så det er spennende.
For å avslutte La Reconquista må det sies at den siste mauriske kalifen Boabdil ga fra seg nøklene til Granada til Isabel og Fernando 2.januar 1492, uten kamp. Det er om ham det sies at han ”gråt som en kvinne over det han som manne ikke klarte å forsvare”. Ulykkelig dro han i eksil til Nord-Afrika der han hans forfedre hadde kommet fra knapt 800 år tidligere. I det siste passet man skimte Granada gjennom, vendte han seg mot sin elskede by med praktboligen Alhambra, sukket og gråt. Passet heter den dag i dag: El suspiro del Moro – maurerens sukk.
Om Santa Fe må det også sies at det var her Isabel og Fernando 17. april 1492 underskrev kontrakten med Christoffer Columbus som gjorde ham i stand til å dra mot vest med tre små caraveller(seilskuter). Det førte som kjent til oppdagelsen av Amerika 12. oktober 1492 – en dato som fortsatt holde hellig i hele den spansktalende verden: El día de la Hispanidad.
Året 1492 gikk senere over i historien som Annus Mirabilis: miraklenes år. Det var nemlig dette året maurerne ble fordrevet, Amerika ble oppdaget og jødene ble kastet ut av Spania.
Men Santa Fe har mer å by på. Nå har jeg i årevis klaget over mangelen på kaker i dette landet, men i Santa Fe så jeg ikke mindre enn tre konditorier med et overdådig utvalg av kaker. I nærheten av østporten ligger Hr. Yslas konditori som ble etablert i 1897. Det var Hr. Yslas dom ”oppfant” kaken ”el pionono” som skulle være inspirert ab mauriske kaker. Et besøk i Santa Fe bør derfor inkludere spising av en pionono i Hr. Yslas konditori. Fordi de er nokså små kan man nok også finne plass til en jordbærkake med fløteskum. Det vil man ikke angre på.