Postkort fra Athen

Málaga ligger i Europas ytterkant, men etter hvert har flyforbindelsene blitt så gode at vi lett kan ta en utflukt til det meste av det europeiske kontinentet. Vi bringer i denne serien appetittvekkere fra byer som man enkelt kan reise til fra Spania. Denne gangen har vi besøkt den greske hovedstaden.

Jeg fikk først den skitne, støyende og overbefolkede byen under huden da jeg satt på en taverna i den historiske bydelen Plaka. Og den satte seg for alvor fast mens jeg – ut fra rådet om at når man er i Hellas, gjør man som grekerne, kaster tallerkener på en syrtaki-restaurant.
Det kan være vanskelig å fornemme at Hellas er på randen av revolusjon, anarki, eller hvor de aktuelle urolighetene nå fører landet, sammenlignet med den tilbakelenede atmosfæren som kjennetegner det gamle Athen. Like vanskelig er det egentlig å forestille seg at landet er én av den såkalte sivilisasjonens vugger og opphavsland til både filosofi og demokrati.
Frustrerende, men tillokkende.
Den postkortvakre og gamle bydelen Plaka er Europas største og kanskje eldste bydel, og her kjemper forretningene med tavernaenes border om plassen på de smale og lykkelige, bilfrie gatene.
Vi sitter under ikonet, Akropolis, her hvor den greske fortiden og storhetstiden møter nåtiden som i en gigantisk og svært levende arkeologisk utgravning.
”Vi må da ha meze,” sier min tidligere kollega, en greker, som for anledningen har kommet hjem til sin fødeby.
”Endaxi,” svarer jeg.
Fete oliven, taramosalata, tzatziki og grovt brød. Dolmades, fylte muslinger og sverdfisk. Skabbete katte løper rundt beina våre, de har alltid vært her, og de er glade for flesket fra sverdfisken. Ouzu og retsina og litt småsnurrete i hodet, et godt utgangspunkt for en videre tur rundt i Athen.

Parlament og Føtex
Bydelen Plaka er et utgangspunktet, og det er ikke uten grunn. Vi besøker også fine Anafiotika, med hvite hus som på de greske øyer, smarte Kolonaki, rå Exarchia, rolige Gazi og det mer høylytte Psirri.
”Der er parlamentsbygningen,” sier min greske kollega senere når vi står på Syntagma-plassen og samme parlamentsbygning der det er vaktskifte med de sprøtt påkledte vaktene med de sære snutesko.
”Sist jeg var i Føtex,” fortsetter hun som er oppvokst i Skåne og heller vil snakke om hvordan det er i dagens Danmark enn om Athens severdigheter og særheter og besværligheter. Jeg får kastet henne ut av Føtex og tilbake til virkelighetens Athen.
Hun forteller om grekernes demokratiske røtter som holder på å bli kastet opp av den tørre og usikre sanden, om bygningen som på grunn av de mange demonstrasjonene og urolighetene, tåregass og gråt, har blitt en større attraksjon enn selveste Akropolis.
Søppelen hoper seg opp i den nyere bydelen. Søppelkjørerne streiker igjen, og lukten er ikke god.
”Det går ikke så bra,” sier hun.
”Nei,” svarer jeg. ”Men en gang gikk det svært bra. Poli kalo.”

Parthenon i den høyeste byen
Og dette en gang er Parthenon, den mest symbolske bygningen på Akropolis (på gresk betyr navnet den høyeste byen) et evig mine om. Kanskje grekernes fall, fordi mange synes fortsatt å tro at de fortsatt lever i den tid da de regjerte det meste av den kjente verden. Noen av dem bærer fortsatt stoltheten i seg, inkludert min guide som har funnet den igjen.
Vi traver opp til Akropolis-høyden som ligger 150 meter over byen, og monumentene finnes overalt. Gigantisk etterhvert som de dekker hele synsfeltet.
Grekerne kunne noe. Den gang, og etter slaget ved Marathon i 490 f.Kr. Området antas likevel å ha vært bebodd siden rundt 6.000 år før vor tidsregning.
”Parthenon ble oppført for omkring 2.500 år siden til ære for gudinnen. Altså Athene,” blir det sagt det.
Det tar ca. en time å gå rundt på stedet, mer naturligvis når man tar seg god tid til å se Parthenon og bl.a. Dyonysos-teatret, Nike-templet, det hellige Erechtheion og skuer over byen som virker underlig stille. Og uendelig mye mer tid hvis man vil se alt og også besøke museet på stedet som har all verdens interessante saker som ble kostet fram fra støvet under utgravningene på 1800-tallet.
Her er det svært mange mennesker. Men det er forståelig.
Ned igjen, for kvelden byr på mer.

En drøss tallerkener og kefi
”Tradisjonen med å kaste tallerkener er nok en av utlendingenes mer stereotype forestillinger om grekerne,” forklarer grekeren.
Det er likevel et symbol på gresk livsglede, eller kefi, og før i tiden kunne det bli oppfattet som et tegn på velstand når man under en sammenkomst og dans kunne tillate seg å kaste tallerkener på gulvet.
Under militærregimet i 1967-1974 ble det faktisk forbudt å kaste tallerkener, til stor skuffelse for både grekere og turister.
Enkelte syrtaki-restauranter har likevel valgt å ignorere reglene, og min kollega inkluderer meg i sin familiefest og tar meg med til et slikt sted. Leire- og porselenstallerkener er likevel skiftet ut med noen i gips.
”Ikke så farlige,” lyder forklaringen.
Servitøren kommer rundt ved bordene og selger drøssevis av dem, og så kan man vise sin kefi og sin likegyldighet med det for lengst glemte diktatorer bestemte, og uansett det stereotype, er jeg bare begeistret.
”Yiasuo,” sier servitørene til meg som er den eneste turisten på stedet.
”Yiasas,” svarer jeg.
Nå har jeg kastet med så mye annet, likevel aldri med haugevis av tallerkener, men etter flere omganger mezeer og retsina og ouzu lærer man ganske raskt å smadre tallerkener i gulvet. Imens spilles musikken til syrtaki og noen av de andre tusenvis av danser, og synet av menn som danser med hverandre minner meg om Zorba og om at jeg egentlig er et svært eksotisk sted, på mange måter så vidunderlig annerledes enn det øvrige Europa. Og om at jeg i morgen må huske å sende postkort fra Athen.

Hellas på kornet

Hellas offisielle navn er Elliniki Dhimokratia, eller det hellenistiske demokrati.
Landets areal er 131.940 km2 (ca. tre ganger Danmarks størrelse).
Det har ca. 11 millioner innbyggere – av dette bor rundt 3,7 millioner i Athen.
Flyplassen (ATH) ligger knapt 30 km fra sentrum.

Tal Taverna

• Med denne ordboken vil man kunne klare seg på alle greske restauranter.
• Dolmades: Vinblader rullet med ris- og kjøttfyll.
• Feta: Den typiske osten.
• Frappé: Kald kaffe.
• Gavros: Grillet ansjos (som boquerones).
• Keftedakia: Kjøttboller.
• Melitzano-salata: Salatrøre av aubergine.
• Meze: Små forretter eller flere sammensatte til et helt måltid.
• Moussaka: Som en lasagne med auberginer og litt smak av kanel.
• Mythopilafo me Anitho: Muslinger fylt med ris.
• Ouzu: En anisbasert brennevin. Blir melkehvit når man heller i vann.
• Retsina: Hvitvin med harpiks.
• Saganaki: Grillet ost, f.eks. Kefalotiri.
• Sartheles Psites: Sardiner bakt med hvitløk, oregano og sitron.
• Souvlaki: Grillspyd.
• Taramosalata: Salatrøre av torskerogn, løk, sitronsaft og olivenolje.
• Tirokafteri: Krydret osterøre.
• Tiropites: Fylte filo-ruller.
• Tzatziki: Salatrøre av yoghurt med revet agurk og hvitløk.

Ordliste:

• Efaristopoli: Mange takk.
• Endaxi: Okay.
• Ne: Ja.
• Ochi: Nei.
• Parakalór: Vær så snill
• Yisuo/Yiasas: Hei til én/flere person/er.