Møt Tove Sivertsen - Leder på dagtid, kunstner på kveldstid!

Tove Sivertsen slår opp en turkis dør i sitt rødmalte hus over tre etasjer på Byåsen i Trondheim. En uvanlig fargekombinasjon tenker du kanskje? Men det funker. Helt fint faktisk.

 

– Jeg har aldri brydd meg om det såkalt «korrekte», smiler Tove. – Vil du mikse rødt og rosa, eller turkis og rosa, så værsågod. Gjør det som gjør deg glad!
Når vi går over dørstokken møtes jeg av kunst overalt. Ikke i overflod, men når jeg ser meg rundt er det spennende figurer i glass og malerier hvor enn jeg hviler blikket. Og ikke noe minner om noe jeg har sett tidligere.

 

– Jeg henter gjerne inspirasjon fra andre, sier Tove – men jeg liker å gjøre min egen vri. Stuen er lys og luftig og et gedigent vindu viser panoramautsikt over den nærmere 1 mål store hagen. Her kan jeg se både blomsterbed, kirsebærtrær, potet- og jordbæråker, grønnsaksåker og drivhus – i tillegg til en rekke bærbusker. – Ingen fare for at jeg skal bli sittende å tvinne tommeltotter på fritiden akkurat, sier Tove.

 

– Jeg begynte tidlig å tegne og male. Jeg lagde masse papirdukker og klær til disse. Jeg kan huske at alle de tre skuffene på skrivepulten min var smekkfulle. Morfaren min var nok en viktig inspirasjonskilde. Han malte oljemalerier, og bare 12 år gammel fikk jeg prøve å male på ordentlig lerret. Det var stor stas.
Håndarbeidstimene på barneskolen syntes jeg var skrekkelig kjedelige. Her måtte alle lage eksakt det samme etter mal. Vi måtte sy gymtøyposer og forklær for hånd med fine, små sting. Da vi skulle lære å strikke (noe jeg allerede kunne, ettersom jeg hadde lært det av mormoren min) gikk lærerinnen rundt med en knappenål som hun stakk i albuene til de som hvilte dem på pulten. Det var ikke lov.
Ting ble mye bedre da jeg begynte på ungdomsskolen. Der fikk vi en kunstner som formingslærer, og hun åpnet en rekke nye muligheter både når det gjaldt tegning, maling og keramikk. På kveldstid ble det arrangert keramikk-kurs i skolens lokaler, og jeg gikk på hvert eneste kurs og drømte om å bli keramiker.

 

– Etter å ha blitt inspirert på ungdomsskolen søkte jeg på Kunsthåndtverkslinjen på Røros yrkesskole da jeg var 16 år. Etter en tøff runde med opptaksprøver kom jeg inn til min store forbauselse. Og så fikk jeg kalde føtter… Jeg tenkte at jeg var alt for ung, og gjorde det fornuftige og begynte på gymnaset. I sommerferiene jobbet jeg intensivt for å skaffe penger til Interrail med venninner – flere år på rad.
Da jeg var ferdig på gymnaset søkte jeg Kunsthåndtverkslinjen på nytt – og kom inn! Det ble et fantastisk år hvor jeg lærte teknikker innen tegning, tre, metall og keramikk. Jeg og en venninne leide et trekkfullt hus på Røros for 100 kroner i måneden (Røros er kjent for sine tøffe vintre med ned til tretti minusgrader). – Jeg husker at jeg tok opp studielån for ville 5000 kroner. Så ja, det var andre tider, vi hadde lite å rutte med – men vi var fulle av pågangsmot og fikk venner fra hele landet. Venner jeg fortsatt holder kontakten med.
Etter et år på Røros gikk turen videre til Husflidskole. Det første halvåret ble gjennomført ved Valsetbakken ved Jonsvannet, og valget falt på tekstilforming med veving, plantefarging, karding, spinning og mye mer. Neste halvår ble det Tegning, form og farge ved Brundalen videregående skole. – Her jobbet jeg mest med grafikk og silketrykk ettersom jeg hadde mye kunnskap med meg fra året på Røros.

– Jeg tenkte mye på å bli formingslærer eller kunstner, men jeg syntes det kunne bli vel tøft å skulle leve av kunsten – så fornuften vant. Jeg hadde fått nyss om en spennende studieretning som nylig hadde startet i Trondheim, nemlig Ergoterapi som dreide seg om bruk av aktivitet i vid forstand til å trene og tilpasse muligheter for folk med nedsatt funksjonsevne. For å komme inn på Ergoterapihøyskolen måtte jeg skaffe meg praktisk erfaring. Det førte meg til Lillehammer hvor jeg først jobbet på sykehjem, og deretter på hjem og skole for barn med Cerebral parese. På sistnevnte sted lærte jeg masse om hvordan man kan tilpasse aktivitetsmuligheter når en mangler kontroll over armer og ben.

 

En jente gjorde spesielt inntrykk på Tove. Hun hadde CP med athetose (ufrivillige bevegelser), men var så glad i farger og hadde veldig lyst til å male. Ergoterapeuten som jobbet der fikk tak i en hodehjelm. På hjelmen fikk de montert en stang hvor det kunne skrues fast pensler i ulike tykkelser, svamper og knotter. Slik lærte jenta å male ved hjelp av hodebevegelser og etterhvert også til å skrive på maskin.

 

– Jeg kjente at ergoterapi virkelig hadde mye godt for seg, og hentet inspirasjon gjennom både formingsaktiviteter, kunnskap om ville vekster, natur, turer, reiser, sylting, safting og ved å lage diverse mat og drikke. Jeg tror jeg har forsøkt det meste når det gjelder å tørke vekster fra norsk natur til te.

 

Praksis og tre år med høyskolestudier ble kombinert med en nyfødt baby. Babyen lå pent og sov under pulten på høyskolen de første månedene før hun fant barnepass. Og datteren fikk nyte godt av hjemmestrikkede og hjemmesydde klær fra sin kreative mor. I denne perioden ble det også storproduksjon av bilder og hjemmelagde klær med batikk og applikasjoner.

 

– Jeg har ikke angret på yrkesvalget mitt. Ergoterapeuter er jo eksperter på aktivitet og deltakelse, og arbeider for at alle skal kunne delta aktivt i samfunnet. De bidrar til løsninger når det oppstår et gap mellom en persons helse og hverdagens krav, og gir mennesker mulighet til å leve et aktivt liv. Først og fremst gjennom kartlegging når det gjelder hva som hindrer eller muliggjør hverdagsaktiviteter og fokus på hva som er viktig i livet til den personen som skal hjelpes. I dette faget har jeg virkelig fått kombinert min kreative og praktiske side.

 

Etter studiene fikk jeg først jobb innen psykisk helsevern ved Østmarka, og deretter gikk veien videre til Trøndelag Vanførehjem som senere fikk navnet Munkvoll Rehabiliteringssenter. Der fikk jeg virkelig god bruk for alt jeg kunne om å lage ting og tang, ettersom jeg kunne tilpasse og forenkle prosesser slik at de som bodde der kunne utføre oppgaver og delta. De fleste beboerne hadde betydelige funksjonstap, med blant annet nedsatt motorikk og syn.

 

Jeg satte i gang aktiviteter som veving av skjerf, løpere og matter, snekring og produksjon av keramikkfat. Sammen med en kollega fikk jeg laget en grønnsakshage med oppbygde kasser slik at rullestolbrukere enkelt skulle kunne komme til og stelle hagen. Det skjedde en rivende utvikling når det gjaldt utvikling av tekniske hjelpemidler i løpet av 1980-tallet, og flere beboere fikk tilpasset og lærte seg å bruke elektriske rullestoler noe som gjorde at de kunne bevege seg selvstendig både inne og ute. Det var flott å være vitne til.

 

Etterhvert sørget Kommunehelseloven for at beboere på Munkvoll kunne flytte ut i egne boliger med hjelp av kommunale tjenester. Etter nærmere fem år på Munkvoll begynte jeg som vikar på E.C.Dahls Rehabiliteringssenter – noe som skulle vise seg å være midt i blinken for min utdannelse og erfaring. Da vikariatet var over fikk jeg nyopprettet stilling ved Nidarvoll sykehjem. Dette ble en skikkelig nedtur ettersom det var svært vanskelig å få gjennomslag for nytenkning og bruk av rehabilitering i arbeidshverdagen. Her følte jeg at jeg stanget hodet i veggen og nesten visnet litt. For å holde gnisten oppe tok jeg et år hjemme med datteren min samtidig som jeg var dagmamma og jobbet freelance for Trondheim trygdekontor. Tilbake på Nidarvoll trivdes jeg ikke noe bedre, men heldigvis åpnet det seg en ny mulighet og jeg fikk fast stilling på E.C.Dahls.

 

Å lage ting er noe som har fulgt meg gjennom hele livet. På rehabiliteringssenteret fikk jeg virkelig smaken på silkemaling. Mange som var inne på rehabilitering hadde hatt hjerneslag og behøvde å øve opp arm- og håndfunksjon. Maling på silke kan bli veldig fint selv om en ikke er kunstner, mange fine farger og grovt salt gjør susen! Det er et godt tips om du har lyst til å male, men kvier deg for at du ikke skulle være flink nok…

 

På fritiden storkoste jeg meg også med å male på silke, og det ble produsert en rekke bilder og silkeskjerf. I tillegg strikket jeg, sydde klær, lagde julepynt og jobbet mye i hagen. Etter flere flotte år i jobben ved rehabiliteringssenteret hadde jeg nå blitt mamma til en liten gutt, og begynte i ny jobb som oppsøkende ergoterapeut i Byåsen distrikt.

 

Også i denne jobben fant Tove god bruk for kreativiteten. Foruten hjemmebesøk gjennomførte de ansatte en rekke gruppetiltak for personer som for eksempel hadde hatt hjerneslag, slet med afasi, revmatisme, Parkinsons sykdom, multippel sklerose og en rekke andre diagnoser. Tove anbefaler bruk av trolldeig for å trene stive ledd og vonde hender. Sang, regler og spill er ypperlig for å trene språk, og matlaging og andre daglige gjøremål, samt gåturer oppøver både ferdigheter og mot til å komme i gang etter sykdom og skade.

 

Etter flere år som engasjert ergoterapeut tok Tove steget opp som Enhetsleder for ergoterapitjenesten i Trondheim. Hun innrømmer at dette var en utfordrende rolle å ta på seg, men samtidig veldig spennende. I jobben som leder har det naturlig nok blitt vesentlig mindre tid til å fokusere på å lage ting, da det meste av kreativiteten må benyttes til å organisere og drive en stor enhet som fra 2001 til 2019 har vokst fra ca. 35 årsverk til nærmere 100. De ansatte fordeler seg på åtte ulike lokasjoner i Trondheim, noe som betyr at Tove stadig er på farten.

 

Enheten består blant annet av:
• Ergoterapi for barn og unge
• Ergoterapi for voksne og eldre
• Rehabiliteringsteam
• Hjelpemiddelteknikere
• Informasjonssenter for seniorer
• Ressurssenter for demens
• Aktivitetskoordinatorer som driver åpne aktiviteter/sosiale møteplasser for seniorer
• Avdelingsledere
• PERSAUNET Aktivitetssenter

 

– Jeg har det overordnede ansvaret for tjenestetilbudet inkludert økonomien. En typisk arbeidsuke inneholder en rekke ulike møter rundt i byen. Jeg skal bidra til å sikre et godt samarbeid mellom de øvrige enhetene i kommunen, sørge for at vi driver kontinuerlig tjenesteutvikling og at vi utfører de politiske bestillingene vi er pålagt. Det er ikke mye fritid til overs med en slik jobb, men noen kvelds- og helgetimer holder hun hellige.

 

– I løpet av 2000-tallet har jeg lært meg en ny formingsteknikk, kalt glassfusing. Det engelske navnet betyr at man kombinerer ulike typer glass ved å smelte dem sammen under høy temperatur. Da jeg tilfeldig fikk se en type glass-smykker jeg ikke hadde sett tidligere, ble jeg nysgjerrig og begynte å søke etter informasjon og undersøke muligheter for hvordan jeg kunne lære meg denne teknikken. Jeg fant frem til Glassforum på Averøya utenfor Kristiansund som tilbød flere ulike kurs innen glassforming. Jeg hoppet i det, og tok et utrolig spennende fem dagers intensivkurs. For å kunne praktisere de nye ferdighetene måtte jeg investere i en glassovn å brenne glasset i. Den er stor og tung som bly, men nå står den trygt i garasjen og har produsert en rekke ulike figurer de siste årene. Noen gis bort og andre selges. En hektisk og krevende jobb gjør at jeg ikke får laget så mye som jeg har lyst til, men jeg tenker at dette er noe som skal være med meg inn i pensjonisttilværelsen om noen år.

 

Det er ikke bare i naturen eller ved glassovnen Tove henter inspirasjon. – Jeg elsker å reise, er en nysgjerrig type og liker å utforske og prøve nye ting. Høsten 2010 bodde hun i Mexico og jobbet frivillig gjennom Projects Abroad. Her reddet hun havskilpadder fra utrydning på Stillehavskysten, og jobbet noen måneder i et keramikkverksted i Guadalajara. – Det var rett og slett en fantastisk opplevelse. Jeg fikk utfoldet meg i vakker natur ved havet og i laguner, i mangroveskog, fjell, jungel og storby. Jeg fikk lagd masse keramikk og malt, traff mange hyggelige mennesker fra ulike deler av verden, og lærte litt spansk mens jeg bodde hos en herlig og gjestfri mexicansk familie.

 

De siste årene har Tove besøkt Costa del Sol jevnlig å hente påfyll og inspirasjon. – Når man bor i Trondheim hvor været kan skifte fem ganger i løpet av en dag, er det godt å vite at man er garantert sol i Spania, sier Tove. – Jeg har både venner og familie på solkysten, og har besøkt både Málaga, Granada, Benalmádena, Fuengirola, La Cala de Mijas, Ronda og Marbella. Hvert sted har virkelig sin sjarm. Kanskje blir det til at jeg slår meg ned på varmere breddegrader og starter opp aktivitetstilbud for unge og eldre? Det frister iallfall med varmere vintre.

 

Jeg elsker at man kan kombinere dagene i Spania med å være aktiv, utforske nærområdene og samtidig nyte et roligere tempo. Å sitte på en uterestaurant og nyte noe kaldt og drikke med tapas (uten å ruinere seg), gjør godt for både kropp og sjel. En tur på stranden ved soloppgang er magisk. Og jeg som er fra Trondheim kan bade året rundt, litt kjølig vann skremmer ikke meg, smiler Tove. – Juleturen er allerede bestilt, og badedrakten blir med!

 

Vil du komme i kontakt med Tove? Hun lager glassfigurer på bestilling. Send en e-post til tosive@yahoo.no.

 

Yrke: Enhetsleder. Enhet for ergoterapitjeneste i Trondheim Kommune.
Bosted: Byåsen i Trondheim.
Hobbyer:
• Turer i skog og mark i all slags vær.
• Reiser til fjern og nær for inspirasjon og påfyll.
• Lesing – sluker flere bøker hver måned.
• Elsker å skape. Glasskunst, malerier, strikke – alt kreativt.
Kontakt: +47 952 63 143 | tosive@yahoo.no

 

Vil du trene deg opp etter sykdom eller skade?
Det er ikke alltid nødvendig med avanserte hjelpemidler. Med enkle grep kan du trene opp både styrke og ferdigheter på hjemmebane.

 

 

• Vær ute i naturen
Gåturer i skogen eller langs vannet gir en helt egen ro for travle hjerner.
• Lag noe
Enten du liker å strikke, male, tegne, sy – bruk hendene og kreativiteten din – og la tankene fly.