Jeg møter tjue formiddagsfriske herrer når jeg tropper opp på Santa Maria fotballbane i Elviria, og morsomme kommentarer suser jevnlig gjennom luften. Uniformene er grønne, men toppene er grå, og når jeg prøver å spørre meg frem til hvem som er den eldste spilleren viser det seg å være komplett umulig å få svar på; de er alle sammen ikke en dag over 25, kommer det enstemmig og smørblidt fra spillerne, som energisk setter i gang med oppvarmingen til dagens trening.
Fotballveteranenes frelse
”Jeg sluttet å spille fotball for en del år siden på grund av en skade. Jeg hadde prøvd gå-fotball i England, og da jeg flyttet til Costa del Sol prøvde jeg å finne noen klubber her, men det fantes ikke noen. Så jeg bestemte meg for å starte min egen klubb,” forteller stifteren av ’Walking Football Spain’, engelske Adam Chandler.
I mai var de seks. Nå er det 25 som har møtt opp til treningen på banen i Elviria. Og flere kommer hele tiden til. Svenske Mats Tronborg er med for første gang på treningen: ”Det var en av guttene som jeg går tur med oppe på fjellet som trener her, og han fortalte meg om konseptet,” forteller Mats, som ser ut til å nyte treningen, til tross for et skrubbsår på kneet. ”Jeg har spilt fotball for mange år siden, men man har jo ikke samme kondisjon nå som tidligere, så gå-fotball er et riktig fint alternativ,” sier Mats.
It’s no walk in the park
Det er forbudt å løpe i gå-fotball og derfor skal spillerne hele tiden holde én fot i bakken. Denne regelen blir dog stadig brutt når spillerne blir for ivrige og setter på sprang, hvilket gir en straff, som kan være frispark til det andre laget. Konkurransemomentet er altså bevart, selv om spillet foregår i et annet tempo enn vanlig fotball.
Norske Yngve «Alex» Ness, blant de engelske medspillerne bare kalt Alex, er en av de garvede på laget. Han har vært med på treningene siden starten i mai måned. ”Min kone tvinger meg avgårde,” ler Yngve, som er lagets keeper, og fortsetter: ”Jeg har spilt fotball hele livet, men en del av dem som spiller her har vært profesjonelle eller semi-profesjonelle på 70- og 80-tallet, og de har det fremdeles i blodet.” Selv om de ikke kan løpe like hardt og gå like hardt inn i taklinger som den gangen, så sitter det fremdeles i beina.
Gå-fotball er ingen kontaktsport, men det kan gjerne gå vilt for seg allikevel. Det er Yngve et godt eksempel på. En hoven leppe, en brukket tann og en brukket lillefinger har det kostet ham foreløpig, men han er fremdeles overlykkelig for å delta i gå-fotball: ”Det er utrolig god mosjon. De som kommer her og tror at det bare er «gå-fotball», får seg nok litt av en overraskelse, for her må man både gå i angrep og gå i forsvar, og man kan ikke spille tradisjonelt trekantspill. Du må faktisk spille til føttene, og for å kunne det er du nødt til å bevege deg veldig mye,” sier Yngve.
Etter-trenings-pils
Når fløyten lyder ryker de svette trøyene over hodene, og enhver som betviler gå-fotballens intensitetsnivå skal bare gripe tak i den søkkvåte haugen av treningstøy. Foran meg står nå en gjeng dampende og pustende herrer, som akkurat som en flokk med ville hester selv finner veien til trauet etter endt ritt – kursen settes resolutt mot banenes tilhørende kafé. Dette er treningens høydepunkt skjønner man raskt, og det diskes raskt opp med iskalde Cruz Campo, mens praten lystig dreier seg om dagens finter og den kommende turneringen. 14. og 15. november skal Walking Football Spain nemlig delta i deres første turnering. Det blir i Faro i Portugal, så informasjon skal deles ut og kjøring skal arrangeres. Flere av spillerne skal ikke være med på selve turneringen, men blir allikevel med på turen for det sosiale. Det er visst nok en effekt av det sosiale aspektet ved gå-fotballen.
”Det er ingen minimumsalder for å være med å spille, hvilket gjør det til en meget allsidig sport. Faktisk er den så allsidig at den ikke er begrenset til det mannlige kjønn, og jeg håper inderlig at vi vil se noen kvinner dukke opp til treningen,” slutter trener og stifter av Walking Football Spain, Adam Chandler.
Gå-fotball har fått mange opp fra sofaen og ut på gressmatten, og mange som trodde at de aldri skulle sparke i en ball igjen pga. skader eller alderdomstegn får levd ut fotballdrømmen et par ganger i uken takket være denne nye sporten, som vokser raskt – om alt går bra skal verdensmesterskapet i gå-fotball finne sted i 2020.
Treningens høydepunkt. De fleste av spillerne blir gjerne igjen for å ta en kald øl etter endt trening. Fotograf: Adam Chandler
Bli med og tren!
Det koster 5 € å være med og trene, og du skal bare møte opp til en av treningene. Her skjer det: mandag 19:30 i Benalmádena på Retamar-banene nær buddhist-templet, tirsdag 20:00 i San Pedro på Estadio Municipal de San Pedro Alcántara og torsdag 10:30 i Elviria på Santa Maria-fotballbanen.
Kontakt trener Adam Chandler for mer info på: adam@walkingfootballspain.com
Les mer på www.walkingfootballspain.comGå-fotballens opprinnelse
Sporten har sine røtter i England, hvor den har stormet frem de siste par årene. Gå-fotball, eller «walking football», som det kalles i England, ble oppfunnet i et forsøk på å få menn over 50 år opp av stolen og ut av sosial isolasjon. I dag er det flere enn 800 registrerte klubber i England.
Reglene for gå-fotball
For å redusere risikoen for skader strider det mot reglene å løpe. Hver spiller på banen skal til enhver tid ha én fot i bakken, for på den måten å bevise at han eller hun går, og ikke løper. Det er vanskeligere enn man tror!
Adam Chandler har brakt walking football til Costa del Sol og arrangerer nå trening på tre forskjellige steder på kysten.
Norske Yngve «Alex» Ness, en av lagets flere norske spillere. Yngve har vært med på treningen i Elviria siden starten i mai.
Av Louise Mercedes Frank, louise-mercedes@norrbom.com
