Kaos i Catalonia

Stemningen mellom sentralregjeringen i Madrid og regionalregjeringen i Catalonia har lenge vært anspent. Og søndag 1. oktober braket det løs.

Med alle midler insisterte de ledende katalanske politikerne på å få gjennomført uavhengighetsvalget, som både regjeringen i Madrid og domstolene flere ganger har erklært grunnlovsstridig.
4.000 ekstra kampkledde politifolk var sendt til Catalonia for å hindre at valget ble gjennomført, og for å holde ro og orden. Men det lykkes kun delvis.

Det er opptøyer, store folkemasser og lett skadede katalanere som preger medienes overskrifter etter ”valget”. Men det er også dette som ”selger” i dagens fargerike medieverden. Faktum er at spansk politi i dagene som ledet opp til den 1. oktober hadde konfiskert alt valgmaterialet og stemmesedler, foretatt flere anholdelser av de ledende organisatorene bak valget, og tatt kontrollen over det senteret som skulle stå for logistikk og opptelling av stemmene. Det var de spanske myndighetenes trekk for å avlyse valget. De store politistyrkene gjorde også sitt, for blant de 1.300 valgstedene var det kun 165 som var åpen i en kortere periode før politiet grep inn.
– Men de mest ivrige katalanerne gikk et skritt videre for å få avgitt sine stemmer. På hjemme-printerne ble det iherdig skrevet ut stemmesedler, og på gatene kunne man se valgansvarlige som hadde klart å få med seg et par valg-urner før politiet kom, som tok imot stemmesedler.
Dagen derpå kunne den katalanske regionalregjering fortelle at 2,2 av de 5,3 millioner stemmeberettigede katalanerne hadde avgitt sin stemme, og at 90 prosent hadde stemt ja til selvstendighet. Tallene skal naturligvis tas med en klype salt. Eller rettere sagt; en meget stor mengde salt.
Det altoverskyggende spørsmålet er nå hva som vil skje.
Som landet ligger i dag, er det tre mulige scenario: Catalonias president, Carles Puigdemont, vil tidlig i oktober (etter redaksjonens deadline) erklære Catalonia for en ny, selvstendig republikk. Har han tillit til ”gate-valgets” resultat, og om han holder fast på sitt løfte om å gå ”the extra mile” for katalansk selvstendighet, skal han nå erklære Catalonias selvstendighet. Gjør han det, har Mariano Rajoy og hans stab i Madrid kun ét kort på hånden; å aktivere den omtalte paragraf 155 i den spanske grunnloven. I dette tilfellet vil Puigdemont bli pågrepet og stilt for riksretten for landsforræderi. Deretter vil det katalanske parlament og Generalitat bli oppløst, og det vil enten bli utskrevet nyvalg eller sentralregjeringen vil overta kontrollen. Det låter voldsomt, men det er slettes ikke utenkelig.
En annen mulighet går ut på at Carles Puigdemont trekker seg. Han har flere ganger uttalt at han ikke vil være politiker i resten av sitt liv. Nå har han muligheten for å trekke seg med rak rygg og uten den helt store risikoen for å bli saksøkt. I dette tilfellet vil det være hans etterfølger som står med ansvaret for hva som nå skal skje. En tredje mulighet går ut på at det utskrives nyvalg til det katalanske Generalitat. Carles Puigdemonts parti, PDeCAT, tapte terreng til de mindre separatistpartier ved forrige valg i 2015. Et terreng som muligvis kan innhentes nå. Men andre scenarier kan dukke opp. Alt kan skje i dagens Spania og Catalonia.

Sett utenfra er konflikten uforståelig. Men historien og den politiske situasjonen kan forklare en stor del av den splittede spanske nasjonalfølelsen.
For 500 år siden var Spania nemlig en samling av flere små kongeriker, og helt frem til starten på Francos diktatur i 1939 besto landet av flere små nasjoner og regioner med stor kulturell og språklig diversitet som ikke bare forsvant fordi om landet ble samlet. Baskerlandets og Catalonias ønske om selvstendighet har lenge eksistert. Og har nå altså nådd nye, hittil usette høyder i Catalonia.
Den politiske situasjonen i Catalonia spiller her en viktig rolle, for den endret seg noe voldsomt ved de to regionsvalgene i 2010 og 2012.
Inntil da var sosialistpartiet, PSOE, helt klart det neststørste partiet i Catalonia. Partiet dannet et fint par med storebroren, det borgerlige katalanske nasjonalistpartiet CiU (i dag PDeCAT), som alltid hadde ført en moderat tone overfor sentralregjeringen i Madrid. Derfra var det langt ned til de øvrige partiene, blant annet det venstreorienterte og meget radikale nasjonalistpartiet ERC, og til Partido Popular, som aldri har hatt den store oppslutningen i Catalonia. I 2011 får ERC imidlertid en ny leder i Oriol Junqueras, som legger en meget aggressiv linje for partiet. Han lover velgerne at han er villig til å gå den lange veien for at Catalonia atter en gang skal bli selvstendig. Det gir partiet en så kraftig fremgang, at ERC ved regionalvalget i 2012 begynner å puste CiU i nakken. Det skjer samtidig med at CiU mister terreng, fordi partiet ikke har vært i stand til å få Catalonia ut av den økonomiske krisen som hele Spania befant seg i.
Alt tyder på at CiUs daværende leder, Artur Mas, derfor endrer sin ellers moderate kurs, og også han går til valg på det klare løftet å utskrive uavhengighetsvalg i den forestående regjeringsperioden, akkurat som ERC.
Det hører med til historien, at PSOE på det tidspunktet hadde store problemer. Velgerne flyktet direkte fra partiet på grunn av den dype krisen som den forhenværende statsministeren Zapatero og hans regjering i Madrid hadde sendt hele landet ut i. Det var selvsagt kamp om de skuffede PSOE-velgernes stemmer. Resultatet ble at PSOE mistet nesten halvparten av sine mandater i det katalanske parlamentet og dermed sin innflytelse, samtidig som ERC ble Catalonias neststørste parti, etter CiU. Sammen med noen små parti har de to partiene et knepent flertall i det katalanske parlament. Med samme merkesak og til tross for at de befinner seg på hver sin politiske fløy kjører de fint parløp med CiUs nye leder, Carles Puigdemont, som president. Det er helt i orden for ERC, bare han ikke løper fra sitt store valgløfte om å utskrive uavhengighetsvalg.

Det katalanske uavhengighetsvalget er nå overstått. Ingen har vunnet – alle har tapt. De siste fem år i Catalonia har gått med til politisk og juridisk tautrekking som ingen har fått noe fornuftig ut av. En god debatt om Catalonia ville ellers ha kunnet være sunn, og kunne kanskje ha rykket de sterkt nasjonalistiske katalanerne litt tettere på de øvrige spanjolene – og omvendt.
På den ene siden kan man saktens forestille seg en ny nasjon på syv millioner katalanere. Det nye landet kunne bygge opp en ny, enkel og smidig administrasjon, som kunne reagere hurtig uten først å skulle konsultere Madrid. Catalonia kunne også blitt en rikere nasjon enn det øvrige Spania. Det foreligger ingen offisielle tall, men det er allment kjent at det katalanske BNP er høyere enn i Spania for øvrig. Tilsvarende har de en arbeidsledighet som er tre-fire prosent lavere enn Spanias gjennomsnittlige og totale arbeidsledighet.
Det finnes også en annen og langt mer bekymringsfull side av situasjonen. Catalonia har som Spania ellers mye gjeld, og er sterkt avhengig av kapitaltilskuddene fra Madrid. Hvordan ville de klare seg uten dem?
Og hvordan ville det gå med et nytt land uten en hjelpende hånd fra EU og den europeiske sentralbanken? De tre store handelsstandsforeningene i Catalonia har fra starten av anbefalt deres medlemmer å glemme enhver tanke om selvstendighet, med den klare beskjeden om at man ikke kan overleve ved å hugge hånden av sitt hjemmemarked. Handelsstandsforeningene har klart kunnet dokumentere at over halvparten av den katalanske «eksporten» går til det øvrige Spania, og at det derfor ikke nytter å stille seg selv i «bad standing».

 

Et Spania som en federalstat – lik den amerikanske modellen med stor lokal selvbestemmelse – kunne være løsningen for Catalonia. Men spørsmålet er om Spania ikke allerede i dag er tett på å være en federalstat? Det er i det minste markante forskjeller på viktige områder som skatt, utdannelse og helsevesenet i Spanias 17 regioner. Og i særdeleshet i Catalonia som de siste tiårene har fått selvstendig politi (Mozos de Escuadra), helsevesen og katalansk anerkjent som offisielt språk i Catalonia. En vennlig påminnelse om alt det positive som har skjedd i Catalonia siden det første frie valget i 1977 ville neppe gjøre noen skade. Tilsvarende ville en debatt om en revidering av den spanske grunnloven være på sin plass, for selv om den kun er 40 år gammel er den på mange områder i utakt med virkelighetens situasjon i dag. Spania og spanjolene har endret seg kraftig i løpet av de siste 40 årene, og løsningen på konflikten i Catalonia ligger neppe i å tviholde på en gammel lov.
Men, om vi skal få i gang en god, saklig og konfliktløsende debatt må nei-folket se til å komme frem fra skyggen. Man kan med rette kalle dem for ”det tause flertall”, for ved det siste regionalvalget i 2015 stemte 52 prosent av katalanerne på de partiene som mener at Catalonia skal forbli en del av Spania. Det er utelukkende valgsystemets mandatfordeling som i dag gir nasjonalistpartiene et ytterst tynt flertall på to mandater. Fordelingen er skjev, og situasjonen i Catalonia er helt skjev. Dagens kaos i Catalonia er den verste krisen i demokratiets tid.