Frokosten er min beste venn, så når klokken er ca. 04.30 står det en frisk og opplagt mann ved siden av min seng med en kopp rykende varm kaffe i den ene hånden, og en tallerken med egg, avocado og litt bacon i den andre.
Han vet at jeg elsker frokost på sengen, så takknemlig men søvnig setter jeg meg opp og spiser med godt humør min tidlige frokost.
Etter frokosten lister jeg meg stille bort og lukker døren. Jeg lykkes med å få en time lenger på puten, men så er freden og roen over. Nå er han ferdig med å trene, så nå er det plass til meg i treningsværelset.
Ingen vei utenom – på med treningstøyet og opp på sykkelen. Døren står åpen ut til balkongen. Selv om vi er midt i Cancun sentrum er det massevis av natur. Trærne blomstrer, og den lune vinden får gardinene til å bevege seg sakte. Det holder på å lysne, og dagen er ny og frisk. Jeg starter litt forsiktig. Jeg er jo tross alt på ferie, men han kjenner meg og kommer inn og stiller seg på siden av meg og heier. Jeg kan ikke protestere eller bli sur – det var jo tross alt ham som hjalp meg med mitt vekttap på nesten 30 kg for 20 år siden. Etter sykkelen kommer step-maskinen osv., inntil jeg synes at nå får det være nok, og så venter det meg atter en gang en deilig kopp kaffe og en liten godbit.
Det er min venn som står for all matlagingen. Han elsker å lage mat og er en fremragende kokk.
Det er tid for et bad. Å ta et bad kan være en komplisert ting her midt i sentrum, hvor alt er gammelt og ingenting blir skiftet ut før det definitivt ikke virker lenger.
Denne morgenen setter jeg på det varme vannet i god tid. Jeg har bestemt meg for å gi håret en omgang med knallrød Henna cremefarge, noe som er sunt for håret og holder i mange hårvasker.
Min venn liker godt at jeg har langt rødt hår, for når jeg som jeg har for vane med å gjøre blir borte fra ham i supermarkedene, som han tørt bemerker, vet alle ekspeditørene hvor jeg er.
Etter å ha smurt i fargen i, snurres et håndkle rundt håret. Jeg lar fargen sitte i de vanlige 24 minuttene. Alt er såre vel, og jeg gleder meg til at vi skal være sammen med Angel, som er min venns kamerat.
Etter 24 minutter åpner jeg vannkranene, men det finnes ikke en dråpe med vann!
I høyt tempo hentes to mega dunker med vann i nærmeste supermarked, så med en kald dusj fra dunkene lykkes jeg etter hvert med å få det meste av fargen ut. Håret er meget rødt, nærmest litt lilla, men det er det ikke noe å gjøre med..
Senere på dagen kommer Angel forbi. Han er syk og dårlig. Han har infeksjon i bihulene. Han er taxisjåfør, og kjører med aircondition på hele dagen lang. Så det er forståelig, men rent psykisk er det nok også litt nerver med i spillet, da hans kone er gravid.
Til tross for mange injeksjoner av antibiotika er han fremdeles dårlig etter ti dager.
Jeg henter min lille nødhjelpsforsyning og ordinerer ham følgende:
· Kan Jang, 4 tabletter, 3 ganger for dagen.
· Urtepensil, som er satt sammen av 4 forskjellige urter, også 4 tabletter, 4 ganger for dagen.
· C vitaminer, 1000 mg sent oppløselig, 3 stk. daglig.
· Spenglersan G, tysk homeopatisk middel mot mange akutte lidelser, f. eks. bihulebetennelse.
Han tar takknemlig i mot medisinen. Etter kort tid føler han seg helt topp igjen.
Angel er 42 år. Han er innfødt maya, som sin kone. Hjemme snakker de maya. Han er baptist og sterkt troende. Han tjener til livets opphold som taxisjåfør, alltid ulastelig kledd i hvit skjorte og svarte bukser. På fritiden studerer han for å bli pastor, og regner med å være ferdig om 1 år. Han er en glad og munter mann, som sprer en masse glede. Som tidligere nevnt venter han og hans kone barn nummer tre etter en pause på 15 år! De gleder seg veldig. De har blitt fortalt at det er en liten pike som er på vei.
Angel, min venn og jeg skal være sammen i dag. Da Angel kommer spør han om jeg ikke vil være med hjem og se hvordan familien hans bor. Han har nettopp kjørt sin kone til en siste legesjekk.
Vi bestemmer oss for å besøke ham. Etterpå vil vi kjøpe mat for å ta med og besøke pastoren.
Jeg får et kultursjokk. Angels hus ligger bak et annet hus, i et meget beskjedent kvarter. Han viser stolt og glad frem sitt hjem.
Huset består av et rom på ca. 20 kvadratmeter, samt badeværelse. Her bor akkurat nå ”kun” fire mennesker. Gulvet består av presset leire. Det henger to hamacas (hengekøyer) her – én hvor han og hans kone sover, og én hvor hans gamle og svake svigerfar sover. Tenårings-sønnen på 15 år har tatt sin hamaca ned, så han kan lettere gå litt rundt. Den eldste sønnen har nettopp forlatt redet og studerer musikk i en by langt vekke. De sover alle i det samme rommet. Kjøkkenet ligger i et hjørne og består av to gassapparater med noen åpne hyller til alle kjøkkentingene. Selv om hans kone Nelly skal føde om et par uker og har det meget besværlig, er det pinlig rent overalt.
Vannforsyningen består av vann fra kjempeflasker, som de får levert. Det henger et fjernsyn på veggen, som svigerfaren, som tilbringer hele dagen i sin hamaca, ligger og ser på. Hans hamaca er praktisk montert ved badeværelset. Svigerfaren snakker kun maya, og ser forundret på oss. Jeg tenker på vår vidunderlige musiker og komiker Victor Borges ord ”Smilet er den korteste avstand”.
I rommet er det et kjøleskap og et lite firkantet trebord som må ha sett bedre dager for mange, mange år siden. Bordet er dekket av en voksduk i muntre farger.
I et lite hjørne med gardinen trukket for henger familiens tøy. Undrende tenker jeg på hvordan det kan la seg gjøre at Angel alltid er så rent og pent påkledd, når de har så liten plass.
Ved enden av rommet står det et lite keyboard. Det er sønnen Kevins, som er 15 år. Hyllen under keyboardet er fylt med noter. Kevin er et musikktalent og spiller fast i kirken på flere instrumenter, men aller helst på keyboard. Min venn, som er tidligere musiker og har studert musikk på et berømt institutt i fem år, sier at Kevin er et naturtalent. Kevins store ønske er å studere musikk i Chicago.
Det er dessverre ikke mulig. Angel klarer ikke å skaffe penger til en så dyr skole.
Angel forteller stolt at de regner med å bygge et værelse ovenpå, når han i sommer får litt fri fra studiene.
Jeg titter litt på hamacaen, som om natten rommer ham selv og hans kone. Hamacaen henger like foran et åpent vindu, slik at de ikke trenger aircondition, sier Angel smilende.
Litt nysgjerrig spør jeg om hvordan man kan lage barn i en hamaca. Angel ler overbærende, og belærer meg om at man kan fint elske andre steder enn i en hamaca.
Som helsepleierske spør jeg ham om hvor de har gjort alt klart til den lille nye. Han smiler og sier at den lille nye selvfølgelig skal sove hos ham og Nelly i hamacaen. Ja, tenker jeg, det er en trygg start for et lite nytt menneske å merke både fars og mors varme kropper, kjærlighet og hjerteslag.
Mens vi snakker kommer det en høy, flott eldre mann for å hilse på oss. Han er en forhenværende militærmann fra USA, og svært alkoholisert.
Angel dro ham opp fra rennesteinen for noen år siden og lot ham bo i en hamaca i sitt hjem i to måneder, mens han ble tørrlagt for alkohol. Han har nå vært tørrlagt i flere år, og har fått seg en meksikansk kone og kjøpt seg et hus. Slik er Angel; han hjelper, hvor det hjelpes kan.
Besøket hos Angel er over. På veien til pastoren blir det kjøpt rikelig med kylling og tilbehør i en forretning i gaten. Eieren ligner på en filmstjerne, og jeg tenker på hva han gjør her. Én ting undrer jeg meg over; at han hele tiden kikker ned. Jeg spør hvorfor han har en sånn holdning, og får vite at han ikke har noen føtter.
Videre til pastoren og hans familie, som bor litt bedre enn Angel. Her er det fliser på gulvet, et stort bord og en vaskemaskin – riktig nok på ét rom sammen med kjøkkenet, men familien har soverom ovenpå. Rundt om bordet pynter fire vakre stoler, som etter sigende har tilhørt den spanske gitarspilleren Paco de Lucia. Min venn har byttet til seg prestens gamle Dodge buss med åtte sylindere mot de fire stolene og en splitter ny vaskemaskin samt litt andre greier.
Hos pastoren er stemningen glad og munter. Det prates om alt mulig mellom himmel og jord. Etter besøket går turen hjem. Angel skal på jobb, og jeg er trøtt og glad for alle de inntrykkene som dagen har gitt meg.
Den 3. mai ble Angel far til en søt og velskapt liten jente.
Kikk innom til Anni’s Vitalshop i Fuengirola, Los Boliches eller Elviria, hvor jeg og mitt team av dyktige medarbeidere kan gi deg tips til gode kosttilskudd.
Av Anni Dahms, Syke- & Helsepleierske, Biopat og Kostholdsveileder. Innehaver av butikk-kjeden Annis Vitalshop.
