Sierra de Gredos – Spanias steinhjerte

De fleste mennesker vet at Spania er gjennomstrømmet av de to store elvene Duero og Tajo. Men vet de også at det mellom de to elvene ligger en kjempestor koloss av en fjellkjede kalt Sierra de Gredos? Fjellkjeden ligger rett vest for Madrid og er en ca. 170 km lang steinklump hvis høyeste punkt rager 2.592 meter opp i himmelen. Fjellkjeden ligger der midt i landet som en veldig barriere mellom Duero mot nord og Tajo mot sør, og den er interessant av mange årsaker, dels fordi den rommer forskjellige klimasoner, og dels fordi den gir hjemsted for endemiske planter samt et rikt dyreliv. Og så virker den som avløpsventil for storbyen Madrid som her i sin umiddelbare nærhet har et helt eldorado av uberørt natur og ville landskaper. Vi har dratt til Gredos for å se på denne herlige fjellkjeden som er en del av Spanias Sistema Central. Men dra ikke opp dit i mars som vi gjorde. Gredos bør bare besøkes om sommeren.

For de fleste mennesker er Spania synonymt med sol og strender, og det er de færreste som vet at Spania er Europas nest mest fjellrike land etter Sveits. Her er det fjellkjeder overalt, og ikke bare sånne små kjeder, men store og voldsomme fjell med sitt helt egne klima. Det måtte vi sanne da vi dro til Gredos i mars. Der det her på kysten var deilig varmt, lå Gredos innhyllet i tette skyer, frosten hadde fortsatt ikke forlatt fjellene, det lå snø overalt og temperaturen var rundt null. Ikke akkurat besøksvær og slett ikke noe vandrevær. Men heldigvis har fjellkjeder sørlige skråninger, og her midt i skråningen i ca. 750 meters høyde hadde vi valgt å bo i det som kalles ”La Andalucía de Ávila”. Gredos hører nemlig til Ávila-provinsen – derav navnet. Når man nå har tatt munnen så full å kalle Gredos´ sørskråning for “Andalucía” er det fordi det her er så mildt at det vokser palmer, appelsintrær og andre “eksotiske” frukter, bl.a. en masse kirsebær.

Gredos´ hovedby heter Arenas de San Pedro, og den kaller seg ”El Tirol de Gredos” – Gredos´ Tyrol. Det vet jeg ikke akkurat om jeg vil skrive under på, men det er jo riktig at noen av husene i byen så en smule alpeaktig ut, og det er også riktig at landskapet rundt byen er bratt og gjennomstrømmet av raskt rennende bekker. Men Tyrol? Hmm… På turistkontoret kan man få brosjyrer om vandreturer i området, og rett overfor ligger det et konditori som har noen interessante lokale kaker. I Arenas ligger det også en interessant gammel borg fra 1393 – Castillo de D. Álvaro de Luna. Borgen er i dag bygget om og tjener som kommunalt auditorium, utstillingssal og museum. Atskillige fine vandreturer utgår fra Arenas, bl.a. den flotte ”Ruta de los Pescadores” som starter midt i byen og følger Rio Arenals ville løp. En svært fin tur på knappe ni kilometer.

Dette området har vært bebodd siden tidenes morgen. Faktisk hadde vettonerne – som var et keltisk folk – bosetninger her på fjellkjedens sørlige sider lenge før Kristi fødsel. De var særlig kjent for sine ”verracos” – massive griselignende steinfigurer som kan finnes flere steder i området rundt Gredos. Vi snakker altså om bosetninger som strekker seg flere tusen år tilbake før vår tidsregning. Rundt år null ble vettonerne beseiret av romerne og med tiden assimilert, men det fortelles at da vettonerne første gang så romerne gå rundt i deres gater, trodde de at romerne var tullete. Vettonerne løp derfor gestikulerende rundt og med ulike gester lot de romerne forstå at de skulle gå inn i husene. For enten satt man ned og slappet av eller også var man i kamp. Man kunne ikke bare gå rundt! Det kan vi jo gjerne tenke litt over.

Vi hadde som sagt valgt å bo i Avilas ”Andalucía” og takk for det! Her på det herlige lille skoghotellet El Bosque de la Herrezuela som ligger 9 km utenfor Arenas de San Pedro i vestlig retning, var vi svært glade for å oppholde oss. Vi kjørte ut av Arenas langs en deilig skogsvei med masser av svinger, og der midt i skogen og på sørskrenten i 750 meters høyde ligger hotellet som bare har åtte værelser. Vi syntes det var et funn, for det var hyggelig innredet, værelsene var lekre, maten var god og vi ble ”passet” av den svært søte eieren Carmen som var overordentlig imøtekommende. Hotellet var på alle måter et godt valg, og det var ingen problemer med å lage vegetarmat til oss hver kveld. For tre overnattinger med frokost er prisen 210 € – en absolutt rimelig pris og et sted som vi kan anbefale varmt. Se: www.elbosquedelaherrezuela.com

Hotellet ligger rett ved sørskrentens store vandresti GR 180 som går bortover Gredos´ sørlige sider fra Madrigal de la Vera nesten helt til Madrid. Ruten er i alt 210 km lang og går opp og ned og ut og inn. Fordi den går halvveis oppe på fjellsiden, har den fin utsikt nedover slettene sør for Gredos. Disse slettene blir jevnlig skyllet av elven Tiétar som er svært vannrik fordi utallige bekker velter ned langs fjellsiden. Det er ikke vann man mangler her, for oppe i høyden faller det massevis av nedbør, særlig snø. De mange vannløpene har gravd en mengde ville slukter – gargantas. De vi så var svært ville og betagende.

Men nå hadde vi jo trodd at vi skulle bestige Almanzór, Gredos´ høyeste topp (2.592 meter). Til den enden kjørte vi en morgen nokså glade ut fra ”Andalucía” for å begi oss opp i høyden eller i det som Carmen omtalte som ”La plataforma de Gredos”. Den høye halvparten av Gredos´ kjedens rygg omtales slik. Vi kjørte derfor oppover mot passet Puerto del Pico i 1.372 m. Her hadde vi sett oss ut en fin vandretur, men akk – vi kunne ikke se en hånd foran oss. Passet og hele toppen av Gredos-ryggen lå innhyllet i tett tåke. Vi kjørte derfor videre med uforrettet sak langs ryggen i vestlig retning. Her passerte vi Spanias første parador, Parador de Gredos fra 1928 og takket skjebnen for at vi ikke hadde valgt å bo der, for det var bare et par graders varme utenfor og mer eller mindre tåkete. Vi fortsatte derfor langs ryggen, og rett ved byen Hoyos del Espino gikk en vei av mot ”Plataforma de Gredos”. Denne veien er anlagt på bakgrunn av den tidligere diktatoren Francisco Franco, for han likte å gå på jakt her oppe, og han ville gjerne ha lett adgang til sine jaktmarker, så derfor fikk han bygget den fine veien. Når han var her oppe, bodde han naturligvis på paradoren, og han var i hele sin levetid en stor tilhenger av parador-prosjektet som han støttet helhjertet.

Veien som går inn mot ”la plataforma”, heter AV931 og den ender nede ved foten av Almanzór. Her er det en p-plass eller rettere sagt mange p-plasser, og det sier litt om hvor stor tilstrømning til området som finner sted på en solrik, varm sommerdag. Men ikke i dag. Det var nok et par andre optimistiske halvhjerner som hadde søkt hit opp en dag i mars, og de ble garantert like så skuffet som vi ble. Tett tåke, null grader og lett snø. Ikke akkurat vandrevær. En fin sti gikk ellers ut fra p-plassen og opp mot severdighetene Laguna Grande, Gredos´”cirque” og Almanzór himself, men vi hadde knapt stullet nesen ut av bilen før vi gikk inn i bilen igjen. Vi er over tregrensen, og de nakne, store klippene er bevokst med grønt lav. Det var det vi kunne se: klipper med grønt lav og tåke. Beskjemmet måtte vi kjøre tilbake til ”Andalucía”.

På veien tilbake mot ”Andalucía” var tåken nå lettet så mye at vi kunne se atskillige kilometer av en gammel romersk vei som snodde seg opp langs fjellsiden mot passet Puerto del Pico. Den romerske veien er nå innlemmet i vandreruten GR 180, så på denne biten av ruten får man altså lov til å gå på en svært gammel veibelegning av flate steiner. Men hva romerne skulle her oppe, er litt av et mysterium. Men man er vel imperialist, og så må man ha alt med. Og de hadde jo slaver til den slags anleggsarbeider.

På veien tilbake passerer vi også den svært fine borgen i Mombeltrán. Denne borgen er en av Spanias fineste, og den stammer helt tilbake fra 900-tallet. Den hadde stor betydning som forsvarsverk for den voldsomme kløften som den ligger på kanten av: Barranco de Las Cinco Villas. Borgen er i privat eie, men man kan godt komme inn i den ved å ringe og avtale tid med Alvaro på 659272408. Vi nøyde oss likevel med å beundre den utenfra.

Nå vil vi bort og se en ”garganta” – eller kløft. Vi hadde sett oss ut La Garganta de Chilla som ligger like under Almanzór med håpet om at vi dermed kunne få se majesteten nedenfra. For å komme bort til kløften må man kjøre til byen Candeleda og derfra bare følge skiltene mot ”Santuario de Nuestra Señora de Chilla”. Kløften ligger rett ved denne helligdommen der jomfru María angivelig viste seg atskillige ganger for hyrder og annet godtfolk. Vi gikk inn i kapellet og ble lettere grepet av noen fine malerier som viser Marias tilsynekomst flere steder. Bak helligdommen går en sti ut mot vest, og hvis man følger den rett fram, kommer man etter et par kilometer bort til kløften. Her kan man så stå og beundre et vilt landskap oppe fra kanten. Vakkert er det, og vi kikker forhåpningsfulle opp mot Almanzór, men han har fortsatt hodet gjemt i en sky. Vi fikk aldri se ham.

Rett sør for Arenas ligger en av områdets største severdigheter: Las Grutas de ”El Águila”. Det er snakk om noen svært flotte dryppsteinshuler som ble oppdaget i 1963 av noen gutter. Allerede året etter åpnet grottene for offentligheten. Grottene er 10.000 m2 store, og de kan besøkes året rundt. Man må pent vente på å bli ført inn i grottene, men er man først inn, kan man gå rundt som man vil. En svært flott belysning skinner på de mest fantastiske krystallformasjoner – ja, det er en fin opplevelse å se hulen som er ganske betagende. Se www.grutasdelaguila.com

Vi vil gjerne se mer til Gredos, ja vi har akkurat fått skjerpet appetitten. Men det må bli om sommeren. Nå i mars var våren overhodet ikke kommet til Gredos som tvert om hadde trukket dynen ned over hodet og lagt seg i vinterhi. Og det sier litt om de mange klimasoner som Spania rommer. Man må absolutt ikke tro at det hele er tropisk og subtropisk. Nei, man må ta høyden med i betraktning, og i Gredos er man i det temperte klimabeltet. Men en sommerdag VIL jeg stå på toppen av Almanzór.