Det uafgjorte valget

En fotballkamp trenger ikke være kjedelig selv om den ender uavgjort.
Det samme kan sies om parlamentsvalget 26. juni der det ble markante endringer i mandatfordelingen blant de fire store partiene i spansk politikk.

Det var skåret kraftig ned på partienes valgkampbudsjetter foran parlamentsvalget. Til gjengjeld ble det ikke spart på noe i debatten og de verbale angrepene mellom Partido Popular, sosialistpartiet PSOE, Podemos og Cuidadanes som ga alt de hadde og satset alt på et brett. Tross en nervepirrende valgopptelling viser sluttresultatet nok et uavgjort valg som igjen setter de spanske politikerne på en styrkeprøve i bestrebelsene på å få satt sammen en ny regjering.

Ingen vil leke med Mariano
På den ene siden kan velgerne ta det rolig, for både Mariano Rajoy, Pedro Sánchez, Albert Rivera og selv Pablo Iglesias, i et svakt øyeblikk, lovte dagene foran valget at vi i løpet av sommeren får Spania en ny regjering. Ingen stiller seg denne gang på bakbeina slik at vi må ut i en tredje valgrunde. På den annen side er det svært tvilsomt om Spania får en flertallsregjering eller i det minste danner sterke allianser som kan sikre de tiltakene og reformene landet skriker etter. Det vil kreve noe helt banebrytende på den politiske scene. Det kunne være en eller flere partiformanns avgang – også Marianos Rajoys, selv om det kanskje kan være vanskelig å forestille seg etter partiets valgseier. Partido Popular har med en framgang på 14 mandater manifestert seg som Spanias største parti, men slik situasjonen er i dag, kan ikke partiet bruke sine 137 mandater til særlig mye. Problembarnet er partiformannen som ingen vil leke med. Ikke på noe tidspunkt, verken under valgkampen eller på selve valgdagen, har PSOE og Ciudadanos stengt døren for PP. De har bare lukket den for Rajoy som for mange representerer den gamle, konservative siden av partiet og som fortsatt har fortidens skygger av korrupsjon hengende over seg – rettferdig eller ikke. Presset kan også komme innenfra, for Mariano Rajoy har nå stått i spissen for partiet ved fem valg og i virkeligheten var det bare i 2011 at han for alvor seiret da sosialistpartiet gikk helt til bunns.
En ny, yngre formann for PP vil unektelig endre forholdet til og mulighetene for en bred koalisjon med både PSOE og Ciudadanos.

Sosialistpartiets sjanse
Det er ikke bare blant de blå det snakkes om utskiftninger. Det gjelder også hos de røde. Med 85 mandater slår Pedro Sánchez for andre gang rekorden for historiens dårligste valg for PSOE. Tidlig på 2000-tallet lå sosialistpartiet på den riktige siden av 160 mandater. Partiet er nå halvert! – og Sánchez’ exit kan bare være et spørsmål om tid. Susana Díaz er eneste klare kandidat som ny formann for partiet. Vel er hennes politiske CV relativt kort, men hun har alltid vist seg handlingssterk. Og det er det partiet trenger nå. Men uansett om partiformannen heter Sánchez eller Díaz, og til tross for tapet av fem mandater, har sosialistpartiet nå en unik mulighet for å ta Pablo Iglesias i hestehalen og få ham med på partiets samarbeid med Ciudadanos. Podemos skuffet nemlig selv ved bare å tangere sine 71 mandater fra sist valg, på tross av valgsamarbeidet med IU og den klare ambisjonen om å puste PP i nakken og bli landets største parti. Ønsker Podemos å bli med i en ny regjering, må partiet slakke på noen av sine merkesaker og generelt endre sin harde kurs, og det kan bli PSOEs sjanse for å danne regjering.

Den smale løsningen
Blant de fire store partiene er det bare PSOE og Ciudadanos som hittil har funnet sammen. Slik er fortsatt utgangspunktet. De to partiene gjorde et iherdig forsøk på å danne mindretallsregjering etter sist valg, men grunnlaget var for svakt. Med begge partiers tilbakegang er grunnlaget nå enda svakere. Får ikke Spania en av de føromtalte og brede koalisjonene, taler fornuften for en PP mindretallsregjering, for partiet er klart landets største parti, også i de mange regionene. Selv i det knallrøde Andalucía har Partido Popular slått sosialistpartiet – riktignok svært knepent.
Frykten for nok et omvalg kan presse de andre partiene til å stemme blankt og dermed akseptere en PP-mindretallsregjering. Det blir helt klart ikke lett. Men politikk i dagens Spania er ikke lett.

Enkelte av landets ledende politikere luftet på valgdagen muligheten for en ny regjering allerede før sommerferien i august. Men vel vitende om at alle partier skal gjennom den obligatoriske kongerunden, og flere partier må gjennom en intern selvjustis, er det litt mer realistisk å tro på at en ny regjering kan innsettes i september når parlamentet samles på nytt. Et par måneder fra eller til spiller neppe noen stor rolle, for landet har i praksis stått uten regjering siden desember. Det viktigste er få Spania tilbake på sporet. Det politiske sporet.