Deleøkonomi - Tillit er den nye valuta

Helt konkret handler det om å utveksle tjenester. Man leier, deler og låner, og på den måten hjelper man hverandre. De fleste kjenner det sikkert fra Airbnb der personer verden over leier eller leier ut boliger. Og innenfor transport er det den app-baserte taxi-tjenesten Uber som dominerer.

– Deleøkonomien er noe vi trenger hele livet med familie, venner og kolleger. For eksempel når vi i weekenden drar på fottur og alle kjører i samme bil, eller når jeg låner 100 euro til en kamerat og får dem tilbake i neste uke eller når mine nevøer og nieser overtar tøy etter mine barn. Alt dette er eksempel på deleøkonomi som alltid har eksistert i liten skala. Nå og takket være ny teknologi og sosiale medier, har prinsippet fått en helt ny dimensjon på skalaen som tidligere var utenkelig, sier Albert Cañigueral, ekspert på deleøkonomi. 

I deleøkonomi er det snakk om tilbud og etterspørsel. Folk bruker den mest for enten å tjene penger eller få ting billigere.  

Verden kommer nærmere

Globaliseringen har ført til at verdens land har kommet tettere på hverandre hva angår økonomi, politikk og kultur, og vi handler i økende grad mer med hverandre enn tidligere. Samtidig er det blitt enkelt å kommunisere på tvers av landene, noe som også gir deleøkonomien fritt rom for å vokse seg større.

I land som England, Frankrike, USA og Australia spres det som sprer seg som ild i tørt gress. Og selv i Norge der vi betaler høy skatt og har et solid velferdssamfunn – vokser deleøkonomien.

I Spania er det sosiale sikkerhetsnettet ikke så sterkt som det norske, og deleøkonomien vokser eksplosivt. Her har det vært en dramatisk boom de siste årene. 

– Deleøkonomien er viktig overalt i verden, ikke bare i Spania. Men i Spania vokser den kraftig for øyeblikket. Man trenger tre ingredienser: Teknologi (for eksempel en smarttelefon), internett og motivasjon som kommer sammen med krisen. Folk vil gjerne tjene mer, sier Albert Cañigueral.

Takket være deleøkonomien kan det umulige, eller i hvert fall det vanskelige nå gjøres mulig.

– Krisen har tvunget folk til å se seg om etter alternativer. Ikke bare for å spare, men også for å tjene penger. Det er en kombinasjon med eksplosjonen innenfor sosiale medier der man hver dag har mulighet for å dele. Jo mer du gir, desto mer får du, sier Albert Cañigueral.

Deleøkonomiens mange tangenter

Men deleøkonomi er ikke bare unike boliger til unike priser. Også GoMore som i Norge tilbyr samkjøring og privat bilutleie over hele landet, blir flittig brukt. Her tilbyr private bileiere transport for et beskjedent beløp og vips slipper man unna høye billettpriser, samtidig som bileieren sparer bensinpenger og eventuell bompenger.

Spanias variant av GoMore er BlaBlaCar som spanjolene også benytter flittig. En av dem er María Sol Maldonado Gonzáles fra Málaga.

­– Det er klart at jeg vil raskt hjem til min familie i helgene og utenom offentlig transport. Men den primære årsaken er besparelsene, sier 19-åringen som studerer i Granada og har familien sin i Málaga.

– Det koster åtte euro fra Málaga til Granada med buss, og folk fra BlaBlaCar tar seks euro. I det store og hele er det jo en del penger man sparer, sier María Sol og fortsetter:   

– Det samme gjelder for turen til Antequera der jeg har bodd og har mange venner. Så når jeg skal dit fra Málaga, bruker jeg også BlaBlaCar. Det koster rundt tre euro, avhengig av personen og er alltid billigere enn de fem euroene det koster med buss.

BlaBlaCar og lignende må ikke sees som en trussel, men som et supplement til eksisterende infrastruktur.

– BlaBlaCar gir mer kapasitet, og man kan komme til steder der det ikke tidligere fantes transport. Da jeg var på ski i Andorra, var ikke været særlig bra og jeg ville hjem, men kunne ikke komme av gårde med en buss. Jeg brukte BlaBlaCar som hentet meg og satte meg av foran mitt hjem i Barcelona, sier Albert Cañigueral. 

I tillegg til BlaBlaCar har Spania også portalen Amovens. Her inviterer man ikke bare folk med i bilen for å gjøre kjøreturen billigere, man leier i noen tilfeller også ut bilen.

Bytte, bytte tid

Et annet alternativ til deleøkonomien er second-hand. Butikker, markeder og til og med sider på Facebook får sterkt økt trafikk på grunn av dette. Gjenbruksbutikker og loppemarkeder har eksistert i flere årtier og er ikke noe nytt fenomen. Men second-hand er dyrere og har fått en helt egen betydning på sosiale medier der personer, unge som eldre, flokkes om brukte merkevarer til fornuftige priser.

I Spania er segunda mano, second-hand, stort. Og en måte å tjene penger på ting man ikke lenger ønsker i stedet for å kast det ut eller gi det vekk gratis. Samtidig kan folk finne det de søker til en akseptabel pris.

– Vi har Wallapop der man leier eller selger brukte ting online i sitt eget nærområde. Det kan være alt fra klær til kjøkkenutstyr, sier María Sol som også nevner Vibbo og Milanuncios som lignende portaler. 

Alternative hjelpemetoder

Et fjerde og helt annet alternativ til deleøkonomien i Spania er ’banco del tiempo’, på norsk ’tidsbanken’. Her er mottoet ”I denne banken vil vi ikke ha pengene dine, men tiden din.”

Banco del tiempo er et system der man utveksler tidstjenester. Det vil si at det eneste man bytter er tiden. Har man to timer til overs og gjerne vil hjelpe én som har tidsnød, tilbyr man hjelp for å løse behov i hverdagen, som innkjøp, rengjøring, lufting av hunden, etc. Og her har alle tjenester samme verdi.

– Tiempo del banco er bra. Det er flere enn 100 i Spania på nabonivå. Noen er gode, andre ikke så bra. Det kommer helt an på hvem som står bak. Ordningen stammer opprinnelig fra England og er forholdsvis nytt i Spania. Det er en bra måte å forstå at man kan hjelpe og dele sine kunnskaper uten å bli rik.

Med utveksling av tid tilbys muligheten for å lære hverandre å kjenne og stole på hverandre og for at vi sammen kan løse spesifikke oppgaver. Det er så og si ingen grenser for hva deleøkonomien har å by på.

– Deleøkonomi er bra fordi det er enkelt og billig og noen ganger gratis. Man hjelper andre mennesker og er sammen om å hjelpe hverandre, sier María Sol og fortsetter:

– Riktignok hjelper man ikke til i samfunnet i form av å betale for at økonomien skal bli bedre, sånn sett er det jo ”svarte” penger. Man hjelper ikke til for at det skal skje noe progressivt i økonomien som på forhånd er dårlig i Spania. Men samfunnet hjelper jo heller ikke enkeltpersoner noe særlig her, så det er bedre å hjelpe hverandre på den måten og stå sammen når man ikke har så mange penger.

– Det som skjer er at de aktivitetene som er i systemet, ikke kommer inn og ut fordi brukerne fortsatt ikke har opprettet egne firmaer. Det vil si at pengene går utenom skattesystemet og ikke inn i det, forklarer Albert Cañigueral. 

Som María Sol uttrykker, handler det om å hjelpe hverandre der staten ikke gjør det. Man kan si det slik at det kollektive forbruket, det forbruket vi har sammen, holder på å at bli et viktigere tema enn eierskap.

– Ved at flere og flere folk forstår hva det kollektive forbruket muliggjør, kan det bli snakk om et helt nytt samfunn der eierskap ikke lenger er det viktigste og der tillit er den viktigste valutaen, sier Albert Cañigueral.

– Det er med på å endre våre verdier. For eksempel innenfor fast eiendom. Folk er i ferd med å innse fordelene ved den kollektive modellen der mellomleddene elimineres og der det skapes et fellesskap hvor man sparer og eller tjener ekstra penger. Uten tillit eksisterer ikke deleøkonomien. Den er drivstoffet for interaksjonen.

Selv om deleøkonomi så smått begynner å bliv normalisert samtidig som politikerne diskuterer hvordan de kan sikre disse nye brukerne det beste sikkerhetsnettet, handler det også om allmenn aksept av deleøkonomi.  

– Jeg vil gjerne at folk holder opp med å snakke om det som noe unormalt, men at man får det innført som en alminnelighet, slik at det rett og slett blir en ekstra mulighet på markedet, avslutter Albert Cañigueral.