Historien forklarer dagens Spania

Som historiker og forfatter har han utgitt flere bøker og artikler om spansk kultur, identitet og mentalitet. Lucas Ruiz som for mer enn 20 år siden flyttet fra Spania til Skandinavia, har nettopp vært i Málaga. Derfor var det naturlig å invitere ham til en prat om aktuelle emner som kirkens rolle i samfunnet, abort og – ikke minst – det spanske demokratiet og valgsystemet som er høyaktuelle emner.

 

 

Ingen konsensus
Det gikk kaldt nedover ryggen på Lucas Ruiz da Susana Díaz på valgnatten til Junta de Andalucía 22. mars fortalte andalusierne at hun ville regjere regionen alene og bare nøye seg med å søke støtte fra de andre partiene når det var nødvendig.
«Det rystet meg, fordi Susana Díaz hører til den nye generasjonen av politikere. Hun er bare 40 år, men har dessverre allerede vist at hun er akkurat som sine forgjengere. Hun kjenner ikke til konsensus, og det er en av de største forskjellene på spansk og skandinavisk politikk,» mener Lucas Ruiz og forklarer samtidig at det er derfor hun mer enn en måned etter at velgerne gikk til stemmeurnene fortsatt ikke hadde fått dannet regjering i Junta de Andalucía.

«I Skandinavia blir demokrati oppfattet som dialog og konsensus. Vi må komme til enighet, og mindretallet må bli med,» forklarer den spanske forfatteren og beskriver den spanske situasjonen: «Her tenker man annerledes: Har man flertall, har man demokratisk rett til å gjøre slik og slik.»
I følge Lucas Ruiz er det også derfor skillet mellom Partido Popular og sosialistpartiet PSOE er så stort.
«På en lang rekke områder er de to partiene faktisk enige. Kunne de begynne å samarbeide bare litt, ville det være et tegn på det spanske demokratiets modenhet,» mener den spanske historiker som også peker på noen markante svakheter i det spanske valgsystemet. Han betegner Spanias demokrati som et enkelt demokrati som internt ikke fungerer skikkelig.
«I de to store partiene PP og PSOE er det presidenten eller partiledelsen som velger partiets toppkandidater til kommunal- og regionvalg. Det er svært udemokratisk, for det burde være partiets medlemmer som velger,» mener Lucas Ruiz.
«Valglistene i Spania er endelige. Det betyr at man ikke kan stemme personlig på én kandidat. Igjen er det det enkelte parti som bestemmer rekkefølgen på sine kandidater, og dermed hvem som skal representere partiet i f.eks. byrådet eller parlamentet. Det er ikke dette jeg opplever som et moderne demokrati.»

 

De tapte stemmer
I praten om demokrati og valgsystem er det vanskelig å komme utenom det spanske topartisystemet og de såkalte «tapte stemmene». Lucas Ruiz mener at Spania har et representasjonsproblem, og at valgsystemet klart favoriserer de store partiene.
«Sperregrensen er på tre prosent, og det er svært høyt. Det betyr at svært mange stemmer går tapt eller aldri blir representert via et mandat», forklarer Lucas Ruiz og gir et eksempel: «Ved siste parlamentsvalgs fikk det lille sentrumspartiet UPyD faktisk over én millioner stemmer fordelt over hele landet. Men i mange av de enkelte regioner og valgdistrikter var ikke det nok til å få et mandat på grunn av den høye sperregrense. Samlet fikk partiet bare fem representanter av parlamentets 350 medlemmer. Omvendt kan et parti med rundt ti millioner stemmer, slik PP fikk ved siste valg, sikre seg absolutt flertall. Det viser klart at vi har et valgsystem som ikke fungerer optimalt», mener Lucas Ruiz.
PP og PSOE er – ikke overraskende – imot en endring av valgloven, men Lucas Ruiz håper at de kommende valgresultatene vil få partiene til å åpne øynene for dette ettersom de nye partiene Podemos og Ciudadanos vinner fram og kan sette fokus på denne problematikken.
«Jeg mener avgjort at spanjolene er utilfredse med valgsystemet, men de går ikke ut i gatene for å protestere, for vi har fortsatt ikke den demokratiske kulturen som man har i Skandinavia,» sier Lucas Ruiz avsluttende om temaet.

 

 

Du gode gud
Et tema som til gjengjeld har fått hundretusenvis av spanjoler ut på gaten, var regjeringens forslag til en ny abortlov. Et lovforslag som nå delvis er arkivert på grunn av den store folkelige motstanden. Partido Popular la i fjor fram forslaget som i grove trekk bare tillot abort i spesielle tilfeller. Mens den spanske befolkning var splittet i debatten, var det blant biskoper, prester og trofaste støttespillere av den katolske kirke stor støtte til lovforslaget. Det er allment kjent at kirken hadde mer enn en liten finger med i utarbeidelsen av lovforslaget og at deler av Partido Popular er sterkt katolske. Det høres helt feil ut i skandinaviske ører at kirken har så stor innflytelse. Men igjen er det en historisk forklaring.
«Diktator Franco var ultra katolsk og delegerte mange oppgaver til kirken bl.a. undervisningen», forteller Lucas Ruiz og understreker at det ikke bare var religionsundervisningen, men all undervisning som den katolske kirke hadde monopol på.
«Etter demokratiets innføring er hele undervisningssystemet naturligvis blitt mindre religiøst, men det har aldri vært penger nok til å bytte ut alt sammen. Derfor er mange skoler forblitt på katolske hender. Lærere, ledere og skoler er de samme, så derfor spiller religionen og kirken fortsatt en viktig rolle for mange spanjoler,» forteller Lucas Ruiz og tilføyer at en bilateral avtale mellom Spania og Vatikanet i 1976 sikret kirken en sterk, selvstendig posisjon, noe som også forklarer kirkens sterke rolle. Som nok et viktig element i forståelsen av kirkens innflytelse, peker Lucas Ruiz på kontrasten mellom den katolske og lutheranske kirke:
«Den lutheranske kirke bygger på individuell fortolkning. Den enkelte kan fritt fortolke guds ord. I den katolske kirke er det omvendt, for her må man forholde seg til kirkens autoritet. Det er en prest, og til syvende og sist paven som fortolker bibelen for deg. Er paven mot abort, gjelder dette hele veien ned gjennom systemet,» forklarer den spanske forfatteren som ikke legger skjul på at han synes det er bra vi har fått en ny pave som er mer sosialt orientert og som har en litt annerledes tilnærming til tingene enn hans forgjengere.

 

Rask utvikling
Selv om det fortsatt er store kulturforskjeller mellom nord og sør, beundrer Lucas Ruiz utviklingen Spania har vært igjennom de siste tre-fire tiårene. Han husker tydelig det samfunnet han vokste opp i, og det samfunnet han reiste fra for 20 år siden.
«Sosialt, økonomisk og kulturelt var Spania langt etter de øvrige EU-landene. Slik er det absolutt ikke lenger. Og når vi snakker om kirkens rolle i samfunnet, må vi ikke glemme at flere og flere spanjoler «bare» er «kulturreligiøse», dvs. blir konfirmert og gift i kirken, mens ellers ikke deltar aktivt», forklarer han og kommer med nok et eksempel på den markante utviklingen samfunnet har vært igjennom:
«I dag er skilsmisser og homoseksualitet allment akseptert. Slik var det ikke da jeg bodde her,» avslutter Lucas Ruiz.