Kjære leser september 2014

Har du fulgt med på spanske nyheter og på Det Norske Magasinets ukentlige nyhetsbrev denne våren og sommeren, har du kunnet lese og høre om det spanske protestpartiet Podemos («Vi kan»). Partiet dukket opp tilsynelatende fra ingenting, stilte ved valget til nytt EU-parlament i mai, fikk 1,2 millioner stemmer, nesten åtte prosent og – stikk i strid med hva folk hadde regnet med – kapret partiet fem av Spanias 54 plasser.
De tradisjonelle partiene med regjeringspartiet Partido Popular (PP) og PSOE (sosialistene) i spissen har gjort alt de kan for å latterliggjøre og ufarliggjøre de nye utfordrerne i spansk politikk.
Likevel vokser venstrepartiet Podemos med rekordfart i Spania. For bare noen få uker siden satte partiet i gang en aksjon for å verve medlemmer. På knapt tre uker hadde 100.000 spanjoler meldt seg inn. Nå, en drøy uke senere, er tallet opp i nesten 110.000 medlemmer.
Dermed er Podemos allerede Spanias tredje største parti, etter PP med sine 800.000 medlemmer og PSOE med 200.000. Kommunistene (IZ – Izquierda Unida) og sentrumspartiene er for lengst parkert.
Det er ikke merkelig at den økonomiske krisen fra 2008 fører til protestbevegelser både til høyre og venstre i det politiske landskapet: I Spania er hver fjerde voksne innbygger arbeidsledig, 150.000 familier er kastet ut av hjemmene sine fordi de ikke kan betale for seg, utdanningstilbud, helsetilbud og sosial goder er kuttet og den svarte økonomien utgjør 25 prosent. Korrupsjonen florerer, og Spania ligger på bare en 40. plass på Transparency Internationals liste (2013) over verdens minst korrupte land. Resultatet er faktisk enda dårligere enn året før!
Partiet Podemos ble formelt stiftet i mars i år. Likevel trekker mange linjene bakover til 15.mai-bevegelsen («15-M») som i 2011 bl.a. okkuperte Puerta del Sol-plassen midt i Madrid, etablerte en stor teltleir og hevdet at de ikke kom til å fjerne seg før den daværende sosialistregjeringen gjorde noe for å bedre situasjonen i landet. Regjeringen gjorde ingenting, og etter noen uker fikk politiet beskjed om å storme plassen og fjernet både okkupanter og telt. Det virket som om luften var gått ut av all politisk opposisjon i Spania. Men kanskje ikke helt.
Mannen med hestehalen, Pablo Iglesias, den 35 år gamle professoren i statsvitenskap, er Podemos´ ubestridte leder. De aller fleste spanjoler har en mening om ham. Noen tror og håper han er mannen som kan endre spansk politikk til noe bedre, andre mener han er en farlig venstrepopulistisk oppkomling, ETA-sympatisør og det som enda verre er.
– Jeg er en vanlig person, svarer Pablo Iglesias selv som har vært politisk interessert siden 14 års alderen.
Sannheten er at Iglesias og Podemos allerede har fått følger for spansk politikk. Dagen etter Podemos´ overraskende «seier» i EU-valget, varslet lederen av
PSOE, Alfredo Pérez Rubalcaba, sin avgang. Partiet hadde tapt titusenvis av stemmer til nettopp Podemos. At kong Juan Carlos uken etter også sa takk for seg kan Podemos derimot neppe ta æren for. Det er et resultatet av at det spanske folk i lang tid har krevd forandringer. Selv sier Pablo Iglesias, ifølge avisen The Guardian:
– De spanske institusjonene er i krise. Kongehuset identifiseres med korrupsjon og har tette bånd til den øverste politiske eliten. Vi ønsker et mer anstendig Spania. Et land med gode offentlige tjenester, et land der ingen blir kastet ut av hjemmene sine, et land med offentlige sykehus, offentlige pensjoner, et land der arbeidet ditt gjør at du kan fylle kjøleskapet og kjøpe skoleutstyr til barna dine.
Nå vil Podemos bli store og stille lister både ved lokalvalgene til våren og ved parlamentsvalget i Spania høsten 2015. Først etter det er det trolig mulig å vurdere hvor seriøse Podemos og Pablo Iglesias virkelig er.