Helt siden den kontroversielle iverksettelsen av de kvantitative lettelsene for noen år siden har det vært store spekulasjoner om hva som kommer til å skje når de opphører. Nå ser det ut til at vi vil få vite det. Den første reaksjonen i markedet på den amerikanske sentralbankens nedtrapping av de månedlige verdipapirkjøpene kom i januar, og den var frykt. Eiendeler som ble oppfattet som risikofylte, fikk hard medfart.
Markeder på vei ned
Hittil i 2014 har «risikofylt» i første rekke betydd fremvoksende markeder. Aksjer fra Bombay til Istanbul til Buenos Aires sank raskt i januar, da mange utenlandske investorer skyndet seg å ta det som var blitt skikkelige gevinster, etter antydninger om at en slutt på de kvantitative lettelsene ville fjerne argumentet for å investere i fremvoksende markeder. Grunnen var at de massive internasjonale inngangene som blåste opp prisene i fremvoksende markeder, stort sett kom fra den ekstra likviditeten sentralbankene i utgangspunktet bidro med for å stabilisere de globale finansmarkedene. Med andre ord skyldtes prisøkningen på disse verdipapirene utelukkende den ekstra likviditeten, en logikk som stort sett bekreftes av farten i den påfølgende utgangen fra markedene. Så på akkurat samme måte som de kvantitative lettelsene bidro til å skape en boble i finansmarkedene i fremvoksende markeder, gjør den gradvise nedtrappingen av dem at boblen brister.
Nedgangen i de fremvoksende markedene har hatt forskjellige virkninger. I de fleste andre egenkapitalmarkedene var den virkningen til å begynne med stort sett den samme, men generelt mindre alvorlig (unntatt i Japan) målt i prosentvis nedgang. I obligasjonsmarkedene falt obligasjoner i fremvoksende markeder, mens «trygge» statsobligasjoner (amerikanske, tyske, osv.) dro fordel av at investorene trakk seg ut av de fremvoksende markedene. På samme måte ble en stor del av gevinstene fra salget av verdipapirer i de fremvoksende markedene i januar vekslet til store valutaer og svekket lokale valutaer, i noen tilfelle dramatisk (Sør-Afrika, Tyrkia og det meste av Latin-Amerika)
Er deflasjon nå så innlysende at vi ikke ser det?
Krisen i Ukraina vil sannsynligvis føre til nok en investorflukt til trygge markeder og valutaer. Hvis krisen varer, vil utviklingen være uheldig for land som Japan, hvor den begynnende økonomiske oppgangen kan bli alvorlig underminert av en stigende yen. Japan har kjempet for å komme ut av nesten to tiår med deflasjon og trenger desperat en svak valuta for effektivt å kunne importere en inflasjon. Analytikerne i eurosonen blir stadig mer bekymret for om en langvarig deflasjonsperiode er på trappene. I motsetning til Det internasjonale pengefondet (IMF), hevder Den europeiske sentralbanken (ECB) at de ikke ser noen risiko for det. Uansett hvem som har rett, ligger det en viss ironi i at de kvantitative lettelsene tilsynelatende aldri ble så inflasjonsdrivende som mange til å begynne med fryktet. Gjelder dette også frykten for en deflasjon nå som de kvantitative lettelsene er i ferd med å bli avviklet?
Av Jesper Hertz, Chief Representative, Nordea
