Kryss av i almanakken for 23., 24, 25 eller 26. november. Vil du oppleve førsteklasses Django Reinhardt-musikk, så har du disse fire mulighetene, for nå gjester Hot Club de Norvége snart Costa del Sol på nytt.
– Nei, vi blir aldri lei av turnélivet. Det vil si. Den dagen kommer nok da det frie livet som vagabond ikke lenger er mulig. Men enn så lenge skyver vi det foran oss og gleder oss til hver eneste konsert. Dette sier Jon Larsen, gitarist i det kjente stringswing-bandet som nok en høst gjør seg klare til opptredener på Solkysten.
Langs hele kystenÅrets turné i Spania starter allerede 22. november i Madrid, og dagen etter er det Marbella som står for tur. Her blir det konsert i Los Naranjos Golf Club. Deretter blir dert to konserter i Nerja før bandet dukker opp på Sjømannskirken og El Campanario den 26. november. Så tar bandet turen oppom de norske koloniene i Torrevieja, Villajoyosa og Alfaz del Pi.
– Vi håper flest mulig gamle og nye venner dukker opp, og vi krysser fingrene for at dette kan utvikle seg til en årlig tradisjon som kan fortsette til jeg og bandet selv flytter sørover til dere for godt, sier Larsen spøkefullt.
Men det ligger nok litt alvor bak fleipen, for frontfiguren i det populære jazzbandet legger ikke skjul på at han har vært «hispanofil» hele livet:
– Det første jeg gjorde da jeg var gammel nok til å flytte hjemmefra i tenårene, var å tilbringe ett år i Spania. Fortsatt reiser jeg tilbake så ofte jeg kan, forteller Larsen.
Spansk påvirkning
Med en slik bakgrunn er det naturlig at spansk flamencomusikk på en eller annen måte har en link til musikken som har hatt betydning for musikken som Hot Club de Norvège spiller. Jon Larsen benekter det slett ikke:
– Spania er jo gitarens hjemland! På 1970-tallet da jeg kom til Spania første gang, var det fortsatt vanlig å sende barna til gitartimer, på samme måte som det var vanlig å sende barna til pianotimer i Norge. Det var en del av allmenndannelsen. Men tidene forandrer seg, og begge deler er det slutt på nå, dessverre. Flamencomusikken er jo en del av sigøynerkulturen, som også Hot Club-musikken er en variant av, så der er det en klar link, forteller Larsen.
Personlig fikk han dessuten et kjempekick da den første platen med Paco de Lucia kom ut midt på 1970-tallet:
– Jeg kunne ikke begripe hvordan det var mulig å spille så bra på gitaren! Men også spanske komponister som de Falla og Rodrigo hører med til de europeiske røttene i Django-musikken, som vi viderefører, sier han.
Hva er «limet» i bandet?
– Men 35 år sammenhengende som band! Hvordan har dere klart å holde sammen? Det er vel snart bare Rolling Stones som har lenger fartstid enn dere?
– Hå! The Stones har jo flere ganger tatt flere års pause! Trekk fra dem, så har vi omtrent holdt på like lenge, tipper jeg, svarer Jon Larsen kledelig beskjedent. Han er litt usikker på hva som er limet:
– På den annen side kan vi jo heller ikke noe annet og har ikke noe annet å «falle tilbake på». Heldigvis! Dermed fortsetter vi med det vi er aller mest glad i, nemlig å spille med Hot Club de Norvège. Kom på konserten, så vil du se at det er sant!
Mellom alle stoler
Det er ingen grunn til å legge skjul på at når bandet i sin tid tok navnet Hot Club de Norvège, så viser det en solid porsjon inspirasjon og fascinasjon for Django Reinhardt (1910 – 1953), den første originale, europeiske jazzmusikeren. Dermed lånte den norske jazzgruppa også bandnavnet til franskmannen; Hot Club de Norvège.
– Men Django var først og fremst en genuint kreativ gitarist/komponist, så for å være en god Django-elev, må man for all del ikke bare kopiere Django! Derfor tillater vi oss å hente impulser og ideer fra mange steder. Alt som interesserer oss kan bakes inn i Hot Club-musikken, fra humor og tango til Dalí og Zappa. Musikken vår faller fortsatt mellom alle stoler, og kanskje er det grunnen til at vi har kunnet holde på så lenge. Svarer Jon Larsen.
Oppslukt av Django
Han forteller videre at bandet var helt oppslukt av Django:
– Men dette var før Google, så for å lære mer om Django måtte man først lære seg fransk, deretter jobbe opp nok penger for å kunne reise til Paris – et voila! Der traff jeg gamle musikere som hadde kjent Django, han døde jo så ung, så medmusikantene hans var fortsatt aktive da jeg begynte å frekventere Paris. Der fikk vi også møte en kultur som på det tidspunktet ikke var kjent utenfor Paris, sier Larsen:
– Først rundt 1990 ble Django-musikken et europeisk fenomen, med utøvere i mange land. Og først på 2000-tallet har musikken vår blitt oppdaget i USA. I Argentina hadde de forresten en av jazzgitarens pionerer, Oscar Alemàn, så i Buenos Aires var det et lite stringswing-miljø hele tiden. I dag er det flere gode Django-musikere som kommer fra Argentina, ja fra Spania også forresten! Jeg har samarbeidet tett med den katalanske gitaristen Biel Ballester, og vi har spilt inn flere album sammen, og turnert i flere land – han er god, og original! Kanskje vi kommer til å treffe noen nye musikere i løpet av årets turné? Vi krysser fingrene, og gleder oss!
Av Arne Bjørndal
