La Palma – La isla bonita

La Palma (La isla bonita- den vakre øya) er den nordvestligste av Kanariøyene, og den er 708 km2 stor med 80.000 innbyggere. Det er en perle av en øy som ligger der på kanten av Atlanterhavet og den har, som alle de andre Kanariøyene et behagelig klima året rundt. Øya har en svært særpreget og dramatisk natur – ja, noe lignende finnes ikke andre steder på planeten. Så det er ingen som helst grunn til å reise til fjerne destinasjoner så lenge man ikke har sett La Palma – det blir ikke flottere andre steder.

Øyas høyeste punkt heter El Roque de los Muchachos, og det er 2.426 m høyt. Men øyas største attraksjon er utvilsomt krateret La Caldera de Taburiente, som trosser enhver beskrivelse – det er svært flott og vakkert og. Men hvis man ikke er sterk på vertikale opplevelser, byr øya også på deilige badestrender, vakker natur og massevis av bananpalmer. La Palma er bestemt en utflukt verdt.

To timers flytid
Vi har det slik i vår familie at når vi har noe rundt å feire, så drar vi ut på en øy. Jeg er gal etter øyer, og gemalen følger oftest med. Denne gangen var det vår 30 års bryllupsdag som vi skulle markere med øybesøket, og det var alle pengene verdt.

Det er enkelt nok å komme til La Palma, for det er atskillige ukentlige avganger fra Málaga, men man må over flyplassen Tenerife Norte. Flyturen til Tenerife tar knapt to timer, og det er et betagende syn når man under innflygningen passerer rett ved El Teide (Spanias høyeste fjell) og kan beundre den kjegleformede vulkanen med snø på. Fra Tenerife tar det bare 30 minutter å fly til La Palma, og denne delen av turen foregår i en liten propellmaskin. Men så har man også ankommet med stil til denne særpregede øya.

Hotell i vest
Vi hadde valgt å bo på øyas vestside, og det var muligens ikke det beste valget. For akkurat disse dagene stod vinden inn fra Atlanterhavet med regn i strie strømmer, og mens vi lå der og var utsatte for det dårlige været, lå hotellene på østsiden i sol og varme. Da vi spurte i resepsjonen om det var vanlig med alt dette regnet, sa de: ”Nej, her regner det aldri”. Det kan vi motbevise, for blant de fire dagene som vi tilbragte på øya, regnet det tre dager. Men det var jo også den våteste mars måned over hele Spania siden 1947.

På toppen av øya: El Roque de los Muchachos.

Vilt og betagende
Man skal jo ikke la seg slå ut av litt vand, så vi kastet oss ufortrødent ut i utforskingen av øya. Den første dagen hadde vi valgt å dra opp til øyas høyeste punkt”El Roque de los Muchachos”, og den dagen var været ganske bra. ”El Roque” ligger på den nordlige kanten av krateret ”Caldera de Taburiente”. Turen opp til kraterkanten er svært imponerende fordi man først passerer ”munningen” av krateret – kalt El Barranco de las Angustias. Man passerer ganske enkelt denne kløften for å komme opp på øyas nordvestlige del, og jeg må si at jeg aldri har sett noe lignende. Kløften skjærer seg voldsomt og brutalt gjennom øya i sørvestlig retning – det er vannmassene fra det kjempestore krateret som her en gang i tidenes morgen har gravd et avløp med stil. Man tror det er løgn når man ser kløften – det ser ut som om en kjempe har grepet en stor øks og har skåret en et dypt spor på øyas vestlige side. Vilt og betagende ser det ut.

Spesiell plantevekst
Men veien langs øyas nordvestlige side er også vill, for den er anlagt helt oppe på kanten av et platå. Her kan man ikke kjøre nede ved vannkanten, for klippene styrter vertikalt ned i havet. Veien snor seg ut og inn, og selv om man er vant til litt av hvert, kan denne veien gi anledning til et par gode gys. Det er helt spesielt, og mot sørvest kan man se øya El Hierro stikke opp av havet. Også planteveksten er spesiell – den ligner ikke noe man ellers er vant til å se, og La Palma rommer da også 70 endemiske planter – dvs. at de ikke finnes andre steder. Man blir litt overveldet over å se alle herlighetene som naturen her disker opp med.

Over tregrensen
På et tidspunkt kommer man opp over tregrensen, og nå er det bare en rødbrun vulkansk steinmark rundt oss mens vi stiger og stiger. Veien er fin og asfaltert, for den er tilkjørselsvei for de 7-8 observatoriene som ligger her oppe på kanten av krateret. Atskillige europeiske land har bygget observatorier her, for det er det stedet i Europa som har minst lysforurensing og dermed de beste muligheter for å observere himmelrommet. Nå skulle man tro at så mange observatorier ville fylle godt opp i landskapet, men det gjør de faktisk ikke. De ligner bare bortkomne golfballer som har landet oppe på kanten av krateret. Landskapet er så storslått at det liksom sluker alt det andre.

Fyrtårnene på La Palmas sørspiss.

Tålte ikke mer
Man kan kjøre helt opp til El Roque de los Muchachos, og fra p-plassen fører en sti ut til noen utsiktspunkter der man kan kikke rett ned i krateret. Jeg opplever at jeg vanligvis er sterk på høyder, men da vi hadde gått ut på en sti som førte bort til et utsiktspunkt, og da det derfra gikk en enda villere sti ut til enda et utsiktspunkt, måtte jeg si stopp. Nervene mine tålte ikke mer. Flere ganger måtte jeg sette meg ned for å få ro. Det er virkelig vilt og morsomt.

Fra El Roque kan man kjøre tvers over øya og til ”hovedstaden” Santa Cruz de La Palma. Det er også en spennende tur ned gjennom en masse deilig furuskog på øyas østside. Santa Cruz er en fin og sympatisk by med en egenartet arkitektur. Vi slentret rundt i byen en times tid og beundret de fine husene mens vi – vanen tro – lette etter kaker. Men dem var det nå ikke mange av. Vi endte med å se et par gamle palasser og spise et par is.

Spanias eldste naturpark
Det er helt klart naturen som spiller hovedrollen på La Palma. Vi hadde store forventninger etter å komme ned i krateret Caldera de Taburiente som har nærmest loddrette sider ned til bunnen og en omkrets på 27 km. Nede i krateret er det alltid vindstille, og det er jo også spesielt. Caldera betyr noe i retning av en kjempestor gryte, og det er det. Men gryter har vanligvis en fin og glatt bunn, men ikke denne gryten – no, señor! Bunnen er fylt med klippeblokker noe som betyr at den ikke er lett å bevege seg rundt i. Calderaen ble erklært for naturpark så langt tilbake som i 1954, så den er en av Spanias eldste og mest kjente naturparker med hele tre stjerner.

Lite farbart
Nå tror man muligens at en slik kjempestor attraksjon er lett å komme til, men der tar man feil. Og det er ikke turistmyndighetenes skyld at det er vanskelig. Nei, det er Vårherre selv som synes å mene at det ikke skal være for lett. Krateret kan bare angripes fra to sider – dels fra El Barranco de las Angustias, men her er problemet at det løper en elv der hvor man ellers kunne gå. Og langs med elvens steile sider, var stiene helt skyllet bort pga. regnet.

Den andre ”inngangen” til krateret finnes oppe på den sørøstlige delen av kanten, men heller ikke her er det lett. Her finnes det et lite ”pass” rett nedenfor en Machu Picchu-lignende klippe med navnet ”La Cumbrecita”. Her er det anlagt en liten rundtur på 3 kilometer langs en fin sti med utsikt ned i krateret, men stien går ikke ned dit– det er vertikale fall flere hundre meter ned. Denne rundturen bør man absolutt ta (vi tok den i delvis regnvær), for det er noen flotte utsiktspunkt ned i krateret, og her kan man til overflod beundre furuen ”El pino canario”. Denne furuarten har uvanlig lange nåler – de er over 20 cm, og treet tåler skogbrann – det vokser bare ufortrødent videre. På Kanariøyene er de svært stolte av sine furutrær.

Utsikt fra vårt værelse.

Øyas ryggrad
Fra ”La Cumbrecita” går den andre stien ned til kraterbunnen der det er anlagt en ”campingplass”, men det er en 13 km lang tur ned langs bratte stier. Stien var stengt da vi var der, fordi deler av den var skylt vekk av regnet. I nærkontakt med kraterbunnen kom vi aldri. Men det gir én jo blod på tann, og jeg tenker bare at jeg må dit igjen med et lite telt så jeg kan komme til for å overnatte inne i krateret på leirplassen. Man kan bare komme dit til fots, og man må ha all proviant med på ryggen, for det er ingen kjære mor der inne. Nå, men det synes gemalen godt han kunne leve foruten – kanskje kunne man lokke noen av barna eller venninnene med? Hm….

En annen stor attraksjon på La Palma er den 19 km lange vandreruten langs øyas ”ryggrad”. Denne ruten heter Vulkan-ruten (GR 131), og den starter ved refugiet El Pilar ca. midt på øya og går sørover. Denne ruten ble av ”los guanches” (øyas opprinnelige beboere) brukt som transportrute for varer fra den ene enden til den andre, og i dag er den, som sagt, en yndet vandrerute. Den hadde jeg gledet meg helt vilt til. Men nei – det ble heller ikke denne gang, for ruten lå konstant i skyer. Og hvis det er noen som tror at det er morsomt å vandre i en sky og ha to meters sikt, så kan de rolig tro om igjen.

Flott natur og spesiell strand
Nå er det det med øyer at de har deres sine helt egne klima. Hvis det regner på nordsiden av øya, så er det som regel solskinn på sørsiden. Teorien passer fint, også på La Palma. Problemet er bare at sørsiden ender i en spiss der det står et par fyrtårn. Så det er ikke så mye å dra hit for hvis det er sandstrender man gjerne vil oppsøke. Men øya HAR sandstrender – med svart sand. Vi fant en fin ved Puerto Tazacorte – rett ved der hvor El Barranco de Angustias renner ut i havet. Det er et svært spesielt sted med en del restauranter og isboder omgitt av en flott natur og en spesiell strand.

La Palma byr på masser av vandreruter, og vandreturisme er en stor sak på øya. Det finnes en del arrangører av vandreturer, og hvis man ikke har leid bil, kan det være praktisk å bli med på en slik tur. Men har man bil, kan man bare kjøpe et ”finmasket” kart over øya. Vi kjøpte et kart 1:30.000 (fra Freytag og Berndt –østerrikerne ER de beste til dette), og der kan man se alle vandrerutene. Da vi studerte kartet, fikk vi øye på nok en vill kløft , El Barranco del Jorado, på øyas nordvestlige side, og den måtte vi se. En fin vandresti går fra landsbyen Tijarafe og ned langs kløften. Været så litt tvilsomt ut, men vi dro ufortrødent avsted. Det gikk bra den første halve timen, men så kom regnet. Vi fant kløften, men kunne ikke se ned i bunnen pga. tåke og regn – det er 500 m ned. Det så vilt ut, og det var vilt. Vi søkte etter en hule La Cueva de Candelaria, og vi så en spesiell mølle, men etter to timers vandring hadde vi ikke så mye som 1 cm2 tørr hud noen steder på kroppen, så vi måtte gi opp. Akk ja. Men regnet skal ikke legges La Palma til last – øya er og blir en utflukt verdt.