Uvanlige tiltak

Myndighetene i eurolandene har tilsynelatende ikke klart å håndtere gjeldskrisen. Den europeiske sentralbanken (ECB), derimot, har aktivt gått inn for å gjøre det. Etter å ha gjennomført tiltak som langsiktig refinansiering for pengelense banker og tilførsel av likviditet i finansmarkedene, har ECB nå foreslått et tiltak som har større potensial for å dempe krisen enn noe tidligere forsøk.

Den 6. september la styrelederen for ECB, Mario Draghi, frem et nytt, detaljert program for kjøp av statsobligasjoner fra landene i eurosonen mot at de forplikter seg til å gjennomføre reformer. Planen omfatter de landene som ber om økonomisk hjelp fra Euopean Financial Stability Facility, og går ut på at dette krisefondet kjøper slike statsobligasjoner direkte fra utstederne, noe ECB per i dag ikke har tillatelse til. ECB vil så kjøpe disse obligasjonene fra private og institusjonelle investorer i annenhåndsmarkedet og samtidig "dempe" den generelle effekten av denne pengetilførselen ved å trekke ut tilsvarende beløp fra finanssystemet.

Planen forutsetter et ubegrenset antall rene pengetransaksjoner, som er sentralbankens penere måte å omtale disse kjøpene på, som i hovedsak vil omfatte statsobligasjoner med inntil tre års løpetid. Obligasjonene vil bli sidestilt med andre lignende obligasjoner. Det internasjonale pengefondet (IMF) vil føre tilsyn med hvordan landene klarer å gjennomføre reformene de forplikter seg til å gjennomføre for å kunne delta i programmet.

Inn i varmen igjen
Forpliktelser er ikke noe nytt. Hellas, Irland og Portugal har allerede reformregimer som EU, ECB og IMF har pålagt dem. Spesielt Spania og Italia har så langt stått imot å bli pådyttet reformer fra utsiden og insisterer på at de allerede gjør nok til å klare å gjenopprette økonomisk stabilitet i sine respektive land. Men så langt har de bare delvis lyktes med tiltakene sine.

Initiativet fra sentralbanksjef Draghi kan kanskje oppfattes som en forsiktig oppfordring til Spania og Italia om å "bli med i klubben", men det er faktisk et signal til disse landene om at de ikke vil få mer økonomisk hjelp med mindre de godtar betingelsene som følger med. Og selv om det er landene selv som må be om å få bli med på tiltaket, har de egentlig ingen annen mulighet enn å godta betingelsene. Det Den europeiske sentralbanken i virkeligheten gir dem, er ikke et tilbud de enten kan godta eller forkaste, men et ultimatum om enten å bli i Eurosonen eller forlate den.

En ensom dissenter
Det er kun tyske Bundesbank som åpent kritiserer Draghis kriseløsning og har stilt spørsmål om legitimiteten, siden ECBs kjernemandat kun er å holde inflasjonen i sjakk. Sentralbanken har argumentert med at det trengs "spesielle" tiltak nå, at punkt 18 i vedtektene tillater den å gjennomføre et slikt tiltak, og at dette dermed ligger innenfor deres mandat.

ECB spiller fortsatt en avgjørende rolle i håndteringen av gjeldskrisen i eurolandene, og dette siste initiativet har styrket sentralbankens troverdighet i markedet. Selv om slike obligasjonskjøp ikke vil hjelpe økonomien på regionalt nivå, og til og med vil kunne forverre utsiktene på kort til mellomlang sikt, avhengig av hvilke reformer som gjennomføres, er det helt klart et skritt i riktig retning. Løsningen vil imidlertid bare være effektiv hvis politikerne responderer raskt; tid er en luksus eurosonen ikke lenger har råd til.