Fuengirola after dark

Føler du deg utrygg ved å gå på gaten etter mørkets frambrudd? I så fall er du ikke den eneste. Selv om Málagaprovinsen melder om et fallende antall ran for fjerde året på rad, er det for mange langt fram til de føler seg sikre. Det vil Lene Thygesen som for mindre enn to måneder siden selv ble overfalt, nå gjøre noe med.

14. desember klokken kvart over elleve kommer Lene Thygesen og kjæresten Daphne gående nedover gaten i Los Boliches. De har nettopp vært på møte med soroptimistene og diskuterer kveldens forløp da de passerer en gruppe gutter på mopeder. Det tenker ikke Lene noe nærmere over før hun plutselig merker et hardt rykk i skuldervesken som blir dratt av henne.
Enda et rykk føler hun i armen når en av guttene forsøker å fravriste Lene vesken hun har oi hånden.. Et høyt skrik sender guttene på flukt. Først nå oppdager hun at den ene overfallsmannen er bevæpnet med en stor, sagtakket kniv.

”Jeg var veldig sjokkert og forskrekket, men den kraftigste reaksjonen kom først et par dager etterpå da jeg begynte å strigråte. Selv om jeg har kommet meg videre, så sitter det altså fortsatt i bakhodet,” forteller Lene som etter overfallet kjørte til Policía National for å anmelde hendelsen og tjuveriet av skuldervesken med det verdifulle innholdet: kamera, datamaskin, pung og nøkler. Her ventet hun og Daphne en halv time, selv om de var de eneste ”kundene” blant en horde politimenn.

”Jeg undret meg over at det var så mange politimenn på stasjonen, over at det sto fem ledige politibiler utenfor som de kunne bruke til patruljerer,” husker Lene som følte en sterk harme over at politimennene som nå satt og spiste pizza eller drev med kontorarbeid, i prinsippet kunne ha avverget ranet. ”Selvfølgelig skal jeg ikke fortelle dem hvordan de skal passe jobbene sin, men jeg undrer meg over prioriteringen. Som vanlig borger synes jeg de vil gjort mer nytte for seg ute på gatene om kvelden.

Som resultat av overfallet har Lene nå bestemt seg for å gå aktivt inn i kampen for å gjøre gatene mer sikre. Hun erkjenner at overfallet i prinsippet kunne skje hvor som helst, og hensikten er heller ikke å kritisere politi og politikere for ikke å skape en kriminalitetsfri by, men derimot å sette fokus på borgernes sikkerhet og mulige tiltak for å fjerne den usikkerheten som hun og andre føler ved å ferdes ute etter mørkets frambrudd.

”Det kan selvfølgelig bare være vi som var uheldige, men jeg har snakket med naboer og bekjente i området, og flere har hatt innbrudd, noen har blitt overfalt, og en har fått stjålet et halskjede på åpen gate. Er dette Los Boliches? Det høres mer ut som Bronx (kriminalitetsherjet område i New York, red.anm.). Det kan ikke være riktig at så mange bare er ”uheldige”, og under alle omstendigheter har det gjort at vi ikke føler oss så trygge på gaten som vi gjorde for bare 5-6 år siden,” forteller Lene.

Ikke alene om kritikk
En anden desemberkveld var Louise Pedersen som så mange ganger før ute for å lufte hunden sin. Klokken var rundt ti, og det var som vanlig helt rolig i den lille urbanisasjonen der hun bor. Stilheten ble likevel med et brutt da en bil kjører opp på siden av Louise og bremser. Ut springer to menn kledd i sivil. Den ene tar hardt tak i armen til Louise. Han finner fram en pung, åpner den raskt foran øynene på den skrekkslagne hundeeieren og presenterer seg som politibetjent. Imens griper kollegaen fatt i hundens halsbånd, trekker den hardt med seg og kjører en skanner over hodet på den ”Bip” sier det, hunden er godkjent, og de to mennen setter seg tilbake i bilen. Tilbake står en sjokkert borger.

Episoden satte en skrekk i Louise. Var dette ekte politibetjenter? Eller kanskje kjeltringer? Var det virkelig hunden som var målet, eller var det andre ting, de undersøkte? Teoriene i Louises hode var mange etterpå, og det får henne til å kritisere politiets framgangsmåte.

”Det er en fullstendig latterlig måte å gjøre det på. De kunne jo bare gå stille og rolig ut og forklare meg tingene, i stedet for å gjøre meg livredd. Jeg ante jo ikke hva de hadde til hensikt,” forteller Louise over måten hunden hennes ble utsatt for sjekken av at den virkelig hadde den chipen som er påkrevet i Spania. Hun undrer seg akkurat som Lene over politiets disposisjoner.

”Betjentene kom kjørende fra den stengte enden av veien, og med den ruten jeg gikk, regner jeg med at de har stanset og minst ventet et kvarter – kanskje enda lengre. Jeg skjønner virkelig ikke at dette er den beste måten vårt politi kan oppføre seg på.
Var det ikke bedre dersom de var på utkikk for å fange lommetyver, spør Louise retorisk. Hun har ikke som Lene gått videre med saken, men støtte sterkt opp om arbeidet for å gjøre gatene mer sikre.

Klar til å løpe linjen ut
Etter overfallet og naboenes lignende historier, satte Lene Thygesen seg fore å gjøre noe med saken. Hun kontaktet viseordfører Pedro Cuevas og avtalte et møte på dennes kontor. Det egentlige møde fant likevel, helt tilfeldig, sted før avtalen.

”Vi traff tilfeldigvis på hverandre på byen. Da grep jeg sjansen og konfronterte ham med det samme. Jeg fortalte ham om min opplevelse og mine tanker rundt det, men han var glatt som en ål. Politiet gjorde alt helt upåklagelig, og han hadde bare ros til overs for dem,” forteller Lene som derfor ikke så noen grunn til å møte Cuevas igjen. I stedet la hun og Daphne om strategien. De har nå skrevet et brev til ordfører Esperanza Oña, Cuevas og byrådsmedlemmet Rodrigo Romero. Håpet er i første omgang å få en tilbakemelding slik at de kan komme i en dialog.

”Vi vil fortelle beboerne at Fuengirola ikke bare er den fantastiske oasen som våre politikere alltid sier at den er. Innbyggerne må få vite at det dessverre er nødvendig å ta sine forholdsregler,” sier Lene som på det nåværende tidspunktet likevel ikke vil stille ultimative krav til politiet eller politikerne, men i hvert fall vil kreve at det blir gjort noe for å opplyse innbyggerne. Hun erkjenner at hun ikke har ekspertise til å gi råd til de ansvarlige institusjoner, men det forhindrer henne ikke i å ha sine egne løsningsforslag.

”Videoovervåkning er en nødvendighet – dessverre. Det er leit det det er slik, men det har jo vist seg i Málaga at det hjelper. Og så synes jeg selvfølgelig vi må ha mer politi på gaten om kvelden, dessuten må man kunne finne et annet sted å spare enn på gatebelysningen,” sier Lene som nå spent venter på svar på sitt brev. Kommer det ingen tilbakemelding, er ikke kampen slutt – tvert imot. Den har nettopp startet. Neste skritt blir politisjefen eller kanskje Ministerio de Interior. I mellomtiden har Lene og Daphne selv forsøkt å gardere seg mot flere overfall.

”Jeg har fått meg en lommealarm, og Daphne har fått en pepperspray. Vi får forhåpentligvis ikke bruk for dem, men inntil vi igjen føler oss sikre på gaten, har vi dem med for sikkerhets skyld,” avslutter Lene Thygesen.