Invasjon eller integrasjon? - Kineserne i Spania

Sui Feng arbeider i Super Basar Euro Asia. Det er en av de mange forretningene som selger klær, solbriller og andre ting importert fra Kina og som nå har sklidd inn i bybildet i de fleste spanske byer.
Hun flyttet til Spania for 10 år siden fra Quing Tiao i det nordøstlige Kina. Også kineserne har nytt godt av den spanske regelen om familiegjenforening og regjeringens beslutning fra 2005 om å gi de før illegale innvandrerne oppholdstillatelse.
Sui Feng kom ikke bare hit for å finne arbeid, men fordi hele hennes familie allerede var her.
– Hvor mange er dere? spør vi.
– ¡Muchos!” smiler hun.
– Hvorfor reiste dere hit?”
– Det vet jeg ikke, det må du spørre dem om, utdyper hun.

En stor del av industriområdet polígono Guadalhorce i Málaga er kjent som China town. Mange av firmaene her er grossister som importerer og selger klær, sko, vesker og ting og tang eller matvarer fra Kina. De selger ikke bare til detaljhandlere eller restaurantene. Alle kan handle her og det er åpent fra tidlig om morgenen til svært sent.
Svarene på vårt spørsmål er mange steder de samme på de få spanske ordene de har lært.
– No hablo español, sier da også Hua Hai som her er i sin egen klesbutikk, Hua Hai Ropa.
– Vi er kommet hit på grunn av våre foreldre, oversetter en av hans velvillige medarbeidere som med dette avslutter intervjuet.

Rongli Wong driver restauranten Chao Long sammen med sin mann.
– Jeg var 16 år da jeg for 25 år siden kom til Spania med mine foreldre. Det var på moten den gangen å flytte til Europa, forteller Rongli Wong som kommer fra Weng Zhou i Sydkina.
Hennes medarbeideres ansettelsesforhold lever ikke opp til fordommene om at kinesere nærmest arbeider døgnet rundt.
– De arbeider åtte timer om dagen, har fri en dag eller halvannen dag hver uke. De fleste har akkurat vært på ferie i Kina mens restauranten var stengt pga. ombygning. Vi følger spanske lover, siger Rongli Wong som også forteller at restauranten er oppkalt etter hennes sønn som går på en internasjonal privatskole der han omgås spanjoler, men også engelskmenn og skandinaver.

Xiao Huane og Wei Jin er gift. Det ble de for tre år siden i Kina. Hun hadde allerede bodd her i 10 år, mens han flyttet hit et år etter bryllupet. De arbeider begge i firmaet Yue Yang som eksporterer og importerer klær og lignende.
Før hun bosatte seg i Málaga hadde hun bodd flere år i Madrid.
– Her er det vakrere, sier hun.
Hun snakker bra spansk, mens han fortsatt ikke helt har fått tak på det.
– Det er ikke fordi, kinesere ikke vil lære spansk. Det er ganske enkelt vanskelig for oss, særlig for de eldre. Mange lærer det likevel for å kunne gjøre forretning med spanjolene. Ellers handler vi jo mest med andre kinesere, forklarer hun.

Disse menneskenes historier er akkurat som andre kineseres. Mange har som folk fra andre nasjoner, kommet til Spania for å søke en bedre tilværelse eller for å bli gjenforent med sine foreldre og andre slektninger.
En kilde ved Policia Nacional i Madrid som ønsker å være anonym sier at de aller fleste kineserne, akkurat som alle andre reisende og imigranter, kommer til Spania via lufthavnene, altså helt legalt.
Men de representerer ikke alle, og omstendighetene er sjelden like, i hvert fall ikke sett fra et europeisk eller vestlig synspunkt.
Ziliang Zhan fra den kinesiske avisen El Mandarin som kommer ut i hele Spania, forteller at det er 166.223 kinesere som er skrevet inn i det spanske folkeregisteret. Katalonia er med sine 47.387 kinesere, den mest foretrukne regionen, mens det bor 44.304 i Madrid og 16.054 i Andalucía. Ziliang Zhan som ikke ønsker å bli fotografert, forklarer videre at kinesere naturligvis må ha visum for å komme inn i landet. Det krever kort fortalt, at man kan bevise at man er økonomisk uavhengig og at man har et tilknytningsforhold til landet.
– Det er ikke enkelt å få visum, og det er også vanskelig for oss å få oppholdstillatelse. Det er fire forskjellige muligheter: Midlertidig oppholdstillatelse til studerende, giftemål med en spanjol, oppholdstillatelse for selvstendige næringsdrivende og oppholdstillatelse til dem som har oppholdt seg her lenger enn tre år, forklarer han.
Ifølge Ziliang Zhan kommer de fleste hit for å tjene penger og gjøre forretninger.
– For dem er det ikke noen stor forskjell på om de åpner en ”Todo a Cien” eller en restaurant i Spania eller i Italia, legger han til.

Smugling og triader
Men også her er det som med folk flest fra andre nasjonaliteter; ingen vet med sikkerhet hvor mange kinesere som virkelig oppholder seg i Spania. Antakelser fra flere kilder peker på at det finnes 230.000 kinesere fordelt over hele Spania, at det i 2020 vil være rundt 950.000 mennesker fra verdens mest folkerike nasjon og at rundt 35 prosent av dem er smuglet inn i Spania.
Noen blir etter hvert hjulpet av kinesiske bander eller en slags mafia, kalt ”triader” som i flere årtier har operert i Europa, inkludert Spania. Mange kinesere kom til Europa samtidig med den øvrige kinesiske immigrasjonen, de fleste fra provinsen Zhejiang, en av de kinesiske provinsene med flest bander. Nettopp fra denne provinsen kommer trolig inntil 80 prosent av de kineserne som i dag oppholder seg i Spania.
Med Mao Tse-Tung og den kommunistiske revolusjonen gikk tallet på utvandrere drastisk ned, men andre flyktet fordi de ble forfulgt av regimet på grunn av sin politiske eller religiøse overbevisning. Det undertrykkende, kommunistiske styrets hardhendte metoder fikk også triadene til å flykte, først til andre asiatiske land. Herfra har de siden ekspandert forretningene.
Da Mao døde på 1980-tallet, ble Kina et mer åpent land, det ble enklere å reise ut, men samtidig ønsket stadig færre å gjøre det.
Mange av dem kom til Europa med visum og fikk arbeidstillatelse takket være familie eller venner som allerede var her og som sørget for en arbeidskontrakt. Likevel regner man med at over halvparten av disse kontraktene har vært fiktive. Men med visa kom de inn i landet, og familie eller venner hjalp dem deretter med at finne et virkelig arbeid. Andre har ikke hatt denne forbindelsen og har altså i stedet blitt tilknyttet triadene som tar seg av mennesketransporten til Europa, Nord-Amerika og Australia.
Den anonyme kilden forteller videre at det koster en kineser rundt 30.000 euro for å bli transportert til Spania og at rundt 80.000 kinesere skal oppholde seg her illegalt. Og mange av dem må så betale ned avdragene på ”billetten”, samt renter.

Politiets arbeid
Spansk politi vil likevel ikke snakke om disse problemene. Våre kilder mener ikke at man kan snakke om en ordentlig kinesisk mafia, heller ikke at det er noe i ryktene om at bare kinesere kan selge varer importert fra Kina og åpne kinesiske restauranter.
– Nei, det kan jeg ikke bekrefte, sier kilden: – De kinesiske restaurantene drives av kinesere, akkurat som italienere har pizzeriaer. En spanjol kan jo likevel ikke klare å lage skikkelig kinesisk mat.
Men det betyr ikke at politiet ikke har problemer, også med kineserne.
– Noen av dem er involvert i distribusjon og salg av kopivarer, særlig kopier av kjente klesmerker, og det er det vi arbeider mest med, innrømmer den ikke navngitte kilden i Policia Nacional.
Men politiet skal de siste årene ha rullet opp 270 bander og arrestert over 500 bandemedlemmer som for det meste har operert med tyverier, kidnappinger og innkreving av beskyttelsespenger innenfor det nokså lukkede, kinesiske samfunnet. I dette samfunnet gjelder en regel om ikke å si noe til noen utenfor de kinesiske miljøene. Derfor har spanske myndigheter bare begrenset kjennskap til hva som foregår.

Et samfunn i samfunnet
Kineserne har dessuten sine egne leverandører, forretninger, restauranter, frisørsalonger, tradisjonelle leger, barnehager, rådgivere og oversettere, akkurat som andre nasjonaliteter som er sterkt representert her i landet.
Kineserne representerer 16 prosent av utenlandske, selvstendige næringsdrivende i Spania. De fleste er restauranter eller små forretninger som før kaltes ”Todo por Cien”, med henvisning til den gang da man kunne kjøpe alt for 100 pesetas. 10 prosent av Spanias en gross salg av klær er på kinesiske hender.
Bare i Málaga-provinsen er det nå over 2.000 firmaer som eies av kinesere. Det finnes ikke lenger bare kinesiske restauranter, ”Todo a Cien” eller basarer og supermarkeder; de kinesiske innvandrerne, nå også som entreprenører, søker også andre muligheter. Flere av dem har de siste årene bygget opp imperier. Men som så mange andre nasjonaliteter, holder de seg for seg selv, uten helt å bli integrert. Særlig de eldre lærer ikke spansk, ikke bare fordi det er vanskelig, men også fordi det ikke er nødvendig for å kunne klare seg.

Generasjon integrasjon
Derimot har mange av de yngre som de siste årene har kunne kommet hit legalt, takket være reglene rundt familiegjenforening, en annen innstilling.
De er bedre utdannet, og de ønsker å ha et tilknytningsforhold til landet som de i mange tilfeller ser på som deres eget land, mer enn Kina.
De lærer språket og er integrerte deler av det kulturelle knytteteppet som Spania i dag er. Et land og et sted der man kan være seg selv og leve med det beste fra begge verdener. Og ja, de fleste arbeider iherdig.
– En av sju kinesere har eget firma, det være seg som importører, grossister, restauranteiere eller en annen form for forretning. Den største delen av arbeidsstyrken arbeider i disse kinesisk eide firmaene. Noen sparer opp og sender penger hjem til familien i Kina. Den tredje gruppen som inkluderer studerende, ønsker å lære den spanske kulturen og det spanske språket å kjenne, sier Ziliang Zhan.
Han mener at mange integrerer seg bra, fordi det er nødvendig for å kunne gjøre forretninger med spanjolene, men også fordi de med hans ord er sympatiske, tolerante og forstår å nyte livet.

Forretning mot tradisjon
Det er kanskje deres innstilling overfor spanjolene som gjør at kineserne generelt sett blir godt mottatt. Med ett unntak; spanske forretningsfolk frykter den nærmest invasjonslignende ekspansjonen av kinesiske basarer og restauranter som med svært lave priser og mye innsats utgjør en trussel mot spansk eide forretninger. Et eksempel var en demonstrasjon i fjor i Eixample i Barcelona der innbyggerne føler at de har blitt invadert. I bydelen er det over 400 kinesisk eide forretninger, mens de spansk eide så smått forsvinner fordi kineserne står klare til å betale høyere husleier enn spanjolene kan.
Spanjolene mener at den store kinesiske tilstedeværelsen har ødelagt bydelens tradisjonelle og kulturelle struktur, og de ønsker at myndighetene griper inn, selv om kineserne følger loven og har de samme rettigheter som alle andre.

____

Et land til salgs
José Luis Zapatero var i midten av april på statsbesøk i Kina, statsministerens fjerde besøk. Under hans opphold i Beijing, kunngjorde regjeringen at Kina sto klare til å kjøpe opp flere spanske statsobligasjoner. Kina står allerede for 12 prosent, tilsvarende 25 milliarder euro, av den samlede spanske gjelden til utlandet.
Samtidig ble det kunngjort at det østasiatiske landet også ville investere i spansk banksektor. 9,3 milliarder euro ville de hoste opp for de hardt pressede spanske sparebankene. Det utløste stor glede i den spanske banksektoren, en tilfredshet som ga gjenlyd i avisene. Man ville åpenbart heller ha kinesiske investorer og den kinesiske staten, framfor at den spanske staten skulle nasjonalisere sparebankene.
Et par dager senere kom det likevel fram at Kina ikke var klare til å investere i bankene, og regjeringen måtte erkjenne at det var ”gjort en feil i identifiseringen av investeringen og i beløpet.”
Statsministeren gjorde også kineserne oppmerksomme på andre investeringsmuligheter i Spania, nemlig i forbindelse med salget av Loteria Nacional og i lufthavnsselskapet, AENA der 49 prosent skal privatiseres.
Statsministerens oppdrag var også å øke spanske eksport som allerede øker sterkt. Spanias salg til Kina økte fra 2009 til 2010 med rundt 35 prosent.