Ved Spanias fjerneste grense

Javier: – Berberne er ikke overbeviste om gyldigheten av det marokkanske monarkiet, og de har ingen interesse i at Melilla skal bli en del av Marokko, sier Javier Mateo.

1996:
2.500 afrikanere fra områdene sør for Sahara lever i Melillas gater. De har ganske enkelt gått over grensen. Den markeres bare et lavt hinder som hindrer geiter og andre dyr i å forville seg over fra et land til et annet.
Marokko har ikke gjort noe for å stoppe afrikanerne, og Spania har ingen avtaler om utvisning med afrikanernes hjemland.
Et gjerde på fire meter bygges langs hele grensen.

2002:
Marokkanske soldater planter sitt flagg på den ubebodde, spanske øya Perejil som ligger utenfor Ceuta. Etter mislykkede forhandlinger sender Spania elitesoldater til øya, og de “gjenerobrer” den uten å møte motstand.

2005:
14 afrikanere blir drept under gjentatte forsøk på å storme grenseposter og gjerder ved Melilla og Ceuta.

2008:
150 afrikanere forsøker å storme gjerdet. Det bygges nå enda høyere.

2010:
Marokkanere blokkerer grenseovergangene. De hevder å ha fått juling av spansk politi. Samtidig krever de at samtlige kvinnelige betjenter fjernes fra grensen. De kan ikke tolerere at en kvinne ber dem vise fram ID-kortet.

Kong Juan Carlos ber Marokkos kong Mohammed VI om å dempe gemyttene. Det hjelper ikke.

Medlemmer av sentralregjeringen, inkludert likestillingsminister Bibiano Aído, holder seg langt unna. Lederen for opposisjonspartiet PP, Mariano Rajoy, reiser til enklaven for å vise støtte til betjentene. Senere møtes statsminister José Luis Zapatero og den marokkanske regenten i FN i New York der de nærmest proklamerer evig vennskap.

Det lille stykke Spania som på den ene siden vender ut mot Middelhavet og på den anden lener seg opp mot Rif-fjellene der de legger beslag på et stykke av det marokkanske kartet, danner med sine bare 12,3 kvm bakgrunn for mange urolige episoder og like mange verbale stridigheter.
Gjennom snart 500 år har Spania hatt denne, den ene av de to koloniene på Nord-Afrikas kyst. Begge er i dag solide torner i øyet på den marokkanske regjeringen som mener å ha en geografisk rettighet til områdene.

Er det på tide å overgi området til Marokko?

Nei, mener ikke bare spanjolene, men også de berbiske stammene som bor i de nærliggende områdene.

Og hva med innbyggerne i Melilla? Hvordan kan de holde ut livet, tilsynelatende omgitt av fiender der ute ved denne fjerne utposten?

– Du må ikke oppholde deg her, sier en betjent fra Guardia Civil som er én av mange som patruljerer her i ingenmannsland mellom Melilla og Marokkos Nador-provins.

– Og du må ikke ta bilder, tilføyer en annen som mener at forbudet krever en forklaring: Det skaper bare uroligheter.

Sistnevntes påbud kommer for sent, og jeg begir meg tilbake og ut i menneskevrimmelen som omkranser grenseposten, den største av i alt tre stykker. Her er det akkurat som på et støvete marokkansk marked. Av den typen der en selger falbyr appelsiner fra en kasse, en annen en bunke Kleenex, osv.

– Det er svært fredelig her nå, forteller én av de betjentene, nå fra Policia Nacional som overvåker mengden.

– Opptøyene ved grensen skyldtes bare noen enkelte marokkanere som for øvrig slett ikke representerer de berbiske stammene som bor i denne delen av landet, smiler betjenten som i likhet med sine kolleger fra Guardía Civil, har en klar aversjon mot fotografering.

Jeg forlater den litt trykkete stemningen og det kummerlige miljøet. En av fordelene ved Melilla er at det aldri er langt til noe. Gangavstand.
Jo nærmere sentrum jeg kommer, jo mer velholdt er det. Via strandpromenaden , og snart når jeg ad strandpromenaden kommer jeg fram til plassen i den gamle bydelen der jeg har en avtale med Javier Mateo. Han er både medlem av byrådet og viseturistminister i den lokale, konservative regjeringen som regjerer på vegne av Melillas knapt 78.000 innbyggere.

Berbere og rifeños
– Vi lever i fred og ro, sier Javier Mateo; – Vi har svært få problemer med våre naboer som er de berbiske stammene i Rif-fjellene. De er ikke arabere, og selv om de naturligvis er marokkanske statsborgere, anser de seg selv som berbere. Du hører heller ikke arabisk her, men tamazight som er berbernes opprinnelige språk.

Han refererer også til berberne som rifeños, rif-boere, en befolkningsgruppe som også inkluderer innbyggerne i Melilla.

– Vi bor jo i Rif-fjellene, insisterer Javier som likevel erkjenner at han først og fremst er spanjol, – Vi er nok mer spanske enn spanjolene på fastlandet, legger han til etter nærmere ettertanke mens han ber servitøren på kafeen om en cortado. Ved nabobordet serveres myntete som bringer duften fra det omkringliggende Marokko inn til Spania.

Javier snakker videre om forskjellene mellom Marokkos innbyggere, noe som ikke bare er av etnisk og sosiologisk interesse, men faktisk er å finne blant årsakene til at innbyggerne i Melilla ikke føler seg truet av folkene i de omkringliggende områdene. Ingen tror på at enklaven noensinne blir noe annet enn spansk.

– Husk at Marokko først ble et selvstendig land i 1956. Selv om området fram til da var under fransk herredømme, levde berberfolket sitt eget liv – slik de alltid har gjort og som de fortsatt gjør. Nå hører de under Marokko, men sant å si er de slett ikke overbevist om riktigheten av det marokkanske monarkiet, sier den 46 år gamle politikeren som videre forklarer: – På grunn av denne uviljen straffer den marokkanske regjering befolkningen her i de nordligste provinsene. Utvikling er et nærmest ikke-eksisterende begrep, og i noen av landsbyene fikk man først nylig innlagt vann. Det er utrolig fattigslig her. Du kan slett ikke sammenligne det med landområdene rundt for eksempel Ceuta eller Tanger.

Han er sikker på at det derfor ikke var berbere som skapte bruduljene ved grensen tidligere i år.

– Det har nesten alltid vært folk utenfra som skaper uroligheter. Selv tilbake på 1700- og 1800-tallet var det stammer sør for Marokko som plyndret Melilla. Uansett hva, så var det i hvert fall få rif-boere blant urostifterne som på tross av den store omtalen bare bestod av en liten gruppe menn.
Vi har altså ingen problemer med berberne, men noe helt annet er problematikken med dem som kommer fra området sør for Marokko og sør for Sahara.

Gjensidig avhengighet
Utover en viss uvilje mot det marokkanske monarkiet og en brist på fornærmede og territoriale følelser, nærer berberne heller ikke noe ønske om at Marokko skal få ta over Melilla, fordi det lille stykke Spania betyr arbeidsplasser og samhandel.

– Frykten er selvfølgelig at hvis Spania skulle forlate Melilla, ville området snart bli like fattig som resten av Nord-Marokko. De ville ikke ha noen å handle med, og de ville miste en stor mengde arbeidsplasser, sier Javier.

Hver dag går 30.000 berbere over grensen til enklaven.

– Innbyggerne fra naboprovinsen, Nador, kan krysse grensen ved bare å vise fram Nequa, som berberne kaller sitt ID-kort, akkurat slik vi kan krysse grensen med vår ID. Vil vi lenger, må vi ta med pass, mens de må ha visum for å kunne reise inn i selve Spania, bemerker han. Langt de fleste berbere går likevel hver eneste morgen over grensen til Melilla for å arbeide eller selge varer. Det er en del av forklaringen på det skjeve forholdet som på en sær måte likevel er gjensidig.

Arbeidsløsheten i byen kaller han ”relativ”. Offisielt er den som i store deler av Spania på cirka 20 prosent, men, mener Javier, bare svært velutdannende og kvalifiserte mennesker som ikke ønsker åta på seg annet arbeid, er arbeidsløse.

Den høye arbeidsløsheten i Spania forhindrer altså ikke de mange berberne fra å finne arbeid, noe som selvsagt ikke er noe ukjent fenomen.
– Min hushjelp koster omkring 400 euros i måneden, pluss Seguridad Social. Og da jeg vokste opp, hadde min far et bakeri og der var han alltid nødt til å ansette marokkanere. Han klarte ikke å finne spanjoler som ville eller kunne bake brød, sier Javier.

Samtidig mener han at han er med på å hjelpe mennesker på den andre siden av det seks meter høye gjerdet.

Hver dag passerer 30.000 marokkanere grensen inn til den spanske enklaven. Hver kveld drar de hjem igjen.

– For de 400 eurosene forsørger hun hele sin familie. Jeg har dessuten et hus ved stranden i Marokko der jeg på den måten også er med på å skape sysselsetting, sier han og forklarer også, uten stolthet i stemmen, hvordan innbyggerne i Melilla ikke resirkulerer i ordets vanlige forstand. Men ingenting blir kastet, alt blir sendt over grensen. Man kan se bilder av hvordan folk kommer og slåss for pakkene.

Grensen før og nå
I 1996 begynte immigrasjonen å øke. Folk fra sør for Sahara begynte i større grad å forsøke å krysse Middelhavet for å komme til det europeiske fastlandet, Atlanterhavet til Kanariøyene eller grensen til Melilla.

– Vi var slett ikke forberedt. På et tidspunkt var det over 2.500 mennesker som levde på gatene. Vi hadde ingen avtale med disse menneskenes hjemland om å kunne sende dem i retur, og Marokko gjorde ikke noe for å forhindre at de kom seg så langt som hit, forklarer Javier.

Den over 12 kilometer lange grensen mellom Melilla og Marokko markeres av et seks meter høyt, elektrisk gjerde.

Han mener at årsaken til nabolandets manglende innsats er manglende EU-støtte og det faktum at Spania hadde lagt press på FN for å finne en løsning på situasjonen i Vest-Sahara, som Marokko jo invaderte etter at Spania i 1976 hadde forlatt området. Disse forholdene gjør situasjonen mellom de to landene enda mer spent.

500 års samliv
I Melilla lever fire befolkningsgrupper, en med 45 prosent spanjoler og en like stor gruppe berbere (fortrinnsvis muslimer). De siste 10 prosentene er fordelt på jøder og hinduer. Ifølge Melillas turistbyrås hjemmeside lever disse gruppene i fredelig sameksistens. Det lyder som en overdrivelse, men er det ikke, mener Javier.

– For det første går vi går på de samme skolene. Vi får den samme undervisningen og som en naturlig ting lærer vi å respektere hverandre. Vi feirer også hverandres helligdager. For eksempel er alle skolene stengt i dag fordi alle feirer den jødiske helligdagen Simchat Torah. Et annet eksempel er muslimske barn som alltid deltar i opptogene under Hellige Tre Konger, sier Javier som også forklarer hvordan muslimene i Melilla på mange måter lever likt som spanjolene, for eksempel får de vanligvis bare et par barn. Blant hans muslimske vennepar, finnes hjemmeværende fedre som passer barna, mens hun går på arbeid.

– De forskjellige kulturene og religionene har eksistert side om side i 500 år. I min omgangskrets er det også muslimer, jøder og hinduer, i tillegg til kristne berbere. Vi kan alle drikke en øl og spise jamón serrano sammen. Og jeg går for øvrig til messe med Hassan. Konseptene er helt utvisket her, insisterer han.

Når Marokko blir medlem av EU
Avslutningsvis er jeg nødt til å spørre om han slett ikke kan forestille seg at Melilla en dag blir overdratt til Marokko.
– Nej, Melilla forblir spansk, sier han med store bokstaver.

Mitt neste spørsmål som dreier seg om hvorvidt gjerdet langs Melillas grense må fortsatt være der, tas ikke så seriøst:

– Det fjernes nok først den dagen Marokko blir medlem av EU, noe regjeringen fortsatt har ambisjoner om. Fram dit er det langt, for eksempel på grunn av manglende menneskerettigheter og fordi kongen skal forestille å være en direkte etterkommer av profeten Muhammed. Fram til da er et spansk Melilla i EUs interesse og et gjerde nødvendig. Vi er nemlig filteret for immigrasjon fra hele Afrika til Spania og resten av Europa.

Tre grenseoverganger

Der er tre grenseoverganger mellom Melilla og Marokko. To av dem er bare for innbyggere fra Melilla og Nador-provinsen som går fra det ene området til det andre.

Bilister må, som utlendinger, gjennem denne, den offisielle grenseovergangen.

Ta med pass på innenriksreisen

Ettersom marokkanerne fra Nador kan krysse grensen til Melilla ved bare å vise fram ID, betyr det at prosedyren fra Melilla mot det øvrige Spania er som ved en utenlandsreise.

På turen fra Málaga til Melilla måtte jeg bare vise fram billett og ID (pass eller førerkort). Da jeg skulle dra fra Melilla, ble passet sjekket tre ganger, i tillegg til at bagasjen ble skannet og jeg måtte gjennom en metalldetektor. Ved ankomst til Málaga måtte passet vises fram, og her var også sniffehundene på vakt.

Biter av Melillas historie

Fønikerne kalte byen Rusadir. Romerne foretrakk Flavia. Senere herjet vandalene byen, mens først visigoterne, senere byzantinerne lot den gjenoppbygge.

Araberne som i det 8. århundret invaderte størstedelen av Nord-Afrika, kalte byen Nekor, senere Melilla.

I det 15. århundret erobret portugisiske og castillanske tropper store deler av kongeriket Fez. Pedro Estopiñán som er foreviget på denne statuen, invaderte i 1497 Melilla, og byen ble en del av grevskapet Medina Sidonia som tilhørte Portugal.
Siden 1556 har området vært en del av Spania.

Autonome Melilla
Melilla ”løsrev” seg i 1995 fra Málaga-provinsen. Den spanske grunnloven fra 1978 tillot at både Ceuta og Melilla kunne bli ”autonome byer” dersom de lokale byrådene krevde det. Det gjorde begge i 1995.

Formann for lokalregjeringen er Juan José Improda (PP). Han er samtidig byens ordfører.

Regions- og kommunalvalg skjer samtidig, med andre ord stemmer velgerne på begge deler med et kryss.
Melilla er representert med et medlem i Kongressen og to i Senatet.

Tamazight, berbernes språk
Tamazight er berbernes originale språk og det språket man i tillegg til spansk hører mest av i Melillas gater.
Språket antas å være eldre enn gresk og latin, og var hovedspråket i Marokko fram til den arabiske invasjonen i det 8. århundret.
Språket snakkes i dag både i Marokko og Algerie av rundt 25 millioner berbere.

Transport til Melilla
Iberia flyr åtte ganger daglig mellom Málaga og Melilla. Det er dessuten daglige forbindelser mellom enklaven og Madrid, samt Barcelona.
Fra mai til oktober opererer Acciona en flybåt mellom Málaga og Melilla. Turen varer i litt over tre timer. Året rundt er det daglige forbindelser med vanlig ferje. Turen tar rundt åtte timer.
Der er 205 kilometer mellom Málaga og Melilla.