Celia Villalobos - rebelsk, kontroversiell og progressiv og samtidig konservativ

Spanias mest fargerike politiker har vært ordfører i Málaga i en tid da byen opplevde en historisk framgang. Senere ble hun helseminister i José María Aznars regjering, og i dag er hun medlem av kongressen.
Her ryster hun den ytterste høyrefløy i dens konservative grunnvoller ved å være for abort og å stemme for papirløse – og homoseksuelle ekteskap, noe som har ført til både bøter og trusler om å bli kastet ut av partiet. Likevel har hun ved seks parlamentsvalg stått øverst på PPs liste i Málaga-provinsen der hun representerer den samme fandenivoldske pågåenhet.
Det Norske Magasinet har møtt henne i kongressen i Madrid.

Selv mener hun at hennes beste tid var årene som ordfører i Málaga. Denne posten fikk hun i 1995, og mens hun de første årene ledet et byråd i mindretall, vant hun absolutt flertall i 1999.
– Som ordfører er man svært tett på innbyggerne. Det er mindre avstand i både tid og sted, og man ser mer direkte resultater enn man gjør i nasjonal politikk. Årene som ordfører ga meg stor politisk og personlig tilfredsstillelse, forklarer hun før vi egentlig har startet intervjuet. Samtidig flytter hun rundt på møbler og bunker av papirer for å skaffe plass til undertegnede ved bordet på hennes kontor som ligger langt ned i den kilometerlange gangen i kongressbygningen på Plaza de las Cortes, nasjonens politiske episenter.
Hun lyser opp ved tanken på årene i Málaga: – Jeg elsker min by, og jeg gjorde det beste jeg kunne.
Og hennes beste resulterte i løpet av de få årene hun hadde posten i en både økonomisk og kulturmessig framgang for byen.
– Málaga var et dårlig sted, økonomisk og politisk. Byrådet var paralysert, man visste ikke hvor man ville, forteller hun om sine forgjengere, hvilket først og fremst vil si den sosialistiske ordføreren Pedro Aparicio Sánchez.
Men under Villalobos ble det ryddet opp i byen, i både overført og bokstavelig forstand. Hun la dessuten grunnsteinene til blant annet sportssenteret Martín Carpena, CAC-museet og kongressenteret og så satset hun alt på å få AVE’n til Málaga, for eksempel ved å nekte å stille til gjenvalg dersom ikke sentralregjeringen garanterte at man ville få hurtigtoget til byen. Hun mente byen hadde behov for å sikre fortsatt økonomisk framgang. Som truet, så etterfulgt.
Likevel var hun ikke med i Málaga den dagen i 2008, da man innviet AVE-ruten.
– Nej, la senora ministra (daværende minister for offentlige arbeider), Magdalena Álvarez hadde ingen respekt for institusjonen og demokratiet, og den sosialistiske regjeringen tok hele æren og lot under seremonien ikke engang Málagas ordfører få ordet rundt noe som var så omdiskutert og fundamental for byen. De forstår ikke at en ordfører ikke representerer seg selv, men byen. Ettersom han ikke kunne godta dette, valgte jeg å utebli.
Da den nye lufthavnbygningen som PP satte i gang for åtte år siden, ble innviet 15. mars, var hun likevel med, men her hadde man skrudd ned på det politiske blusset.

Málaga-provinsens kriger
I kongressen kjæmper hun i dag for Málaga-provinsens imaginære vindmøller. Det vil blant annet si forretningslivet, hvilket vil si turismen, hvilket vil si strendene og strandbarene.
Hun er ikke tilfreds med at regjeringen, nærmere bestemt miljøministeriet som har ansvar for landets strender, ikke investerer nok i å vedlikeholde det som er én av landets største trekkplastre, og ofte erstatter sanden på strendene med jord fra havbunnen. I 2008 og 2009 investerte man derfor ikke engang 30 prosent av det som ellers var avsatt på budsjettet til blant annet for å forny sanden som mange steder er nærmest grå.
– Pengene forblir i stedet i statskassen. Da jeg var ordfører, sørget jeg alltid for å bruke det som var avsatt på budsjettene, ellers blir pengene bare hos Hacienda, forteller hun og fortsetter:
– Det er likevel forskjellige former for strandsand. I selve Málaga er noen strender mørke, i Marbella er noen gylne, andre mer grå. Men alle vet hvor man skal finne og hente den rette sanden, og når det er nødvendig å erstatte strandsanden, noe som ikke nødvendigvis behøver å skje hvert år. Vi lever av turismen, og det er svært mange gode private initiativer, men mangel på effektivitet gjør at regjeringen ikke matcher den private sektoren. Noen kommuner ivaretar selv saken, som i Torremolinos, der strendene både er rene og ordentlige.
Det er som om sentralregjeringen og den andalusiske lokalregjeringen ikke ønsker å investere i turismen som er områdets viktigste industri. Jeg forstår det ikke, Celia…
– Det gjør heller ikke jeg.

Kamp for chiringuito’ene
En annen av hennes kjepphester er barene og restaurantene langs stranden. Los chiringotos, begynner jeg.
– De vil jeg kjempe for til det siste, avbryter hun smilende. Hun lar sjelden en mulighet gå fra seg til å snakke om denne saken. Heller ikke i dag: Restaurantene fører rikdom til provinsen. Det er denne formen for avslappet ferie der man kan sitte i sin badedrakt med føttene i sanden og spise, som vi selger. Strandbarene er også en del av oss, og fisk og salat er det beste ved middelhavsdietten, forklarer Villalobos og tilføyer at hun alltid selv spiser på en chiringuito når hun er i Málaga.
Men miljøministeriet besluttet i fjor å trumfe igjennom loven som dikterer at en strandbar ikke må ligge nærmere enn 100 meter fra vannkanten, noe mange gjør. Flere er allerede revet ned.
– Og er det da ikke bedre med strandbarer framfor villaer eller blokkleiligheter ved vannkanten? spør den nå 60 år gamle politikeren som allerede har svaret på sitt eget spørsmål. PP vil nemlig gjøre om denne loven når partiet kommer til makten.

Slutt på sosialistisk enevelde i Andalucía?
Hvorfor er Andalucía fortsatt landets fattige region?
– Fordi PSOE regjerer.
Regionen har alltid hatt en sosialistiskledet lokalregjering, og det mener Villalobos i seg selv er årsaken til at de konservative aldri har hatt makten her.
– Jeg har stor respekt for folkets stemme og for at man har rett til å ta feil. Andalusierne har aldri prøvd å ha en konservativ lokalregjering, men når de først har sett hvordan vi regjerer og hvordan vi forvalter de offentlige midlene, så stemmer de på oss igjen, sier hun.

Opprørsk og konservativ

Hun har et ikke ufortjent omdømme som rebell og har flere ganger stemt mot den etablerte holdningen i sitt parti. Hun stemte først for papirløse ekteskap siden homoseksuelles rett til også å gifte seg, hvilket resulterte i en – om enn symbolsk – bøter fra egen partigruppe. Og sist da hun unnlot å stemme da ytterste høyrefløy og noen mindre partier stemte for å forhindre den nye abortloven.
– Tro endelig ikke at det ikke har vært hardt. Jeg er under stort press fra mine kolleger i partiet, men jeg er nødt til å følge min samvittighet. Ellers ville jeg heller bare dra hjem. Men ingen har noensinne prøvd å tvinge meg til å stemme mot mine overbevisninger, forklarer hun.
Burde du egentlig ikke starte ditt eget parti?
Mitt spørsmål utløser en energisk hoderisting og: – Det har jeg aldri tenkt å gjøre.
På tross av de ulike overbevisningene og det at hun i sine unge dager flørtet med venstrefløyen, er hun altså overbevist om at den konservative hyllen er den rette for henne. Det var hun selv etter at hun ble avsatt som helse – og forbruksminister. Hun fikk posten i 2000, da daværende statsminister Aznar ringte og ba henne forlate ordførerkontoret i Málaga til fordel for ministerposten. Den hadde hun bare i litt over to år da hun ble kjent for under perioden med kugalskap å uttale at man jo kunne koke sin suppe på svinekjøtt. Hun ble kort tid etter vist døren til tross for at hun da hadde satt flere suksessfulle prosjekter ut i livet. For eksempel da hun overlot til regionene å håndtere Seguridad Social. Mange mener hun ble ofret for å redde statsministerens popularitet.
Det vil hun ikke høre snakk om. I stedet mener hun at hun alltid har nytt respekt innad i partiet.
– Jeg er framskrittsvennlig, og det er derfor jeg er her, sier hun og insisterer på at hun vil være med på å sikre at den før nevnte, konservativt sett kontroversielle lovgivningen ikke blir omstøtt, når PP igjen får regjeringsmakten.
– Dessuten tror jeg på PPs politikk, i hvert fall på de viktigste punktene som for eksempel økonomien der venstrefløyen har bevist at de er udugelige, insisterer politikeren.

Statsfinansenes behov for forutsigbarhet
Hun mener ikke at det er nødvendig å heve pensjonsalderen slik PSOE har foreslått, og selv om hun ikke er uenig i at vi må holde på "lenger", mener hun at de demografiske tallene som er lagt fram de siste månedene, er alt for pessimistiske. Og må alderen heves, bør det skje frivillig og bare i enkelte næringer.
– Uansett, så er det eneste som virkelig kan sette pensjonen i fare de 4,2 millioner arbeidsløse, sier Villalobos som mener at en konservativ og forutsigbar politikk som stimulerer økonomien og fremmer investeringene, vil sette fart i sysselsettingen. Hun mener det er en svært dårlig idé å la momsen øke, noe som skjer 1. juli. I stedet burde man senke den, bl.a. innenfor turistsektoren.
– Momsøkningen ødelegger fullstendig forbruket. Alt er en kjede, straffer man forbruket, går det utover arbeidsplassene og dermed hele det sosiale systemet. Vi vil dessuten kontrollere de offentlige utgiftene ved for eksempel å nedlegge tre departementer som er fullstendig nytteløse. Økonomien er svært følsom, og vi må være forutsigbare for dermed å stimulere investeringene. En regjering må være tilregnelig, og vi skal gjøre akkurat det samme som vi gjorde i 1996. Folk forstår når man tar tyren ved hornene og ikke kaster bort tiden. For øyeblikket kaster vi bort tiden, insisterer hun.
Det mener hun også at man gjør hos den andalusiske lokalregjeringen som har sett gjennom fingrene med at korrupsjonen har florert i så mange kommuner.
– Junta de Andalucía har makt til å kontrollere kommunene, men man bruker ikke denne makten. Det som har skjedd i Marbella og så mange andre byer, er uakseptabelt. Jeg har møtt mange utlendinger som i god tro har kjøpt en bolig her i landet og betaler sine skatter og avgifter, og så dukker det plutselig opp en mann fra Junta de Andalucía som sier at boligen deres er ulovlig. Det er uakseptabelt. Det er jo som en film av Marx Brødrene. Spania er en rettsstat som de andre europeiske landene, og det er myndighetenes ansvar å løse disse problemene. Men det trengs en ny regjering, fortsetter hun.

Valg i tide, ikke utide

Bruk for eller ikke, så tror Villalobos ikke at det blir valg før i 2012.
– Jeg tror ikke at Zapatero vil skrive ut valg. Ingen skriver ut valg for å tape det. Og akkurat nå kan jeg ikke se en situasjon der han skulle bli tvunget til det, om ikke økonomien skulle bli så dårlig som i Hellas. Ellers er Zapatero så optimistisk at han tror han kan endre tingene bare med viljens makt, forklarer hun.
Hun er svært klar over utlendingenes dilemma ved at de ikke kan stemme ved parlamentsvalg i Spania. Hun mener likevel at man arbeider med denne saken i EU der en slik bilateral beslutning må tas.
– Spania kan ikke gjøre dette alene, det må jo være en felles avtale. Lisboa-avtalen skulle være med på å bane vei for dette, men det er fortsatt komplisert, ettersom noen små land som Luxembourg er imot det, understreker hun.
Villalobos er overbevist om at "de populære" i 2012 vinner både parlamentsvalget og det andalusiske lokalvalget, noe som også ville vært tilfellet om valget fant sted i morgen.
– Jeg arbeider tett sammen med Javier Arenas for at vi også skal vinne i Andalucía, sier hun.
Og hva skal du selv etter 2012?
– Jeg fortsetter forhåpentligvis i mange år ennå, jeg elsker politikk og kan ikke forestille meg noe annet enn å arbeide innenfor det parlamentariske systemet i kongressen, avslutter Celia Villalobos.

Kort om Villalobos
Fullt navn: Celia Villalobos Talero
Født: 18. april 1949 i Arroyo de la Miel
Utdannelse: Har studert juss ved Universitetet i Sevilla
Medlem av: Konservative PP
Europaparlamentariker: 1994 – 1995
Ordfører i Málaga: 1995 – 2000
Helse – og forbruksminister: 2000 – 2002
Medlem av kongressen: Siden 1986 (i seks regjeringsperioder), sitter også i Partido Populars styre
Sivil status: Gift med Pedro Arriola, rådgiver i PP. De har tre barn sammen
Religiøs overbevisning: Agnostiker
Adresse: Madrid (mandag – torsdag) og Málaga (fredag – søndag)

Celia om Celia
Jeg er fortsatt et nysgjerrig menneske og tror at livet fortsatt har mye å gi. I politikken forsøker jeg å være minst mulig kynisk og å kjempe for mine idealer i en kompleks verden.
Det som atskiller en spansk politiker fra en nordisk, er at man her er omgitt av mye sikkerhet, blant annet på grunn av ETA, og at man ikke har et privatliv. Mitt liv er politikk, politikk og politikk, og alle mine venner er involvert i politikk.
Jeg elsker å lage mat om søndagene og når familien kommer på middag. Er været bra, oppholder jeg meg i min leilighet ved stranden i Torremolinos og ellers i Málaga der jeg også gjerne tilbringer påskeuken og feria´en.

"Jeg tar alltid AVE’n mellom Málaga og Madrid, og snart vil vi kunne korte ned på reisetiden til to timer og ti minutter.
Siden hurtigtoget ble innført, har jeg ikke fløyet ruten fordi jeg slipper å strippe i sikkerhetskontrollen og alt det der, og fordi jeg knapt har kommet over sjokket over å være i luften, før vi på nytt skal lande. Det kan jeg godt unnvære."

"Det var helt i orden at de danske myndighetene fengslet de spanske medlemmene av Greenpeace under klimakonferansen. Jeg har sympati for mye av organisasjonens arbeid, men man må være forberedt på at en slik opptreden har konsekvenser.
Jeg forstår likevel ikke helt hvordan de lyktes i å komme så langt som helt inn i konferansesenteret."

"Jeg beundrer for øvrig de nordiske landenes politiske og sosiale systemer. Jeg har levd under diktaturet, og det var så annerledes. Dere har en svært liberal måte å se tingene på.
Men jeg tror ikke at det ideelle samfunnet finnes."

"Jeg skulle ønske at utlendinger, særlig de nordiske, ville involvere seg mer i politikk.
Men hvis jeg som 65-åring flytter til Norden, og hvis mine naboer ikke åpner dørene for meg slik at jeg kan integrere meg, ville det ikke bli lett. Vi har vansker med å integrere utlendingene, men de kan se tingene med andre øyne, og det bør vi benytte oss av."