Guds eksistens – det evige problem

Det vakte en del oppstyr sist vinter da det på busser i Madrid dukket opp en plakat som fylte opp hele plassen under bakvinduet og som forkynte med store bokstaver på rød bakgrunn at ”Probablemente díos no existe”, eller på norsk ”Gud eksisterer sannsynligvis ikke”. Under stod det skrevet med litt mindre bokstaver: ”Slutt å bekymre deg for det hinsidige, gled deg over livet”. Avertissementet var bekostet av en forening for ateister og fritenkere i samarbeid med den Britiske humanistorganisasjonen. Ideen spredte seg til andre spanske byer, blant annet Málaga, og mange spanske aviser hadde oppslag om dette og det ble også nevnt i enkelte av de skandinaviske tidsskrifter som kommer ut på Solkysten og noen av disse bladene fulgte opp i etterkant med intervjuer med både spanjoler og skandinaver om deres holdning til religion og om deres tro på Gud.
Selv om sekulariseringen griper om seg mer og mer, synes debatten om religion aldri å ta slutt. Vi skal derfor reise spørsmålet om hvor sannsynlig det er at Gud eksisterer.

Logiske bevis
Mange har forsøkt å bevise Guds eksistens ved ren logikk, men ingen av disse bevisene står til troende. Det mest kjente beviset som tilskrives skolastikeren Anselm av Canterbury går i korthet ut på at siden Gud er fullkommen, så må han også eksistere. Eksistens må være en nødvendig konsekvens av fullkommenhet. En feil ved dette beviset er at hvis man først tviler på at Gud eksisterer, så er det like logisk å tvile på at han er fullkommen. Videre finnes det mange andre folkegrupper enn de kristne som er overbevist om at deres guder er fullkomne. I følge Anselm skulle da også disse gudene eksistere. Denne enkle observasjon dreper vel egentlig dette beviset.

Hvilken gud?
For oss som er vokst opp i en kristen kultur, er det opplagt at den guden det snakkes om i diskusjoner om guds eksistens må være den kristne guden. Men en nøytral observatør som kommer fra en annen planet vil neppe se det slik. La os kalle denne observatør for UVE (Utenomjordisk Vesen). Hvis UVE er sendt ut for å undersøke om de guder man på denne planeten tror på virkelig eksisterer, vil han naturlig nok reise rundt til forskjellige deler av verden og ved hjelp av intervjuer, historiske studier og lesning av kildeskrifter forsøke å danne seg et bilde av et utvalg av guder. Og da er det kanskje ikke for UVE så opplagt at den kristne guden peker seg ut som en av de som kan tenkes å eksistere.
Men la oss likevel anta at UVE velger den kristne guden som sitt primære forskningsobjekt. Han vi da nokså fort oppdage at for et flertall av denne gudens nåværende tilhengere har ikke denne guden hatt noen spesiell funksjon i fortiden og har heller ikke noen spesiell funksjon i dag. For etter moderne oppfatning har gud verken skapt universet, jorden, dyrene eller menneskene. Egentlig opptrer gud bare som en passiv observatør på sidelinjen, og han blander seg tilsynelatende ikke inn i hans tilhengeres gjøremål. Han har riktignok en gang for alle gitt dem noen leveregler, men disse kommer sørgelig til kort sammenliknet med for eksempel FN’s menneskerettigheter. Og UVE vil trolig synes det er merkelig at gud, som altså skal være allmektig, ikke gir synlig belønning til de som tror på ham og synlig straff til de som ikke tror på ham. Ingen undersøkelser som er gjort av seriøse forskere har i alle fall påvist noe slikt. Hvorfor er gud så lite interessert i å overbevise sine tilhengere om at han eksisterer? Nå har vi bare presteskapet å holde oss til, og de kan ikke legge frem noe sikkert bevis på at for eksempel himmelen og helvete eksisterer, de henviser bare til at det er noe de tror.

Er gudene fantasiprodukter?

En ting som trolig ville forvirre UVE, når han tar for seg de tre mest fremtredende monoteistiske religioner, er de forvandlinger over tid som guden har undergått i sitt forhold til menneskene. Denne guden ga seg første gang til kjenne ca 1800 år før Kristi fødsel og da til en liten folkestamme i Mesopotamia og ikke til de allerede etablerte større sivilisasjoner i Egypt, Indusdalen eller Kina. Og han utga seg da bare for å være guden for denne ene stammen, som han til og med ga bort et helt landområde til. Men så, ved begynnelsen av vår tidsregning skjedde noe merkelig. Guden fikk en sønn med en kvinne av menneskearten, Maria. Det er i alle fall hva de kristne påstår. Men fra da av skjedde det uventede at denne guden ble en gud for alle folkeslag. Han ble universell. UVE vil da kanskje synes det var litt merkelig at mange folkeslag, for eksempel de i Amerika og Australia og i de fleste land i Asia og Afrika, ikke fikk vite dette før mange hundreår etterpå. Burde ikke guden, som ellers er så ekstremt opptatt av at folk tror på ham, ha gitt seg til kjenne også for disse folkene, vil han spørre.
Så gikk det ca 600 år og det skjedde en ny forvandling. Denne gangen lot guden seg åpenbare for en ny profet, Muhammed, som befant seg på den arabiske halvøyen. Det er ingen ting i Koranen som tyder på at den guden Muhammed mottok åpenbaringer fra var en annen enn den jødiske guden som altså etter hvert også ble den kristne guden. Tvert imot blir det nevnt spesielt at muslimene har samme guden som jøder og kristne. Nå er ikke guden en stammegud lenger og Mekka var nå blitt favorittstedet istedenfor Jerusalem. Og det var kommet nye leveregler, blant annet ønsket guden at dens tilhengere skulle gjennomføre en pilegrimstur til Mekka en gang i livet. UVE vil kanskje etter dette gjette på at menneskene former sin Gud etter slik de ønsker at guden deres skal være, og at mange av egenskapene til guden er funnet på av menneskene, men verken jøder, kristne eller muslimer vil være enig i det.

Den nye guden
Denne sønnen til Maria, Jesus, som altså biologisk sett var halvt gud og halvt menneske, vekker trolig UVE’s interesse. Jesus ble etter hvert en sideordnet gud som, i et litt forvirrende scenario, noen ganger går i ett med hovedguden og andre ganger blir oppfattet som en selvstendig gud. På samme måte som hovedguden, antas denne gudesønnen å være både allvitende og allmektig.
Så i 33 år gikk altså et allvitende og allmektig vesen rundt blant et folk i Midtøsten uten at noen la merke til det. Han utførte noen mirakler, men ikke av en slik art at det vekket noe særlig oppsikt. Det er et enormt misforhold mellom det som folk på den tiden trodde at guder var i stand til å gjøre – skape solen, jorden og menneskene for eksempel – og de beskjedne undere som Jesus utførte. Og selv om han altså som allvitende måtte vite at solen stod stille og at jorden sirkulerte rundt solen – ja, i det hele tatt, han måtte antas å vite alt som vitenskapen i dag vet og mere til, så holdt han alt dette for seg selv. Jesus regnes heller ikke med blant de store filosofene, og veldig få av de levereglene han forkynte er originale. Av sin samtid ble han regnet bare som en av mange omvandrende profeter og undergjørere som det fantes mange av på den tiden. Han klarte altså ikke å overbevise flertallet av sine egne landsmenn om at han var en gud. Bare hans disipler og en liten menighet i Jerusalem trodde på ham. Hvis Jesus virkelig var en gud som var interessert i at folk skulle tro på ham, så vil nok UVE synes han utnyttet sine muligheter dårlig.

Sluttrapporten
Når vår gjest fra verdensrommet forlater jorden etter endt oppdrag, vil han trolig blant sine konklusjoner notere at nesten alle mennesker som bor i land med religionsfrihet på denne planeten tror på en eller flere guder. Men han vil nok også konstatere at sikre holdepunkter på at noen av disse gudene eksisterer ikke.
Alene det at menneskene tror på disse gudene vil han ikke anse som endelig bevis på at de finnes, det kan like gjerne forklares ved at det å tro på guder har overlevelsesverdi. Og til tross for at menneskene ber flittige bønner til disse gudene, så har ingen kunnet påvise at disse bønnene noen gang har ført til noen inngripen fra den guden de henvender seg til. Så enten finnes ikke noen av disse gudene eller om de finnes, så bryr de seg ikke om menneskene eller de er ikke så allmektige som deres tilhengere tror.