Månedsmagasinet på Costa del Sol
Afghanistan – er det fortsatt håp?

Afghanistan – er det fortsatt håp?

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email


Den vestlige alliansen holder på å miste pusten, og i flere land snakkes det om å sende hjem troppene. Det kunne få fatale følger fordi innsatsen er mer enn et demokratisk korstog.

110.000 soldater fra 42 land sitter fast i Afghanistan. Til tross for at flere medlemmer av den NATO-ledede styrken (ISAF – International Security Assisstance Force) det siste året har økt tallet på tropper, holder det ikke.
Det går ikke bra. Etter åtte års innsats har det bare skjedd små framskritt, og kampene fortsetter. Kamper ikke bare mot Taliban, Afghanistans tidligere redselsregime og nå terrororganisasjon, men også et forsøk på å redde landets pseudodemokratiske regjering.

Opinionen snur
Selv om opinionen ikke bare i Spania, men i de fleste vestlige land har vært for fortsatt innsats i Afghanistan, har flere og flere stadig større vansker med å se en avslutning på krigen. Statsminister José Luis Zapatero mener at man bør vedta en tidsfrist for tilbaketrekning av troppene og at afghanske myndigheter deretter selv må overta ansvaret for sin egen sikkerhet og landets videre utvikling. I tillegg til disse to oppgavene har ISAFs jobb vært å trene afghanske tropper.
Zapatero er ikke alene om å mene at man burde begynne å lete etter exit-skiltet.

Valgt uten motkandidat
General Stanley McChrystal, ansvarlig for NATOs styrker i området, mener at man ikke kan vinne krigen mot Taliban uten at landet har en effektiv og samarbeidsvillig regjering. Men den afghanske president Hamid Karzai, har ikke lyktes i å overbevise det afghanske folket om at det er verdt å kjempe mot Taliban. Hans regjering har dessuten vært herjet av korrupsjon, noe som han selv mener skyldes de store pengebeløpene som strømmer til landet fra Vesten, og krigsherrenes innbyrdes kriging og kamp om opium.
I november vant den velkledde afghaneren igjen presidentvalget. Det skjedde etter at hans argeste motstander, Abdullah Abdullah, trakk seg etter første runde. Valget ble erklært ugyldig fordi 12 millioner velgere – tilsvarende 70 prosent av de stemmeberettigede holdt seg hjemme etter dødstrusler fra Taliban. Abdullah mente at en ny valgomgang ikke kunne bli rettferdig.
Karzai lovte etter at Abdullah trakk seg at han ville gjøre alt for å komme korrupsjonen og interne stridigheter til livs. Hans nye visepresident er Marshal Fahim, en krigsherre som er beskyldt for flere brudd på menneskerettighetene.

Er det bare ISAF/NATO som kan hjelpe?
Motstanderne av fortsatt tilstedeværelse i Afghanistan argumenterer med at situasjonen er i ferd med å utvikle seg til det nye århundrets Vietnam. At den afghanske befolkningen som er sammensatt av stammer som ledes av krigsherrer som innbyrdes kjemper mot hverandre, egentlig ikke ønsker et samlet Afghanistan. De mener at afghanerne selv ikke er klare for demokrati og fred og at vår innsats derfor er nytteløs.
Med andre ord dør soldater til ingen nytte.
I stedet for å protestere mot at NATO faktisk gjør noe, burde man i stedet protestere mot bl.a. FN som nylig har trukket ut og sendt hjem 600 av organisasjonens medarbeidere i Afghanistan. Mange muslimer som beklager seg over den kristne tilstedeværelsen i et muslimsk land, gråt også da NATO forsov seg da det gjaldt å hjelpe muslimene i Bosnia og Kosovo. Vi kom for sent, men vi uteble ikke. Det samme kan ikke sies om Afghanistans muslimske naboer som foreløpig har nøyd seg med å stå på sidelinjen og se på utviklingen og inn i mellom helle litt olje på bålet.
Taliban-medlemmer og krigsherrer så helst at de vestlige soldatene dro hjem, men hva mener den jevne afghaner selv?
Husker vi ikke lenger bildene av kvinner som ble skutt på en fotballstadion? Er historiene om brenningen av skoler (og elever) allerede glemt? Husker ingen lenger bokbålene?

Taliban med atomvåpen
Ønsker afghanerne ikke selv å skape, om ikke demokratiske så i det minste menneskelige forhold, kunne vi velge å la dem koke i eget fett. Men hovedårsaken til at vi er i Afghanistan, ikke er et ensidig demokratisk og humanitært korstog. Saken dreier seg nøkternt sett om å bekjempe terrorisme.
Taliban kjemper for å gjenvinne makten de tapte da de vestlige styrkene rykket inn i 2001. Regimet støttet eller i det minste tillot al-Qaedas treningsleire i landet. Det var her mennene bak 9/11 – og senere Madrid- og London-terroren – fikk sine utdannelser.
Organisasjonen herjer ikke bare i Afghanistan, men også i Pakistan der de – om de skulle få overtaket – ville få tilgang til landets atomvåpen. En tilbaketrekning ville bane vei for Talibans styrker også der.
Et eksempel på bevegelsens intensjoner fikk vi oktober da 105 mennesker døde etter at en bombe ble sprengt på et marked i Peshawar. Attentatet var en protest mot den amerikanske utenriksministeren Hillary Clinton som få timer senere skulle besøke Islamabad. Ingen har tatt på seg ansvaret for attentatet, men det antas at Taliban sto bak fordi det også skjedde samtidig med at det pakistanske militæret foretok en offensiv mot Taliban i det nordlige grenseområdet mot Afghanistan.

Har noen kjøpt returbillett?
Rundt halvparten av de vestlige styrkene er amerikanere, og Barack Obama har gjort det klart, at man ikke planlegger en plutselig tilbaketrekning. Likevel sprer usikkerheten seg om hans intensjoner.
Det er forståelig at soldatene etter åtte års krig i det terrorherjede landet er trette, men hva forventet egentlig regjeringslederne seg da de sendte soldatene av gårde? At Taliban ville fordampe ut i ingenting? Sovjetunionens erfaringer burde ha lært oss for mye til å tro det.
Selv om man kanskje ikke bør snakke for høyt om demokrati, og til tross for at Hamid Karzai ikke har vist seg å være den mannen man håpet, har det skjedd framgang. Dragene er i lufta igjen. Barna har vendt tilbake til skolene, kvinner kan gå på gaten uten burkha uten å blive skutt, og det blir arbeidet med å gjenoppbygge landets sykehus og infrastruktur.
Det manglet en strategi for hvordan vi skulle trekke ut soldatene vi sendte til Afghanistan. Men kanskje må vi bare finne oss i at – med mindre vi er parate til å ta kraftigere skyts i bruk – vi er forpliktet til å hjelpe Afghanistan langt inn i framtiden.
Ellers vil soldatenes ofre ha vært uten nytte.
Vi kan håpe at vi i en slags forlenget spilletid kan endre uavgjort til seier. Ellers behøver ikke Taliban vinne nå, men bare vente til vi før eller senere reiser igjen.

 

Talibans regime
Den sovjetstøttede regjeringen falt fra hverandre i 1992, og deretter fulgte et par år med borgerkrig mellom afghanske stammer. Taliban (islamske studenter) ble en maktfaktor i 1994, og fra 1996 til 2001 kontrollerte de størstedelen av Afghanistan.
Den ultraekstreme bevegelsen regjerte etter islamsk lov, men også etter 16 egne lover. De første og tilsynelatende aller viktigste var regler som forbød kvinner å gå ut uten følge av ektemann eller mannlig slektning, påbud om å bære burkha, og forbud for sjåfører (taxa og rickshaw) å ta med kvinnelige passasjerer uten burkha. En overtredelse betød henrettelse, i beste fall fengsling.
Dernest kom et forbud mot musikk i butikker, hoteller og kjøretøy. Fant Taliban kassetter i f.eks. en butikk, ble eieren fengslet og butikken stengt.
Alle menn som barberte seg eller klippet skjegget, ble fengslet fram til skjegget igjen hadde vokst ut til en knyttneves lengde.
Dessuten inneholdt den ”talibanske” grunnloven forbud mot undervisning og sensur av bøker, aviser og tv, i tillegg til at man ikke kunne gå med hvite sokker.
Organisasjonen har lett for å rekruttere nye medlemmer fra landets koranskoler som for øvrig får støtte fra Saudi Arabia.
Taliban kom for alvor på verdens lepper da de i 2001 ødela de kjempestore Buddha-statuene i Baniyan. Den ene var 38 m høy og 1.800 år gammel, den andre 53 m og 1.500 år gammel. Til og med den iranske regjeringen fordømte denne handlingen som skulle ha skjedd i islams navn.
 

Neste mål: Pakistan
Den langvarige uroen i Pakistan ble ytterligere forverret da Benazir Bhutto ble drept i slutten av 2007. Landets tidligere president (diktator) General Musharraf gikk av i august 2008 og ble etterfulgt av Bhuttos enkemann, Asif Ali Zardari.
Pakistan mottar årlig 1,5 milliarder dollar fra USA for å rydde opp i den nordvestlige delen av landet der Taliban har sine røtter og der hvor også al-Qaeda har sin navlestreng.
Pakistan er verdens eneste muslimske atommakt.
 

Styrkene i Afghanistan
Av de 110.000 soldatene i ISAF-alliansen er 65.000 amerikanere, mens Spania har sendt ut 1.300 og Norge 480 soldater. EU-landenes befolkning og økonomi er større enn USAs, likevel har vi EU bare stilt med i alt 30.000 soldater.
Dette er første gang NATO opererer utenfor sitt egentlige ansvarsområde rundt Nord-Atlanteren.
Rundt 1.000 soldater har foreløpig omkommet i krigen.
Øverstkommanderende General Stanley McChrystal ber om ytterligere 40.000 mann.
 

Opium-problematikken
Afghanistan produserer rundt 80 prosent av all opium i verden.
Under Taliban var dyrkning av opiumsvalmuer forbudt, men etter 2001 startet produksjonen på nytt, og Taliban har nå valgt å akseptere produksjonen ved å kreve inn ”skatt” av bøndene og dermed kan Taliban finansiere krigføringen. Problemet er naturligvis at bøndene kan tjene mye mer på å dyrke opium enn f.eks. hvete.
Størstedelen av opiumen smugles til opium- og heroinmisbrukere i Europa og Russland. Det anslås at på verdensplan dør hvert år rundt 100.000 mennesker av misbruket.
NATO ser det ikke som sin oppgave å svi av valmuemarkene eller bombe laboratorier.
Ifølge FN er det en myte at produksjonen øker. Tvert imot hevdes det at rundt halvparten av landet igjen er opiumfritt, og at bare fire prosent av dyrket areal brukes til opium.
 

Av Jette Christiansen

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

NORSKE

PLUSS+

SPAR 20%

00
Dager
00
Timer
00
Minutter
00
Seunder

Spar 20% på ditt første år med NorskePluss+

Bruk koden:

pluss2021

Søk på Det Norske Magasinet