Tøffe tider - ”Villa, Villa, Maravilla!”

Du husker jubelen fra fjorårets EM-sluttspill i fotball?! Da Spania holdt på å gå av skaftet etter å sikret seg pokal etter den nervepirrende finalen der Tyskland til slutt ble ydmyket. Hvordan slagordet ”Podemos”(Vi kan) og henrykte ”Villa, Villa, Maravilla”-rop dundret utover fullsatte fotballstadioner og ble videreformidlet til millioner av spanske hjem og fullsatte barer, fra Pamplona i nordøst til Cádiz i sørvest, fra Santiago de Compostela i nordvest til Barcelona på motsatt side av dette store landet. Hele tiden mens David Villa, Fernando Torres(El Niño) – Silva, Xavi, Iniesta og alle de andre gullguttene sparket seg fra gruppespillet og videre hele veien fram til finaleseieren.
Selv hadde jeg fast plass på min lokale pub som for anledningen hadde kjøpt ny, stor flatskjerm og der eieren i ren og skjær henrykkelse servert stadig flere runder med gratis øl og tapas etter hvert som Spania avanserte.
Jeg har sagt det før og det gjelder fortsatt. Etter at jeg flyttet til Spania, har mitt forhold til fotball endret seg dramatisk. Tidligere kunne jeg sløve i sofaen foran tv´en og med bare ett øye følge med på hva som skjedde når Norge spilte kvalifiseringskamper mot Malta, Andorra, Færøyene og Sør-Korea.
Et foreløpig høydepunkt i min karriere som nokså nyfrelst fotballfan ble nådd i påsken. Da kom datteren min på besøk fra Norge(hun spiller for Vålerenga i Oslo og er nesten like glad i fotball som jeg), samme dag som FC Málaga spilte seriekamp på La Rosaleda mot selveste Real Madrid.
– Vi bare må, sa hun og jeg nikket først litt usikkert, før jeg fikk summet meg og bekreftet at ”Klart vi må”! Dermed dro vi rett fra flyplassen til La Rosaleda og Málaga.
Vi fikk parkert leiebilen i rimelig avstand fra stadion og tuslet i over to timer fram og tilbake utenfor anlegget i håp om å få kjøpt billetter. Alt var selvsagt utsolgt flere dager i forveien, så håpet var å få kjøpt et par svartebørsbilletter, uten å bli fullstendig ribbet.
Jeg dristet meg til å spørre noen politimenn om hvor man burde stå for å få kjøpt slike billetter. De smilte skrått tilbake, nikket med hodet i retning sørsvingen av stadion og lot ellers som om de ikke egentlig hadde hørt spørsmålet mitt. Etterpå slo det meg at det nok neppe var det lureste jeg kunne gjøre å spørre politimenn om svartebørsbilletter.
Men pytt. Etter å ha spurt den ene litt skumle fyren etter den andre om billetter, traff vi på en hyggelig fyr som satt på banens beste billetter, ”bare” 140 euros for hver billett. Jeg slo likevel til da jeg så at samme prisen sto trykt på billetten.
280 euros(ca. 2.500 kroner) – litt mer enn tre euros per spilleminutt – var et godt stykke over det jeg hadde tenkt meg, men pytt. Som fotballfrelst er man av og til nødt til å gå på akkord med egne prinsipper. Dessuten er man jo far og opptatt av at barna skal ha det beste!
– Det er jo en slags ”once in a lifetime”-opplevelse, smilte datteren min trøstende der vi satt luftig og høyt oppe på tribunen på Rosaleda, bare et par meter unna VIP-tribunen der fotballpresidenter, ordførere og andre celebriteter satt på rekke og rad.
Kampen i seg selv ble en nedtur. Selvsagt var Real Madrid et nummer for store og vant et litt småkjedelig og målfattig oppgjør i La Liga. Det endte 0-1. Men vi nå hadde vi i alle fall sett og opplevd Raul, Guthi, Ramos, Castillas og de andre internasjonale smågudene i aksjon.
Neste høydepunkt i min ”fotballkarriere” ble gratis og kom helt uventet, en søndagsformiddag i juni. Jeg hadde kommet meg rekordtidlig opp fra hotellsengen i Madrid, spist en rask frokost, byttet metro tre ganger for å komme meg ut til Barajas og rekke et formiddagsfly til Málaga.
Der jeg sto i den lange innsjekkingskøen på Terminal 4, irriterte jeg meg over at Iberia hadde satt av to skranker til en spesialavgang til Baku. Der var det foreløpig ingen som sto i kø. Fordi min egen kø knapt beveget seg framover, fikk jeg nok av tid til å tenke meg om: Var det ikke slik at det spanske landslaget skulle spille VM-kvalifiseringskamp til uka mot Aserbajdsjan? Jo visst!
Men så ble plutselig køen min geleidet videre til en annen og nyåpnet skranke, godt ute av synet for skrankene der landslaget trolig skulle sjekke inn. Jeg stønnet et ”mierda”, og det unge paret foran meg snudde seg og kikket rart.
Men dette skulle altså bli min dag. På vei bort til sikkerhetskontrollen oppdaget jeg menneskemengden, fjernsynskameraene og reporterne som hastet av gårde. Jeg småløp, røsket kameraet opp av vesken, satte opp farten og kom meg foran menneskemengden.
Og der, der kom de i tur og orden: Først Barcelonas playmaker Xavier, eller Xavi, eller Humphrey Bogart som fjernsynskommentatorene ellers ynder å kalle ham. Så Carles Puyol, den offensive og backspillende Barca-kapteinen, deretter Barca-kompisen hans Gerard Piqué og like etter ham igjen, Francesc "Cesc" Fàbregas, Arsenal-kapteinen.
Så var det visst stopp. Folkemengden løste seg litt opp. Hvor var alle de andre stjernene. Men der kom det en fyr til slentrende i landslagets lett gjenkjennelige overtrekksdrakter: Valencia-spissen David Villa.
Tv-reporterne, journalistene og alle andre var i gang igjen: ”Villa, Villa, Maravilla”, runget det gjennom avgangshallen. I det Villa passerte, en knapp meter unna meg, smilte han til meg. Jeg er ikke helt sikker, men syntes så tydelig han sa: Hola, Arne. Que tal?