Velkommen til Det Norske Magasinets november-utgave 2022!

Utrolig, men sant! For ti år siden på en stormfull natt på den 2. november 2012 ankom min mann og jeg Ronda med et par kofferter. De få andre jordiske eiendelene som vi ikke hadde gitt bort, donert, solgt, resirkulert eller kastet, satt på et oppbevaringslager i Canada. Vi hadde tilbragt én natt i Ronda før, og nå var vi plutselig her på ubestemt tid. Planen var å bli i byen et par måneder før vi reiste videre på vår søken etter vårt lille andalusiske paradis. Men etter hvert forsto vi at vi hadde funnet ‘paradiset’ rett her. 

Hvordan gikk den tiårige transformasjonen fra en storbykosmopolitt til en adoptert andalusisk landsbybeboer?

• Vi ble lommekjent med spansk byråkrati da vi lette, fant, kjøpte og renoverte en ruin etter en arkeologisk utgraving og over to års venting på byggetillatelse.
• Jeg måtte lære meg to nye språk – spansk og andalu’.
• Vi måtte ta spansk førerkort etter å ha kjørt bil i samlet 70 år, og den første spanske boken jeg leste perm til perm var 318-sider med spanske trafikkregler.
• Vi fikk en kolonihageplett og forsto umiddelbart at vi ikke hadde peiling på planting i sør.
• Min transatlantiske immigrasjonsberetning fra det 21. århundre ble utgitt som bok i USA.
• Vi ble politiske aktive – jeg som grunnlegger av Rondas første frivillige miljøforening og visepresident for organisasjonen for offentlige stier og mannen min som helsespesialist for lokal-TV og foredragsholder for byens kreftforening.
• Nabobarna kom for å få hjelp med deres engelsklekser. Deretter kom lærerne deres …
• Vi ble medlem av fjellturforeningen Pasos Largos og fikk bekreftet at andalusiere er noen skikkelige tøffinger.
• Jeg begynte å skrive freelance for fem magasiner og ble redaktør for Det Norske Magasinet
• Vi overlevde syv uker innestengt i vårt knøttlille hus og to år med munnbind.
• Boken min ble oversatt til spansk og kommer ut sammen med 2. engelske utgave på et spansk forlag muy pronto.
• En vaskeekte rondeña forærte meg en flamencokjole, men til hennes skuffelse lærte jeg meg aldri å danse La Sevillana …

Vårt tiår i Andalucía har vært fylt med gleder og utfordringer. Jeg kan fremdeles ikke la være å klype meg i armen for å forsikre meg om at det er sant – at dette virkelig er vårt hjem. Det er et privilegium jeg håper vi aldri vil ta for gitt.

I denne utgaven av magasinet kan dere lese om et norsk par som også fant sitt andalusiske drømmested – La Urraca i Casarabonela. Vi besøkte den historiske herregården og møtte vertskapet Kjersti og Eivind som egenhendig driver gården og det vakre gjestgiveriet.

Et annet minneverdig møte var med Tulle Elster som her deler sine utrolige og fargerike erfaringer som turistguide for de første charterturene på Costa del Sol på det tidlige 1960-tallet. Du kan lese del en av beretningen i dette magasinet. Del to kommer i desember.

For alle dere som har funnet deres drømmested i Andalucía, og for dere som kanskje fremdeles leter etter den rette plassen – nyt prosessen og verdsett hver dag dere har i denne fantastiske regionen av Sør-Spania.