Velkommen til Det Norske Magasinets juni-utgave 2022!

I alle årene jeg jobbet som kunstnerisk leder i den nordamerikanske filmindustrien, så jeg statister komme til settet. De fleste kikket håpefullt mot kameraet før de ble ledet videre inn i statistteltet. Det virket ikke som om det spilte noen rolle for dem om det var en Hollywood-produksjon, den 11. sesongen av en trett TV-serie, en yoghurt reklame eller en lavbudsjetts informasjonsvideo for en lokal veldedighetsorganisasjon. De var in the film business!   

De fleste filmscener trenger folk i bakgrunnen, noen som går forbi, noen til å fylle bordene på en restaurant eller til å lage slagscenen komplett. Statister kalles inn for å skape den illusoriske virkeligheten bak og rundt skuespillerne. De er derfor en essensiell del av en filmproduksjon, men dessverre ofte en lite verdsatt en.

Noen statister ser det som en glamorøs jobb som kan lede rake veien til berømmelse, til tross for at de ofte blir behandlet som krøtter. Jeg har hørt flere regissører omtale dem som kropper. Give me some more bodies over here. Noen får spesielle jobber. Gå fra høyre til venstre. Sitt og skravl. Dans på nattklubben. Sannheten er at statister er der for å fylle huller og blir ofte plukket ut på samme måte som en rekvisita eller andre objekter. Hent den som står bak i hjørnet. Nei, ikke den høye, den i grønt. Men selv om de har måttet sitte i åtte timer i teltet med tørr pizza før de blir kalt til settet, virker statistene ofte like forventningsfulle. Mange tror at de blir dirigert av regissøren, selv om vedkommende er dennes assistent nummer to, hvis rolle er å stable kropper på riktige steder i bakgrunnen.For produksjonen er statister er som alle andre visuelle elementer som kan flyttes på og stå i veien. Kanskje det høres kynisk ut, men når hvert sekund koster tusener, blir beslutninger veldig pragmatiske. Alt må vœre hvor det skal og virke når det skal virke, også de ekstra ‘kroppene’ i bildet.

Folk blir statister fordi de er nysgjerrige eller fordi de aldri har vœrt på et filmsett før. Andre blir statister fordi de drømmer om å bli oppdaget og håper mot alt håp at regissøren skal legge merke til akkurat dem i mengden. Og andre igjen tar jobben som en liten biinntekt, for man blir sjelden rik eller kjent av å vœre statist. Kanskje én av en million starter en skuespillerkarriere på den måten, men det kan faktisk skje …  

I denne utgaven av Det Norske Magasinet bringer vi et intervju med den meget unike nordmannen Magne Osnes. Da han fylte 60, bestemte Magne seg for å prøve seg som statist – noe han aldri hadde gjort før. Først ble det bare statistjobber, men så en dag trengte de noen til å kjøre en gammel Rolls Royce, slik at han fikk sin første lille rolle. Deretter fulgte andre småroller inntil han i fjor fikk rollen som norrøn sjaman i filmen The Norseman og ble den aller første haugesunderen med en talende rolle i en Hollywood-produksjon. Og eventyret endte ikke der, for Magne har nå på vei til filmjobber i Mumbai og Emiratene. Skyldes det hans lange skjegg? Hans unike personlighet? Eller kanskje ren, skjær flaks? Hvis det er noe jeg har lœrt fra en halv livstid i filmindustrien, er at han er one in a million.