Velkommen til Det Norske Magasinets april-utgave 2023!

Her om dagen stengte den siste tradisjonelle jernvarehandelen i Málaga etter å ha vært drevet av den samme familien i 139 år! Det er så tragisk at jeg nesten ville gråte. Vi var alltid innom denne jernvarehandelen når vi dro til Málaga, for der kunne vi finne ting som ingen andre selger lenger. Disse sjarmerende gamle forretningene med hundrevis av små skuffer langs veggene hvor innholdet er markert på utsiden med en merkelapp, en knapp eller et håndtak. De er de eneste stedene hvor man fremdeles kan kjøpe ni skruer av forskjellige størrelser og få de innpakket i avispapir eller finne pulver og væsker i løsvekt. Nå er den siste jernvarehandleren borte for evig, så Malagas befolkning må reise til et av de enorme bygningslagrene i industristrøkene for å kjøpe nye skaphengsler – med mindre de går til en av de mange kinesiske alt-mulig-forretningene hvor alt koster 1 euro og går i stykker etter første bruk.

Ifølge pressen har bygningen blitt solgt og de nye eierne ønsker å konvertere den til «turistbruk». Jeg er selvfølgelig takknemlig for at vi har turister i Spania, men på et tidspunkt må man si at det er nok. Sist vi var på konsert på Málagas Teatro Cervantes, oppdaget vi at det nærliggende gamle student- og arbeider-strøket hadde nesten forsvunnet. Alle leilighetene i alle bygningene på stort sett alle gatene var blitt omgjort til turistleiligheter. Borte var klesvasken som hang fra vinduene, naboer som ropte til hverandre over veien og lukten av nybakt brød fra bakeriet på hjørnet. Borte var alt det spanske, og i stedet var alt nytt, pent og funksjonelt med internasjonal standard, men uten den minste sjarme. 

Er det det turistene ønsker? Å komme til en by uten lokalbefolkning og folkeliv, et sted fullt av andre turister, med restauranter og forretninger skapt for turister – som en enorm temapark?

Jeg forstår som Christofer Fogelberg skriver i denne måneds meglerspalte, at de fleste utlendingene som handler eiendom i Spania ser det som fordelaktig og finansielt attraktivt å kunne leie ut. Men det er selvsagt ikke bare fordeler ved utleie, og jeg tror at bakdelene lett blir børstet under filleryen.

Et leilighetskompleks på gaten vår har et par enheter som leies ut på åremål. Det har alltid gått fredelig for seg, for leieboerne blir i lang tid og føler seg derfor som en del av nabolaget. Men alt forandret seg over natten da en eier flyttet utenbys og ansatte et selskap til å ta seg av utleie. Plutselig hadde vi nye feriegjester hver uke eller hver natt. De ankom på alle døgnets tider, slamret i porter og dører, halte sine kjempekofferter nedover trappene og tok med seg deler av terra-cotta trinnene i farten. De skrapte opp gangene med sine sykler og stablet alt for mange mennesker inn på tre soverom. Man kan selvsagt forstå dem. De er på ferie, og når man er på ferie så tenker man ikke på at nabokona er nattsykepleier, at spebarna over gaten har kolikk og at folk jobber, studerer og trenger å sove. Lik det eller ei – folk som er på ferie drikker og fester mer, bryr seg ikke om de tetter doen, er oppe senere, elsker oftere og krangler mer høylytt – for det er ingen kjente rundt dem. Og de har betalt for å kunne gjøre det.

Etter min erfaring er slike ferieutleier verken godt for det lokale bomiljøet eller for eieren av bygget, da leieboliger som leiebiler faller raskt i verdi. I vårt tilfelle gikk heldigvis eierne sammen om å forandre vedtektene slik at man bare aksepterte langtidsutleie, men ikke alle er så heldige.

De tradisjonelle familiebedriftene som forsvinner, de lokale nabolagene som blir til turistgettoer, hvor skal dette ende? Som min kollega Henrik skriver i denne måneds På den andre siden, så synes jeg også at turismen har bitt seg noe vanvittig i halen.

Det er snakk om at Málaga skal begrense nye turistleiligheter, men etter hva jeg ser, er den uopprettelige skaden allerede gjort. Når slutter Spania å være Spania og blir bare et sted hvor alt kan leies av de som har midler til det og hvor ingen fastboende har råd til eller ønsker å bo lenger?