UNDERLIGE SPANSKE VANER - som vi ofte ender med å plukke opp …

Mange utlendinger som bor i Spania fulltid eller deler av året, blir overrasket eller kanskje regelrett sjokkert over visse spanske vaner. Det er i hvert fall sant for noen av oss fra Nord Europa. Vi kjenner stereotypene – de glade, lidenskapelige, kyssende, flamencodansende, siestasovende, vindrikkende og temperamentsfulle spanjolene som alltid kommer for sent. Det er riktignok store kulturforskjeller mellom nord og sør i landet og mellom rurale og urbane strøk, men etter å ha kommet over det initiale kultursjokket og oppdaget at stereotypene langt ifra gjelder alle, vil noen av de unike spanske væremåtene gradvis og ofte umerkelig smitte over på oss. En dag oppdager vi at vi til tross for våre nordiske aner, kysser som om vi har gjort det hele livet eller skravler med en vilt fremmed i køen hos slakteren.

Det Norske Magasinet har tidligere skrevet om de spanske kyssevanene, og her kommer noen andre spanske vaner og særegenheter som vi utlendinger har en tendens til å assimilere etter en tid på spansk jord.

BANNING OG VERBALE VANER

Vi bør alltid forvente oss et høyere volum i Spania, uansett hvor vi er. Folk snakker gjerne i munn på hverandre, selv når ingen hører på dem. Det viktige er at de får sagt hva de har på hjertet – først og høyest.

Spanjolene er kjente for å snakke rett fra leveren og si ting som det er. Forvent derfor ikke at de tar diplomatiske omveier for å ikke såre den de snakker med. Dette vil ikke si at de er ufølsomme, bare mer rett frem enn vi i nord. Ikke forvent deg at det alltid kommer komplimenter hvis du har klippet håret, og har du blitt for tykk eller for tynn eller har ikke sovet på noen dager, vil du snart få høre at det ser dårlig ut med deg.

Utrykket Å banne som en bryggesjauer burde egentlig være Å banne som en spanjol! Uansett hvor katolske og fromme de måtte være, kan man høre alt fra bestemødre og forretningsfolk til søte småbarn banne slik at en kranfører ville rødme. Språket er pepret med banneord som man ellers bare skulle forvente på en særdeles spennende fotballkamp eller en livlig bar.

Spanjolenes hilsevaner (i tillegg til kyssene) kan også virke litt underlig for oss utlendinger. Når man møter spanjoler på gaten, sier de ofte Adiós (farvel) i stedet for Buenos días, noe som mange her i Andalucía kutter ned til en enkelt Buenos. De særdeles gamle sier Vaya con Dios (gå med Gud) som jeg synes er meget rørende. 

Spanjoler kan også være ganske uformelle. I en butikk kan man bli møtt med et ¿Qué quieres? (Hva vil du?). Samtidig er befolkningen ofte meget generøse med kjærlighetsord og kan kalle en totalt ukjent for guapo/guapa (kjekken/søta). Som kvinne kan du også forvente å bli kalt amor (min kjære) corazón (mitt hjerte), cariño (søta), tesoro (min skatt) eller preciosa (min dyrbare). Dette kan ytres av både menn og kvinner uten at de på noen måte prøver å smigre deg eller sjekke deg opp. Det er simpelthen deres talemåte.

SPISEVANER OG DRIKKEPENGER

At vi utlendinger vanligvis tipser mer enn spanjoler, er ingen hemmelighet. Uansett størrelsen på lommeboken, vil de fleste spanjoler til nød tipse noen mynter på lokalbaren eller caféen. På sin side synes spanjolene at vi ‘guiris’ er litt for slepphendte med tipsingen, men når man ser hvor hardt servitørene jobber, er drikkepengene nesten alltid mer enn vel fortjent. Noen begrunner de knappe drikkepengene med at spanjoler ikke har en ‘tipsekultur’. Om det er sant eller ei, bør man nok ikke ta til seg denne spanske vanen (som er mer av en uvane i mine øyne).

Den manglende tipsingen betyr ikke at spanjoler er gjerrige. Langt ifra. Man finner knapt et mer generøst folkeslag, og hvis man trenger råd eller assistanse, vil de fleste gjøre alt de kan for hjelpe deg. En vane som virkelig overrasket oss da vi kom til Andalucía, var da vi skulle betale regningen på en lokal café eller bar og servitøren opplyste oss om at den allerede var betalt av Antonio, Pepa eller en annen nabo eller én vi nesten ikke kjente som var der på samme tid. Ofte har vedkommende allerede forlatt stedet uten at man kan få takket dem. Da gjelder det bare å gjengjelde tjenesten, for en slik tradisjon kan vi utlendinger godt bringe videre.

Det er ellers ikke uvanlig at den som har bursdag eller spesielt sin día del Santo betaler drinkene eller regningen for alle i følget, i total motsetning til hva vi er vant til i de fleste andre land, hvor celebranten er den som blir spandert på av gjestene. (Selvfølgelig er også prisnivået, spesielt for drinker, et helt annet i Spania enn i Norge.)

Mens vi snakker om spisevaner: Som de fleste vet, spiser spanjoler lunsj, som dagens hovedmåltid, rundt kl. 14.00 – 16.00 og middag mellom kl. 20.00 og 23.00, beroende på hvilken ukedag, sesong eller jomfru som feires. Befolkningen tar sine helligdager og lokale fester meget alvorlig, og alkohol er vanlig til nesten ethvert måltid. Spanjoler generelt har ellers ingen problemer med å spise et helt måltid eller et dusin tapas stående ved baren eller på gaten utenfor et serveringssted i flere timer, men de ville aldri drømt om å spise lunsj sittende ved skrivebordet sitt på jobben.

UNGE OG ELDRE

Mens vi i nord etablerer barne- og hundefrie soner, er barn og firbente familiemedlemmer velkomne på de fleste steder i Spania – til enhver tid på døgnet.

Som i andre latinske land, vil man ofte se fremmede dulle over barnevogner og klype kinnene eller rufse håret på søte smårollinger. Det er ikke bare gamle tanter som gjør dette (noe som kanskje til og med kunne skje i Norge!), men selv menn som i visse land ville ha blitt arrestert for å lene seg over barnevognen til en ukjent unge, kan falle for fristelsen. Samtidig må man si at de yngste spanjolene er kledd så søtt og sirlig – ofte som en mini-versjon av mor/far- så hvem kan motstå å dulle litt med dem?

Man behøver ikke å tilbringe lang tid i en spansk by før man oppdager at benkene på plassene fylles av eldre menn som sitter og løser verdensproblemer og snakker om alt og ingenting dag ut og dag inn. De samme gubbene kan også bli observert mens de følger timevis med konstruksjonsarbeid i nabolaget. Konene deres er selvfølgelig nesten aldri med dem, da de i hvert fall tradisjonelt var hjemme og lagde mat til hele slekten. Men i de siste par årene, spesielt etter pandemien, kan man se små grupper av eldre konservative kvinner med Sketchers joggesko og tights ta runder i nabolaget. Og med det fine klimaet, hvem kan klandre dem?

MER OM KLÆR OG TILBEHØR

Så snart høsten kommer, tar spanjolene ut sine frakker og kåper, høyskaftede støvler, falske pelsboaer og matchende hatter. Når det er sesong-skifte på kalenderen, er det det sesongskifte for spanjolene, selv om temperaturene i september, oktober og selv november kan være rent sommerlige for oss Nordeuropeere. I vår hjemby, Ronda, begynner folk å snakke om at el invierno (vinteren) har kommet så snart temperaturen synker under 15 grader og vi får det første regnet. Derfor sier også lokalbefolkningen at vi går fra sommer til vinter eller fra vinter til sommer over natten, selv om vi skandinaver ville definere mesteparten av den andalusiske ‘vinteren’ som mild høst eller vår. Og mens vi en inne på høstvær, så kanselleres selvsagt ethvert arrangement, inkludert fotballtreningen til ungene, selv om det bare skulle falle noen dråper med regn.

Man har ellers alltid en anledning til å kle seg opp her i Spania, og ingen blir forundret hvis du kommer kledd i dine fineste gevanter og høyhælte sko for å handle mat eller ta en kaffe på hjørnet. Hele familien pynter seg, spesielt på søndager. Samtidig er det akseptert å ikke kle seg i sort på begravelser, i hvert fall i andalusiske landsbyer, noe som ville blitt ansett som udannet i Norge. Men generelt legger den kvinnelige befolkningen like stor vekt på å se pen og velstelt ut som det å holde hjemmet og fortauet utenfor inngangsdøren rene.

Når det gjelder spansk klestilbehør, er håndviften en MUST for nesten alle anledninger gjennom mesteparten av året – ikke fordi de er moteriktige (som de er …), men fordi de faktisk er en av de mest praktiske og effektive redskapene som menneskeheten har funnet opp. De er lettere, rimeligere og mer mobile, stillegående og bærekraftige enn noen annen form for vifte. Ingen spansk kvinne med respekt for seg selv vil gå i et bryllup, på en konsert eller på en restaurant uten å ta med seg en abanico i håndvesken. De fleste har dusinvis å velge mellom, for selvsagt skal de matche antrekket. Og håndviften skal med! På en særdeles varm konsert på Den Norske Sjømannskirken på Costa de Sol oppdaget jeg at jeg var den eneste som hadde med håndvifte. Hadde dette vært et spansk arrangement, kunne du vedde på at alle radene var fylte med viftende kvinner. Så hvis du er plaget av varmen, bør du ta til deg denne vanen fra lokalbefolkningen. 

BILKJØRING OG TRAFIKKREGLER

Spania har etter sigende et av Europas (eller mulig verdens …) mest kompliserte og voluminøse trafikkregelverk, og kanskje derfor er også spanjolene et av folkene som bryter flest trafikkregler. Mye har blitt sagt om de dødsfarlige forbikjøringene rett før en sving og en uoversiktlig bakketopp eller spontan kryssing over tre filer i en rundkjøring uten bruk av retningsvisere. Glem alle stereotypene for de bedagelige spanjolene – når de kjører bil, kaster de alt det ut av vinduet (sammen med søppelet de har i kjøretøyet). Da kommer banneordene frem for fullt, kombinert med hyppig bruk av bilhorn. Den mest vanlige trafikkforseelsen i Spania er råkjøring, men kjøring uten sertifikat, forsikring eller ITV kontroll er også høyt oppe på listen. Heldigvis har fyllekjøring blitt litt mindre vanlig grunnet kontroller og klekkelige bøter, men i vår erfaring kjører fremdeles mange hjem fra et lystig selskap med både vino og cava og sterkere saker ombord.

SIESTA OG ARBEIDSVANER

Siestaen er en nesten ‘hellig’ spansk tradisjon. Hvis du spør en andalusier hvorfor de fremdeles har siesta, vil de skylde på sommervarmen. De har selvsagt et poeng der, selv om folk jobber dagen lang i lignende hete i andre land. I Madrid og andre storbyer nord i landet vil mange firmaer ha sluttet å dele arbeidsdagen i to, men det blir nok en stund til vi ser dette i Andalucías mindre byer. Siestaen, som skjer mer eller mindre mellom kl. 14.00 og 17.00, er ikke den samme overalt og kan variere beroende på ukedag og selvsagt hvem som står bak disken. I tillegg tar spanske arbeidere forkostpause på drøye 30- 45 minutter hver dag. Derfor anbefales det ikke å gå til banker eller postkontor ved ti-tiden, når man finner bare én snurt ekspeditør som må ta seg av den stadig lengre køen av ventende kunder.

Mens nettbank og nettbaserte betalinger har kommet til det meste av landet, henger det Andalusiske innlandet ofte litt etter. Her i byen bruker mange fremdeles bankbøker – altså av papir! Dessverre har mange landsbyer også mistet sin eneste bankmaskiner, i fremskrittets navn. For å begrense de lange køene eller tvinge kundene til å lære seg å bruke nettbank, tillater noen banker (som vår) bare klientene (som betaler dyrt for disse tjenestene) å betale regninger eller gjøre visse transaksjoner på visse dager og tider. Banker og postkontorer kan derfor få selv de mest tålmodige av oss til å ta frem noen av de saftige spanske banneordene. Men vi elsker da Spania på godt og på ondt, for hva hadde dette landet vært uten dets mange underlige vaner og særegenheter …

(Kilder: andalucía.es, The Local og Culture Trip)