På den andre siden … Gidder arbeidsministeren å jobbe?

Etter minst et par år med debatt og splid på kryss og tvers, reduseres den spanske arbeidsuken fra 40 til 37,5 timer. Forslaget ble vedtatt av Ministerrådet og skal nå til avstemning i Kongressen, der regjeringen – alt annet likt – vil få flertall for den nye loven. Det er først og fremst den spanske arbeidsministeren, Yolanda Díaz, som har kjempet for å få redusert arbeidsuken.

Hun får, ikke overraskende, sterk støtte fra de spanske fagforeningene, mens både arbeidsgiverforeningen og hennes kollegaer i økonomidepartementet finner reduksjonen høyst upassende. «Etter pandemien har spansk produktivitet og vekst vært blant de høyeste i EU. I tillegg har vi ikke redusert arbeidsuken siden 1982, så det er bare på sin plass at de spanske lønnsmottakerne nå belønnes med en litt kortere arbeidsuke», forklarer Díaz.

Argumentasjonen hennes er ikke feilaktig, men likevel holder den ikke. Sannheten er at spansk produktivitet på arbeidsmarkedet aldri har vært noe å skryte av. Det samme gjelder veksten, som var på null før pandemien. At den nå ‘blomstrer’ er fordi bunnivået for en håndfull år siden var så lavt. Det er sant at bygge-, hotell- og restaurantbransjen lenge har hatt god fart i hele landet, men like lenge har de manglet kvalifisert arbeidskraft. At disse næringene nå skal klare seg på færre timer, er en kjepp i disse ellers så velsmurte og viktige hjulene. Dette vet arbeidsgiverforeningen og folkene i Økonomidepartementet. Likevel får Díaz gjennomføre sin nye arbeidsuke i en splittet regjering – og et like delt arbeidsmarked.

Det er helt greit hvis folk vil jobbe mindre – hvis de har råd. Men har Spania det? Absolutt ikke. Argumentene er åpenbare:

Spania er en gjenganger på Topp 3 EU-land med størst offentlig gjeld – og den stiger uten stopp. I tillegg ligger vi på førsteplass i området Problemer med fremtidige pensjonsutbetalinger. La oss ta gjelden først. Spania har i dag en offentlig gjeld på 120 % av landets BNP. Dette betyr i praksis at alle innbyggere i Spania, uansett alder, skylder €32 000. Den samme gjelden i årene frem til finanskrisen i 2008 var på €8000 per innbygger. Så det går feil vei – og det går fort. Det gjør også tiden. Om bare fem til ti år når de største generasjonene pensjonsalderen. Dette skjer samtidig som en mye mindre generasjon av unge trer inn på arbeidsmarkedet. Det blir dermed færre yrkesaktive skattebetalere til å betale for enda flere pensjonister.

Demografien er dessverre helt skjev i Spania – akkurat som økonomien. Så det er bare to ting å gjøre: Vi ber Yolanda Díaz høflig om ikke å komme med flere ‘gode’ ideer, og så tar vi på oss arbeidshanskene. Vanlige folk, bedrifter og staten må produsere – på heltid. Gjelden må ned, pensjonsfondet må opp og velferden må sikres. Vi må aldri glemme at velferd ikke er en gave ovenfra. Det er noe man jobber for – og vi må jobbe hardt for velferden i fremtiden. Den spanske pensjonsalderen øker gradvis til 67, men det er klart at det ikke er nok. Det må gå opp til 70 eller 72 år. EU har allerede varslet Spania. Det samme har kretsen av forretningsmenn fra Círculo de Empresarios i Madrid. I fjor la de frem et prosjekt for regjeringen for å sikre ytelser til arbeidstakere som blir noen ekstra år på arbeidsmarkedet og som samtidig reduserer statens pensjonsbelastning. Dette er bare mine tanker, men det er det Spania trenger: nye tanker og lange arbeidsuker.

Det er helt greit hvis du synes jeg er litt røff i kantene, for det går tross alt bedre for Spania. Men det er absolutt ikke Díaz eller noen av hennes kolleger som har trykket på de gylne knappene. Jeg har forgjeves tenkt, lest og søkt grundig etter ett politisk initiativ som de siste årene har hatt som mål å skape vekst og arbeidsplasser. Ressursene brukes ikke til videreopplæring og aktivisering av landets 12 % arbeidsledige. Det blir heller ikke brukt midler på gründerhjelp og andre spennende ting som sprudler av positiv energi. Nei, ressursene brukes til å øke lønningene og redusere arbeidsuken. Og tro meg, Díaz’ drøm om en spansk arbeidsuke på 32 timer, fordelt på fire arbeidsdager, lever fortsatt. Jeg kan ikke la være å spørre om arbeidsministeren vår i det hele tatt gidder å jobbe?