NINA CHRISTIN JEREMIC

Fant roen ved å hjelpe dyr i nød i Málagas innland.

Nordmenn flytter til Spania av mange forskjellige grunner, og klimaet er ofte én av dem. Den grafiske designeren, Nina Christin Jeremic, fikk en nakkeskade og trengte varme og en ny start. Første stopp var Marbella, men det var ikke før hun fant en finca i Alhaurín el Grande som hun fylte med neglisjerte dyr, at hun virkelig følte seg hjemme.

Alhaurín el Grande (befolkning 27 552) inkluderer den nordlige Sierra de Mijas og slettelandet ved Guadalhorce-elven hvor det dyrkes oliven, avokado, sitrus og annen frukt. Byen ligger en halvtimes kjøring fra kysten, som er grunnen til at den ofte blir ‘glemt’ av internasjonale eiendomskjøpere og -investorer. Innlandskommunen har bare rundt 5 % utenlandsk befolkning. De fleste er engelske, men blant dem finnes det også en norsk kvinne.

Jeg ‘oppdaget’ Nina i vinter og prøvde å arrangere et intervju tidlig i vår, men så kom uke på uke med regn som omgjorde fincaen hennes til et gjørmehav. «Det var ikke en god start», forteller hun. Og det kan ikke ha vært lett å egenhendig ta over et hus som trengte totalrenovering og et skur som måtte omgjøres til en levelig stall for en misbrukt hest og et esel som hadde stått bundet i to år. Begge ankom på Valentinsdagen, og den dyreglade lillehamringen kan med hånden på hjertet si at hun har funnet drømmen.

Vi kjører A-355 fra Málaga og Google Maps sikrer at vi finner grusveien som snirkler seg ned til Ninas gårdsplass. Selv om våren har vært usedvanlig våt, er det allerede tørt her, da dalføret er ett av de varmeste stedene i Málaga-provinsen. Vi ønskes velkommen av glade bjeff, og Nina introduserer oss til sønnen Simen og omplasseringshunden Chickie med hennes fem valper. Hjerterommet er tydeligvis nesten ubegrenset her i gården forstår jeg når vi sitter på terrassen og Nina besvarer mine spørsmål med en hund som trenger kos på fanget.

Til Spania for helsens skyld

Nina ble født i Oslo, men vokste opp på et småbruk utenfor Lillehammer som hennes serbiske far og norske mor kjøpte i 1982 da hun var 14.

– Det var pappas drøm å ha et småbruk. Selv var jeg hestejente, og jeg har alltid drømt om å ha hest igjen. Jeg jobbet med grafisk design i 30 år, men plutselig en dag sa det bare pang og jeg kunne knapt bevege meg. Etter ett år fikk jeg nakkeprolaps igjen. Da hadde jeg allerede mistet noen nerver i fingrene, slik at de måtte operere. Det var slutten på min datakarriere, men jeg måtte jo finne på noe og startet smykkeimport av Swarovski-krystaller i stedet. Jeg må alltid være forsiktig og unngå stress, som er én av grunnene til at jeg flyttet ned hit.

Nina hadde vært en god del sørover i årenes løp og bodde ett år i Marbella da Simen var 5-6 år. Og nesten 20 år etter kom mor og sønn tilbake.

– Jeg klarte liksom aldri helt å glemme Spania. En dag flytter jeg tilbake, sa jeg til Simen. Men du kan ikke bare selge leiligheten og dra til Spania, sa han. Jo, én dag gjør jeg det, insisterte jeg. Så skjedde det med nakken og så kom Covid, og én dag sa Simen til meg: Mener du at du fremdeles vil flytte? Så det var egentlig han som til slutt dro det hele i gang. Vi flyttet til Marbella hvor det er lett å komme seg inn og få venner. Da jeg kjøpte leiligheten, gikk det bare én uke før eiendomsmegleren ansatte Simen, og han har jobbet der siden.

Innlandet – en annen verden

Å finne seg til rette på Costa del Sol var ikke noe problem, for de hadde nesten ikke noe med lokalbefolkningen å gjøre. Det var spennende da alt var nytt, men etter en stund ble Nina lei av trafikk og turister.

– Det er egentlig to verdener jeg har opplevd på disse fire årene, for livet her er noe helt annet enn på Costa del Sol. Jeg hadde aldri vært i Alhaurín el Grande, men da jeg hørte at det var et omplasseringssenter for hester her oppe, ba jeg Simen bli med – og så var det gjort. Hit skal jeg flytte! sa jeg til ham. Jeg har alltid drømt om å ha en finca her i Spania, og hadde jeg ventet noen år, hadde jeg kanskje kviet meg. For selv om Simen hjelper når han kan, har jeg stort sett gjort alt alene.

Så snart Nina så stedet, visste hun at hun hadde funnet sitt hjem.

-Det tok litt tid å selge i Marbella, men så klaffet plutselig alt. Jeg flyttet inn i november, så det har vært mye greier i det siste halvåret. De tidligere eierne hadde ikke tatt vare på stedet i det hele tatt, og alt tar mye lenger tid enn man tror, så jeg må bare lukke øynene. Men jeg er kjempefornøyd, for det er så fredelig og nydelig her!

Språket er fremdeles en utfordring, og siden nabokona Rosa bare snakker spansk, får Nina brynet seg skikkelig.

-Naboene er helt fantastiske og sier at jeg kan komme innom når som helst. I begynnelsen lurte de på hvorfor jeg brukte et engelsk byggefirma, men jeg kjente jo ingen her. Når jeg trenger hjelp nå, spør jeg bare dem om råd. Det er en kjempetrygghet å ha dem her, selv om jeg har alarm og videoovervåkning. Fyren med gravmaskinen bor også borti gata, i tilfelle noe skjer. Det ryktes sikkert fort at en kvinne bor her alene, men fra sommeren av skal Simen og kjæresten bo her en stund. Og jeg har jo vakthunden min.

Nina føler ellers ikke noe behov for å farte så mye rundt lenger. Hun holder seg mest i området og drar sjelden tilbake til Norge.  

-Det er et valg jeg har tatt, for noen må jo være her med dyrene. Jeg savner selvsagt mamma, selv om hun ikke kjenner meg igjen lenger på grunn av Alzheimer, men jeg vet at hun ville ha ønsket at jeg skulle være her.

Nina tørker tårene og mumler at sånt er livet. Men Spania har gjort henne godt. Varmen har hjulpet på helsen og hun merker hvor mye sterkere hun har blitt.

-Jeg hadde aldri trodd at livet på landet skulle være så hektisk! Det er alltid noe, og da Chicki på toppen av det hele viste seg å være gravid … Heldigvis har jeg funnet hjem for alle sammen. Likevel er dagene ikke lange nok. Jeg elsker hagearbeid, men har ikke fått rørt hagen. Tomten er full av ugress, så jeg har kjøpt kantklipper med sele og det hele. Simen får gjøre det – det er derfor jeg ikke trenger en mann, vet du …

Hunder, høner, hest og esel

Selskap mangler hun i hvert fall ikke. Da hun kom fra Norge, hadde Nina bare sin seks år gamle bengalkatt. Einstøingen Carmen Zita er den totale motsetningen til Chicki, som ble funnet i et hull i bakken hvor hun ikke kunne komme seg opp.

– Hun er så kjærlig at jeg tror hun aldri fikk noe kjærlighet av sin eier, bare juling! Hun kryper bortover bakken så snart man snakker litt hardt til henne. Men med alle de andre dyrene har jeg ærlig talt ikke tid til å sitte med henne på fanget hele tiden, så nå skal hun flytte til en venninne i Norge.

Før Nina tok til seg Chicki, hadde hun allerede bestemt seg for å adoptere valpen Mickey (miks belgisk fårehund, schæfer og sannsynligvis labrador retriever) fra Pawsawhile Dog Rescue i Coin, og han vil hun nå trene opp. 

-Spania har utrolig mange strenge og flotte regler for dyrehold, men problemet er at de ikke blir etterfulgt. Loven sier for eksempel at alle valper skal på valpekurs, men det er det nesten ingen som gjør. Juridisk sett er nok dyrevelferden strengere her enn i Norge for de slenger stadig ut nye lover og regler, men myndighetene har jo null sjanse til å følge dem opp, så folk flest driter i det.

På vei ned til stallen stopper vi innom hønsehuset hvor Ninas tre høner bor. Grisita og Guapa kommer umiddelbart og hilser på. De har også begynt å legge egg, mens Blanca er litt mer egenrådig og unner oss ikke et eneste klukk.

Nederst i hagen ligger innhegningen hvor hesten Caramelo og eselet Margarita holder til, og hos Nina får de stellet og kosen de trenger.  

-De er jo gullene mine, disse to. De er ekstremt forskjellige, men selv om de snapper litt etter hverandre, har de blitt gode venner. Han dilter ofte etter henne, og hvis det er noe, forsvarer hun ham, så de er helt nydelige sammen.

Caramelo hadde vært på hesteredningssenteret ARCH (Centro Andalucí de Rescate de Caballos) siden 2021, men han ble aldri adoptert fordi han ikke kunne rides. Da han ble funnet, var hoven hans var fullstendig ødelagt, trolig fra å ha blitt sittende fast i en vaier, så han måtte ha flere operasjoner.

-Caramelo kom fra en skruppelløs ‘hestehandler’, og planen var vel egentlig at han skulle bli til pølser. Men se på ham nå, da! Han er verdens vakreste. Det var Love at first sight for oss, og nå heles vi sammen.

For Nina var det er stort pluss at fincaen lå tre minutters kjøretur fra ARCH. Senteret, som drives kun ved donasjoner og frivillig hjelp, jobber nært med lokalpolitiet og SEPRONA (spesialenheten som håndhever miljølover) og har opptil 20 hester som de rehabiliterer og forsøker å finne gode hjem til.

-ARCH tar bare inn dyr som virkelig trenger det. Jeg jobber frivillig med dem, men etter at jeg adopterte både Caramelo og Margarita har jeg mer enn nok å gjøre med dem og fincaen.

Caramelos beskytterinne, Margarita, ble adoptert fra Donkey Dreamland i Mijas og er litt av en personlighet. Siden hun er plaget av fluebitt, har Nina kjøpt gul- og grønnstripete strømper til henne, slik at hun ser ut som Pippi Langstrømpe.

– Jeg har forsøkt alt mot fluene, men hun får nye sår hver dag, stakkars. Jeg har begynt å behandle dem med en krem som veterinæren min lager, så nå håper jeg vi kan slutte med strømpene.

Begge dyrene elsker å rulle seg i sandbadet Nina og Simen har laget for dem. Som esler flest liker Margarita også å gjøre nytte for seg, så Nina skal møte en bonde som kan fortelle henne hva hun kan gjøre med henne.

-Men hele poenget med disse omplasseringsdyrene er jo at de er hos meg for kosens og selskapets skyld. Og man kan jo kan se at de stortrives. Vi hadde for eksempel fine oliventrær da jeg flyttet inn her, men Margarita er altetende, så de er det jo ikke mye igjen av. Caramelo er mer kresen, men etter en stund begynte han å spise av dem, han også.

Vil gi dyr et bedre liv

Frivillighet er utrolig viktig for Nina, som forteller at det rører henne inn i hjerteroten når hun ser de utsultede og mishandlede dyrene som kommer til ARCH.

– De har hatt null mat, og veterinæren har til og med funnet steiner i magesekkene deres. Det tar lang tid og spesialfôr for å få de opp igjen, men man ser hvor glade de blir når de får mat og stell. Så det er drivkraften – at jeg føler for dem og ønsker å gi dem et bedre liv. Det viktigste for meg er å gi dem kjærlighet. Jeg har valgt å ikke ha en mann, så jeg bruker tiden på dyrene mine i stedet.

Nina anbefaler andre dyreglade å hjelpe sin lokale dyreorganisasjon.

– Jeg føler at vi utlendinger som lever i Spania noen ganger har litt ‘tomme’ liv. Vi er på stranden, på shopping eller ute på lunsj. Marbella er litt som Malibu på den måten, men det er kanskje noe mer vi kan gjøre, og å hjelpe dyr er veldig givende.

Telefonen ringer for å melde at lasset med fjorten høyballer er på vei, men jeg vil ikke dra før hun forteller litt om sine fremtidsplaner.

-Jeg fullfører drømmen min nå, for dette har virkelig vært drømmen min. Jeg må klype meg i armen når jeg går ned til stallen. Bare hønene mine. Jeg har jo aldri tenkt på at det er så koselig å ha høner! Nei, det er bare lykke! Det skal selvsagt bli deilig når jeg kommer i orden med bassenget og alt, så jeg kan slappe litt av. Men egentlig vil jeg ikke tenke mer på oppussing nå. Jeg har bare lyst til å fortsette med dyrene.

Én ting Nina ønsker seg, er at Margarita får et føll.

-Jeg har snakket med de som driver Donkey Dreamland, så neste gang hun er klar, skal jeg finne en passende ‘mann’ til henne. Et kjekt esel, altså. For drømmen er jo en esel-baby, da. De er så søte slik de hopper og spretter med de lange beina. Deretter må det bli stopp, for det er jo begrenset hvor mange dyr jeg kan ta vare på. Men nyte livet gjør jeg absolutt. Særlig om morgenen og formiddagen, når jeg tar trillebåren og skal møkke og Caramelo og Margarita dilter rundt og vil nesten stå oppå meg. Det er koselig det!