Magiske Algarve

Algarve er navnet på Portugals sørlige kyst. Den er veldig forskjellig fra den spanske middelhavskysten, dels fordi den vaskes av det ville, kjølige Atlanterhavet og dels fordi mye av kysten består av klipper som er imponerende og full av eventyrlige grotter. Ja, du kan trygt sette en båttur langs kysten øst for Carvoeiro på ønskelisten, for det finnes ingen mer spektakulær og praktfull båttur på denne planeten. Vi dro fem dager til Algarve, og det var fantastisk.

Hvis man raskt skal krysse Sør-Spania, er det ingen vei utenom Sevilla som har blitt et kommunikasjonsknutepunkt med hyppige trafikkorker for all øst-vest-trafikk. Grunnen til dette er at Guadalquivirs elvedelta begynner rett sør for byen, og selv om byggingen av en hengebro ble planlagt for 13 år siden, er veistrekningen fortsatt ikke ferdig og vil trolig ikke være det før i 2030. Korrupsjon, mangel på midler og byråkrati ser ut til å stå i veien. Så vi må tåle å kjøre gjennom Sevilla i noen år til. Men kommer du utenom rushtiden, slipper du å stå for mye i kø.

Når man først har passert Sevilla, går bilturen raskere. Vi krysset broen over Guardiana, og plutselig hoppet tiden en time tilbake, og så fikk vi en lengre dag. Det neste vi oppdaget, var at utenlandske biler umiddelbart må stoppe og registrere nummerskilt og kredittkort. Man får en kvittering som man kan vise hvis man blir stoppet og trekkes automatisk småbeløp for motorveikjøringen. Vi nådde bare €12 for de fem dagene, og syntes det var smart og tidsbesparende og viser at Portugal på mange måter er mer avansert enn mange andre land.

For 30 år siden var Portugal et litt mer landlig, rimelig og autentisk land enn Spania, men etter hvert som moderne tider og masseturismen har kommet, har landet gradvis mistet noe av sin opprinnelige sjarme og prisene har skutt i været. I hvert fall i Algarve, hvor alt er dyrere enn det er i Spania i dag. Spesielt gjelder dette hoteller og bensin.

Vi hadde valgt å tilbringe to netter i den lille byen Carvoeiro (på kysten sørøst for Portimão). Det var et godt valg, for byen er koselig med en fin liten strand og en spektakulær sti ut til noen ville fjellformasjoner litt øst for byen. Vi startet derfor med å gå opp fjellryggen i øst til byens eremitasje, som en gang var en militærpost for å beskytte mot pirater.

Så snart vi passerte eremitasjen fortsatte stien på gangveier laget av tre. Hele veien langs Atlanterhavskysten støte vi på disse trestiene som rett og slett er laget slik fordi det er for vanskelig å bygge gangsti på annen måte. Og det er jo bra, for det er sjarmerende og morsomt å gå på disse stiene som er anlagt på de vakreste delene av kysten. Portugiserne må nok være verdensmestere i bygging av trestier, for de finnes overalt i landet.

Stien førte oss helt ned til vannet, hvor det ligger en liten vik omgitt av steiner. Her kan man ta en pause før man går opp de 132 trappetrinnene igjen. På halvveien deler stien seg i to og den andre stien fører ned til en bar/restaurant, som også ligger fint til og serverer nydelig mat. Her er det viktig å få i seg litt å drikke.

I Carvoeiro by er det mange restauranter fra italiensk, kinesisk, thai til indisk eller nepalsk mat og alt imellom, og kanskje til og med portugisisk. Det slo oss at det var ekstremt mange minibanker overalt – jeg talte 18 innen en radius på 500 meter. Dette skyldes nok de mange turistene fra Storbritannia, USA, Russland, Asia osv. som vi også merket i bybildet.

Jeg hadde lest om den magiske ’emmentalerost’-grotten med hull i kuppelen, og den måtte jeg bare se! Heldigvis var byens turistkontor åpent, så jeg spurte om det var mulig å se grotten på egenhånd, med det er bare mulig å se den på en guidet båttur. Selv om man vil leie kajakk selv, er det forbudt å padle inn i grotten uten tillatelse. Så nå begynte jakten på båtene som bare opererer i fint vær, da det ellers er altfor risikabelt. Denne dagen ble det dessverre ingen båtturer, for sjøen var grov med hvite topper.

Jeg ble bekymret for at jeg ikke ville få tilfredsstilt ønsket mitt, men heldigvis var sjøen rolig neste morgen. På stranden var det satt opp to skur hvor de solgte båtturbilletter fra kl. 10.00 og vi fikk plass med Carvoeiro Tours. Siden vi ikke kunne starte fra stranden denne dagen, måtte vi til Portimão, en halvtimes kjøretur derfra, hvor vi kunne starte fra elvemunningen. Selskapet arrangerte skyss for oss, og vi betalte €35 pr. pers. og ble hentet kl. 11.30. Derfra ble vi kjørt til Portimão og installert i en stor gummibåt med 200 hk påhengsmotor sammen med 8-10 andre turister, i tillegg til guiden og kapteinen.

Vi suste over havet i østlig retning og måtte ha hatt og briller på, for her gikk det fort for seg. Vi har vært seilere, så vi hadde godt med klær på, men mange av våre medpassasjerer var kledd i lette sommerklær. De hadde nok ikke trodd at det var Atlanterhavet de skulle ut på og frøs skikkelig, så husk vindjakke!

Etter en kort stund kunne vi se de første spektakulære klippeformasjonene, og kapteinen satte full gass mot dem, så vi trodde vi skulle kollidere med steinene, men han kunne sitt fag og stoppet i tide.

På turen som varte i overkant av en time, kjørte vi inn i rundt 20 grotter. Alle hadde navn, som strandgrotten (med en fin liten sandstrand), smuglerhulen (hvor marokkanske smuglere gjemte sigaretter som ble heist opp av medsammensvorne gjennom noen åpninger i hulens kuppel), ansiktshulen (med profilen av et ansikt), krokodillegrotten (med en krokodillelignende form), spøkelsehulen (hulen har to hull i taket og når du tar et bilde av dem med mobilen, dukker det opp en blå spøkelseslignende figur på skjermen), den mystiske mannens hule (som dukker av og til opp i hulen, men det er umulig å finne ut hvordan han kommer dit) og endelig Cueva de Benagil eller emmental-grotten (med to hull i taket), som er turens høydepunkt. Her ble alle fotografert av guiden med kuppelen som bakgrunn. Det var flere grotter jeg ikke husker navnene på, og til slutt kom vi til Praia de la Marina som er utropt til Portugals vakreste strand.

Så skulle vi tilbake igjen. Kapteinen satte alle de 200 hestene i galopp, mens vi klamret oss til relingen. Da vi ble satt av på land og nervene hadde roet seg litt, skrøt alle av den utrolig vakre og tankevekkende turen. Innen vi kom tilbake til Carvoeiro, var klokken blitt tre og sulten var påtrengende. Men det var ingen grunn til panikk, for alle restaurantene var åpne.

På ettermiddagen ville jeg utforske vestsiden av Carvoeiro og gikk opp til utsiktspunktet. Da jeg fortsatte innover landet, så jeg til min glede at det var en sti på 6 km. mot vest kalt Camino de los Promonitores (Oddenes sti) som kunne følges delvis på gamle stier og delvis på trebroer. Dessverre var det ikke tid, for neste dag skulle vi videre til Lagos.