JUL i JULISOL DEL II - Málaga juleaften 1963

Av Tulle Elster

Her kommer del to av Tulle Elsters memoarer fra hennes tid som guide på Costa del Sol i 1960-årene. Velkommen til julen 1963:

Alle gjestene hadde hotellrom, så nå kunne vi i alle fall informere dem om utfluktsprogrammet de kunne melde seg på, gi dem praktisk informasjon om Torremolinos og fortelle om programmet for julaften samme kveld. Etter at alle hadde spist middag på hotellene, skulle vi ha feiring på en koselig pub med vin og tapas i Málaga by, før vi skulle dra med hest og vogn den berømte katedralen for midnattsmesse klokken tolv. 

Brukken hel

Vi hadde ikke lagt opp til noe program for formiddagen, så jeg dro for å ta meg av det forbaska juletreet som reisebyrået hadde sendt med ned og som jeg i farta hadde satt fra meg i resepsjonen på et av hotellene. Ingen i Spania feiret julaften på den tiden, og ingen visste hva juletre var, så jeg planla å sette det i bakgården til jeg kunne bli kvitt det.

Hotellet lå i en bratt skråning med inngang og resepsjon øverst og trapper ned til restauranten og hagen, så jeg begynte å slepe treet nedover de glatte marmortrappene inntil jeg plutselig mistet balansen. Da jeg våknet, lå jeg på gulvet i restauranten med mange mennesker bøyd over meg. De forsøkte å hjelpe meg opp, men jeg var for svimmel. Etter sigende hadde helen på en av mine høyhælte sko brukket, noe som gjorde at jeg hadde falt baklengs og slått hodet i et av trinnene. Noen tilbød å kjøre meg til lege, men jeg avslo. Jeg måtte hjem og finne andre sko, for jeg hadde fortsatt masse å gjøre. At jeg hadde hjernerystelse falt meg ikke inn, så resten av juleferien sjanglet jeg rundt mens det flimret for øynene mine. Da jeg skulle hente gjestene med bussen som skulle kjøre oss til Málaga på kvelden, måtte jeg forklare at jeg ikke var full, noe som noen sikkert tvilte på.

Første utlendinger som gjester

Fetter Henning og jeg hadde pyntet opp i puben der de vennlige eierne tok imot oss med åpne armer. De tente stearinlys som vi hadde kjøpt inn, sto nå på bordene med rødrutete duker. Bodegaen lå i en smal gate rett bak huset der Picasso ble født og bodde inntil han som 9-åring flyttet til Frankrike og ble berømt. Lenger bak i de trange gatene kom ikke turistene, så det var første gang de hadde utlendinger på besøk, og paret gjorde sitt beste for at alle skulle bli fornøyde.

Det ble full oppvartning med konas hjemmelagde tapas, øl og sherry og andre viner, og naturligvis søt Málagavin som alle måtte smake på når de først var i denne gamle havnebyen der så mange norske sjømenn hadde gått i land.

Stemningen sto raskt i taket og ble ikke mindre da tre sigøynere vi hadde hyret, to menn med gitar og en ung kvinne med rød flamencokjole og kastanjetter, kom inn. Det ble musikk og dans der mange av gjestene ble revet med og etter beste evne forsøkte å klappe, danse og trampe i takt med musikken. 

Sigøynere var og er fortsatt mer aksepterte og velsette i Andalucia enn i resten av Spania. Det skyldes for det første at de var til stor hjelp med kavaleriet da Isabel og Ferdinand gjenerobret Andalucias siste muslimske enklave i Granada på fjortenhundretallet. Som takk fikk de overta det hellige fjellet Sacromonte midt imot Alhambra. For det andre skrev Garcia Lorca mange kjente dikt som gjorde dem populære før han ble skutt av Francos soldater i begynnelsen av borgerkrigen. For tilsvarende hundre kroner og en flaske vin kunne man på sekstitallet leie en sigøyner gruppe til å spille og danse på private fester, noe vi utlendinger gjerne gjorde når det var noe å feire.

Hest og vogn til julemessen

Men nå sto det en rekke vogner med tospann hester utenfor. Selv om det fortsatt regnet, fikk hver sin tente fakkel. Så kjørte vi gjennom de brolagte trange smugene der folk som også var på vei til katedralen, stirret på oss og undret seg på over hva det var for et livlig opptog. Da vi gikk opp den store trappen til midnattsmessen, måtte jeg hysje på noen av gjestene som tydelig bar preg av den søte vinen. Nå skulle det bli stille høytid med preken og orgelmusikk, så det var best ikke å stikke seg ut som utlending. Jeg hadde selv nådd å feire to juler ute, hvor den ene ble avsluttet i den vakre San Fransisco-kirken i Assisi, så jeg visste hvor høytidelige slike katolske midnattsmesser er. ´Bare stå rolig og kors dere når de andre gjør det´, var mitt råd da alle var innenfor den store portalen og de norske kvinnene fikk låne sorte kniplingsjal til å dekke hodet med. Gruppen fulgte mitt råd, så da vi dro tilbake til vår lille fiskerlandsby med en blanding av flamenco og orgelbrus i ørene, var stemningen mer dempet, noe jeg var glad for, for hodet verket helt til jeg kom meg i seng etter nok en gang å ha avlevert gjestene på hver sine hoteller.

Så krysser vi Stredet

Flere hadde skrevet seg opp på listene over utflukter i resepsjonen, så da de neste dag fikk høre at det hadde vært steinras og var stengte veier både til Granada og de berømte grottene i Nerja, var det ikke så hyggelig å være reiseleder. Men da jeg foreslo at vi i stedet kunne ta en eseltur til ‘Honningbekken’ Arrojo de la Miel, en bitteliten landsby oppe i fjellene, meldte mange seg på. Så til tross for såre rumper, ble det latter og moro for de som ble med.

Etter noen dager ble det kjent at veien til Gibraltar var åpen igjen, og det ble full buss dit. At det regnet da vi kom fram, gjorde ingenting for foruten selve klippen og de berømte apene, var nordmennene mest interessert i å kjøpe hver sin flaske Chivas Regal whisky i fine flasker som ennå ikke fantes i Norge og shoppe litt på Queens Road på engelsk – et språk de fleste kunne i motsetning til spansk.

Nesten alle meldte seg på den oppsatte todagers utflukten til Tanger i Marokko. Og endelig, da dagen kom, skinte solen! Fergeturen over Gibraltarstredet gikk i klart, fint vær så alle kunne sitte på dekk og sole seg og beskue Afrika og Europa på en gang. Og for første gang fikk både jeg, Henning og turistene våre oppleve flyvefisk, hvor noen fløy så høyt at de klasket ned på dekk rett foran føttene våre. Der ble de liggende og sprelle helt til mannskapet kastet dem over bord igjen. 

Vel fremme var det utdeling av hotellværelser for natten og så ut på sightseeing i den spennende, arabiske gamlebyen med alle sine lukter og lyder. Selgere med og uten fez og turban ropte ut om sine varer og halte folk inn for å vise frem sine tepper og kobberkjeler mens de lokket med billige priser og serverte myntete i små glass med arabiske gullbokstaver på til alle som tok imot. Det var ikke lett å holde styr på alle sammen, for den ene ville hit og den andre dit, men til slutt fikk vi samlet flokkene for å dra til vestkysten for å spise arabisk lunsj. Noen var skeptiske. Hva var nå alt som ble båret inn på store fat? Men etter å ha smakt seg frem, var alle ikke bare fornøyd men rent begeistret. Og det skulle bare mangle, for det marokkanske kjøkkenet er virkelig noe!

Arabiske fristelser

Samme kveld ble det nattklubb med magedans. Jeg var fremdeles svimmel og plaget av flimmersyn, så da klokken var ti fulgte jeg gruppen ned for så å gå og legge meg. Inngangsbilletten var inklusive én drink. Deretter måtte man betale ekstra, forklarte jeg da vi kom ned til klubben og la til for de enslige mennene i gruppen: «Vær klar over at de fleste danserinnene er tyske som bare er her for å tjene penger, så ikke flørt med dem eller by dem på noe hvis de setter seg ved bordet deres, for her er det lett å bli shanghaiet.» Så sjanglet jeg tilbake til hotellet og la meg i den store dobbeltsengen og sovnet bums etter å ha trukket godt for de tykke, mørkerøde gardinene.

Jeg våknet med et brak da telefonen på nattbordet ringte. Var det allerede morgen? Men nei, en kvinnestemme på fransk sa kort, «Et øyeblikk, jeg skal sette Dem over til …» Mens jeg ventet, fikk jeg tent nattbordslampen og så klokken som var tre på natten. Hva var dette?

«Hallo!» hørte jeg enn dyp mannsstemme på fransk med arabisk aksent, og jeg svarte det samme.

«Hallo? Hvem, hva…?» 

Det var sjefen for nattklubben. Klubben hadde stengt, sa han, men det satt to nordmenn igjen som ikke kunne betale. Jeg måtte komme straks å løse dem ut, hvis ikke …!!!

Herregud. Jeg kom meg i klærne og sjanglet ut i den mørke folketomme natten. På den tomme nattklubben hvor de fleste lysene var slukket, satt to av mine gjester. Det var Nordlendingen som de andre gjestene kalte Pappa-Finn og hans yngre kompis Henrik som hadde brukket nakken og som finnen hadde invitert på reise for å feire at han hadde overlevd ulykken. 

De hadde naturligvis tatt flere drinker, og naturligvis hadde magedanserinnene kommet bort til bordet i pausen, og naturligvis hadde de, tross min advarsel, ikke kunnet motstå kvinnenes sjarm og komplimenter, så naturligvis hadde de bestilt først én flaske champagne og så én til før damene plutselig og helt uforklarlig hadde forduftet, erstattet av en kelner med en ublu regning på tilsvarende flere tusen kroner som de ikke kunne betale.

«Vi visste ikke at det var såååååå dyrt …», forsøkte Pappa-Finn seg spakt, så hva skal vi gjøre? Kan du legge ut til vi kommer hjem, så kan vi …

Tulle ordner opp

Sjefen som hadde kommet bort til oss, så ut til å more seg da jeg ljomet ut på min dårlige fransk og skjelte ham ut for å lure mine gjester ved å la disse damene få dem til å bestille champagne, noe de umulig – ‘gentlemen’ som de begge var – kunne avslå for ikke å skjemme seg ut overfor både ‘damene og seg selv. Jeg løftet en av de tomme flaskene opp og lot som jeg leste på etiketten og fortsatte, «og dessuten er denne såkalte champagnen bare noe simpelt skvip som umulig kan koste mer enn to dinarer i en hvilken som helst sjappe, så De er ikke bare en hallik, men en ren ågerkar som burde meldes til politiet!»

Jeg blir sånn når jeg blir forbanna, uten å tenke på konsekvensene. Så kom jeg på noe mer: 

«Hvis De virkelig forlanger at jeg og mitt reisebyrå skal betale for dette, kan De se langt etter flere av mine gjester i tiden som kommer, for det finnes f… ta meg andre buler med ærligere mennesker enn dem i denne byen!»

Jeg måtte lene meg på stolen til Pappa-Finn som satt der og stirret på meg uten å forstå et ord av hva seg sa. Sjefen som frem til da bare hadde flirt, og som jeg hadde forventet skulle ta rikelig igjen, ble plutselig spak. 

«OK! OK,» sa han. «Jeg skal overse denne regningen for denne gangs skyld hvis du fortsetter å ta med dine gjester hit neste gang. Men da får du blir her og passe på dem selv! For jeg er businessmann og ikke barnepike.» 

Så snudde han seg og forsvant bak bardisken mens jeg dro de to karene opp av sine stoler og slepte dem mot trappen. Jeg hørte araberen rope et eller annet på arabisk etter oss, men oppfattet ikke helt hva. Neste gang jeg kom med en ny gruppe, lot han som han aldri hadde sett meg før, og jeg ble sittende med mine gjester helt til klubben stengte og passet på så ingen igjen skulle gå i garnet.

P.S. Før Pappa-Finn og hans stivnakkete kompis fløy tilbake til gamlelandet, ga de meg et lite sammenleggbart sjakkbrett som jeg har oppbevart til dags dato. På innsiden av lokket har de skrevet: TULLE – til minne om Tanger 4-1-62 fra Henrik & Finn