NORSKE
PLUSS+
Det er ikke bare bare å være fast bosatt på Gran Canaria, eller en annen kanarisk øy, og reise til Norge under koronakrigen. (April 2021)
Norges kamp mot viruset covid-19 merkes sterkt.
(Denne epistelen er skrevet etter tre dager i internering. Det er mulig historien ender på en enda hyggeligere måte i vår favør.)
Vi hadde bestilt flybillett til Gardermoen rett etter påsken den 17. april i det herrens år 2021. Ikke smart!
Før påsken dette året hadde de norske myndighetene opptrappet tiltakene i forhold til koronabekjempelse. Vel og bra, men ett av tiltakene virket som en straff for de som hadde våget seg utenfor Norges landegrenser og hadde tenkt seg tilbake til gamlelandet.
Tiltaket ble naturlig nok tiljublet av de som ikke hadde beveget seg utenfor Norge, av ulike årsaker, og forhatt av de som hadde gjort det.
Tiltaket jeg henviser til er interneringen ved tilbakekomsten!
Dette ble funnet på etter at vi hadde bestilt reisen.
På Gran Canaria er vi rutinerte med hensyn til smittevern. Vi fikk en ettertrykkelig opplæring under husarresten i syv uker våren 2020. (Les om viruset fra helvete på linken.)
Kanariøyenehar hatt tometersavstanden hele tiden, og maskebruk utenfor døra. Så vi tar hensyn på øyene.
Når vi ser på norsk TV lurer vi faktisk på om Norge er smittefri. Ingen avstand, lite maskebruk og folk sitter i klynger i parkene, samt tett som hagel på utesteder når de er åpne. Jeg for min del tror dette er større faremomenter enn en pensjonist på reise fra Gran Canaria. I nordmennenes hovedkommune på GC, Mogán, har det lenge vært 0 – 2 smittede, takket være reglene. Smittetrykket er i størst grad i hovedstaden – Las Palmas.
Når det virker som om det rett og slett drites i smittevern i Norge av det jeg ser på tv, så forstår jeg lite av innreiseregimet. Bevis at norske pensjonister fra Gran Canaria importerer smitte i vesentlig grad, så skal jeg endre mening.
Flyturen skulle forgå med SAS. Det var ikke mange muligheter fra Gran Canaria på den tiden med direktefly.
For vår del var det viktig å finne et selskap som fløy direkte, og som kunne frakte vår hund. Det er ikke alle selskaper som gjør det. Så vidt jeg vet er det bare SAS og Norwegian. Norwegian virket rett og slett ikke på denne tiden, så valget var enkelt.
Nå har det seg slik at jeg er noen somrer gammel. Ganske mange faktisk. Så jeg husker storhetstiden til SAS. Den er definitivt over, og vi kan jo bare håpe på at den kommer tilbake.
Når man skal sende av gåre en full flyvemaskin, med rigide kontrollrutiner ved innsjekking, bør man faktisk koste på seg nok innsjekkingsskranker. De skal jo sjekke både billett, bagasje, pass, fersk koronatest, samt at man har stemplet inn hos de norske myndighetene og fått svar på SMS. Det tar faktisk litt tid.
Resultatet av denne “innsparingen” var at flyet ble rundt en time forsinket for avreise for å få med seg alle passasjerene. Neppe særlig lønnsomt! Fly på bakken en time ekstra med full besetning koster nok noe mer enn leie av noen ekstra innsjekkingsskranker. De var det nok av på denne tiden.
Det ble en lang tur. Ikke fordi at vi hadde motvind, men det var jo ikke noe å ta seg til. Normal kan man jo spise, ta seg litt vin eller øl, og kose seg litt på den lange turen.
Skulle man ha seg mat måtte man faktisk ha den med seg. Besetningen solgte brus, vann, sjokolade og kanskje noe mer snaks, men ingen ting annet. Begrunnelsen var faren for korona.
Ja vel? Får man mer korona av å spise noe annet en sjokolade? Dette var nytt for meg. Kan man selge det ene så kan man vel selge det andre.
Andre flyselskaper har tydeligvis ikke denne oppfatningen av å spise mat i forhold til sjokolade, så de selger faktisk mat på flyvningen. Farlige greier!
Det at de også kun operere med to toaletter til et fullt fly, for det tredje var forbeholdt de ansatte, førte også til en evig lang kø av passasjerer som pustet hverandre i nakken gjennom et slapt munnbind.
Det første vi møtte ved ankomsten var politiavhøret. Vi som har reist før kjenner jo til dette fra England, USA og mange andre land. Ved ankomst Norge med norsk pass var det noe nytt.
Avhøreren skulle skille klinten fra hveten. Altså, de som ankom Norge med en fornuftig grunn, og oss andre som ikke hadde det etter deres oppfatning.
Ja, her var det en subjektiv vurdering basert på medfølelse, dagsform og fornuft/ufornuft. For ikke å snakke om måten de reisende la frem sitt budskap om begrunnelsen til innreisen på.
Jeg tror i min uvitenhet at spillet “flasketuten peker på” hadde vært tilnærmet like rettferdig. Det var noe uforståelig for meg når jeg hørte begrunnelsen til de som kom gjennom nåløyet og de som ikke kom.
De som kom gjennom hadde gode grunner, men det hadde også mange av de andre. For min del så ønsket jeg at alle med gode grunner skulle slippe den påfølgende interneringen. Slik ble det ikke.
Etter grillingen ble de som ikke ble trodd på deres begrunnelser for fornuftig innreise, og de som hadde tatt seg en velfortjent ferietur (tror ikke det var mange faktisk) loset videre i puljer til bagasjeutlevering og koronatesting.
Utleveringsskranken for forhåndsbestilt taxfree måtte man strene forbi uten tillatelse til å stoppe. At man skulle få ha med seg taxfreevarer til interneringen var så klart uhørt. Man kunne jo få det litt triveligere, og det måtte jo for Guds skyld ikke skje. Fanger får jo heller ikke stoppe innom polet på vei til fengsel.
Alt dette tar jo sin tid, så det ble en svært lang burtur for vår kjære hund.
Etter avhøret hadde lufthavnen noen trivelige hjelpere på lønningslisten. Både de som loset oss fra post til post (bagasje, koronatest og buss), han som ledet oss inn på bussen og sjåføren, får honnør fra meg.
En av losene kom med vann til vår tørste hund etter tollvesenets kontroll av hundens pass og vaksinasjonspapirer, og solstrålen som skulle geleide oss inn på bussen til “fangenskap” sørget for at min kone ble hentet og kom med på samme buss. Jeg hadde kommet ut i gruppen før for hunden trengte lufting etter en lang reise.
Bussjåføren hadde også medlidenhet med hunden så han slapp mer burtjeneste på den siste reisen. Supert!
Definisjonen på internering er i henhold til Store Norske Leksikon: “Internering er frihetsberøvelse som foretas av myndighetene overfor en person; ikke som straff, men i kontrolløyemed.”
Dette begrepet brukes normalt i forbindelse med krig. Jeg bruker uttrykket i krigen mot korona. Hvis noen påstår at bruken av begrepet er feil, så vil jeg gjerne snakke med dette mennesket.
Jeg føler dessuten at det også var en straff, så åpen soning uten rettsak hadde kanskje vært et enda bedre uttrykk.
Jurister mener at dette er en ulovlig handling fra myndighetene, men det er ingen som bryr seg.
Hvorfor dette drastiske tiltaket med internering er iverksatt overfor pensjonister på vei hjem fra tygge omgivelser på Gran Canaria er noe uklart for meg.
Ja dette er noe en kan lure på. Jeg tror i hvert fall at hylekoret på Facebook om at norske pensjonister må interneres er fundamentert på misunnelse. Ingen av pensjonistene har brutt norske regler eller lover.
På hotellet fikk vi kost og losji for 500 pr døgn pr person. Mat tre ganger i døgnet. Jeg for min del fikk også noen mellommåltider av helsemessige grunner.
Jeg klager ikke for vi kunne gå turer under den åpne soningen, når vi ville, på Quality Airport Hotel Gardermoen. Hvordan det er andre steder vites ikke.
Men, fangenskap er fangenskap selv om de påstår at det ikke er det.
Hotellets fasiliteter var stengt, så bartjeneste eller restaurantbesøk var uaktuelt. De hadde derimot en automat for de som ønsket noe å spise. Kun rom og Cola, for å si det enkelt, og greit nok i forhold til koronabekjempelse. Hvis du ikke har noe alkohol med i kofferten så blir det en hvit uke. Kanskje bra for mange?
Hotellets ansatte var hjelpsomme og serviceinnstilte. Ingen ting å klage på der. De gjorde alt de kunne for at vi, og hunden, skulle ha et fint opphold under internering. Havutsikt klarte de derimot ikke å skaffe ved innbooking, men det er kanskje naturlig i forhold til beliggenheten. Det ble beklaget av han trivelige karen i resepsjonen.
Maten er helt innafor med levering på døren så vi skal slippe kontakt med de andre innsatte. Helt flott og forståelig.
Renhold på rommene utføres naturlig nok ikke, men det er muligheter for å få lånt en mopp hvis en spør, og håndklær kan byttes. Vi ønsker jo ikke at renholderne skal bli smittet, og i tillegg spre smitte fra rom til rom. Gjør vi? Nei, det gjør vi ikke.
De tre/fire “fangevokterne” ved inngangspartiet, med håndjern og walkietalkie i beltet, gjorde heller ikke så mye ut av seg. De passet vel på at ingen andre slapp inn, eller at noen rømte, og ble vel tilkalt hvis det ble fangeopprør. Under ankomst av busslaster bisto de med geleiding. Det hadde noen rolige dager når vi var der. Hyggelige var de også.
Ullensaker kommune har representanter på hotellet, som skal gi råd og hjelp.
For vår del så avviste grensepolitimannen vår bønn om å få fritak for karantenehotell/internering. Han forsto ikke spanske legepapirer, var ikke lege, og sa at jeg som bodde på Gran Canaria, og enda ikke var stemplet inn som norsk innbygger, skulle i hvert fall settes inn. Tolkehjelp gis ikke til nordmenn, virket det som.
At min kone hadde vært nede på Gran Canaria etter at hun hadde meldt seg inn i det norske kongeriket sist høst, for å hjelpe meg under rekonvalesenten etter en alvorlig og omfattende operasjon, betraktet han som en svært unødvendig reise. Han sa videre at jeg kunne ta dette opp med Ullensakers representanter på hotellet, og legen der.
Ok, vi slo oss til ro med det, vi var jo ganske utslitte etter den lange turen. Jeg oppsøkte representantene så snart de kom på jobb.
Lege hadde de ikke der. Det ble henvist til en app med Dr Dropin, som ikke var mulig å komme inn på. Løsningen skulle da være nettløsningen, men det gikk heller ikke.
Den første representanten jeg traff fra Ullensaker kommune, en svenske, var for øvrig enig med politiet i det at min kones reise til Gran Canaria for å hjelpe meg, ikke var nødvendig. Merkelig i og med at jeg ikke var i stand til å dra verken til butikk eller apotek den første tiden.
Jeg la også frem at hun faktisk ble anmodet av de norske myndighetene om å dra til Gran Canaria for å ivareta sine helserettigheter til beslutningen om innrulleringen i Norge forelå, ble heller ikke sett på som nødvendig.
Mine helsepapirer fikk jeg heller ikke noe tilbud om å få tolk til. Jeg registrerte bare at de ringte til tolk for de som ikke snakket norsk, og det er vel naturlig. Jeg burde ha kjøpt en tolketjeneste før jeg reiste.
Heldigvis så hadde Ullensaker kommune også representanter som hadde forståelse og forsøkte å hjelpe til så godt de kunne. Supert! Til og med svensken ble mer positivt innstilt etter noe runder i ringen.
Men, å få tak i en lege for å få en vurdering var håpløst. Kommunens representanter fikk det heller ikke til, og var ganske frustrerte.
De ordnet det slik at jeg fikk en oppringing fra legevakta sent en kveld, men de kunne ikke gjøre noe annet enn å hjelpe meg hvis helsetilstanden var forverret. De påsto derimot at hotellet ble frekventer av lege, som kunne gi bistand.
Alle trodde at vi kunne få tilgang til lege, men slik var det ikke. Jeg vet ikke hva dette sier om Ullensakers håndtering av krisen.
Fengselsinnsatte, og innsatte i åpen soning, har lettere tilgang på lege enn norske pensjonister på vei til Norge fra Gran Canaria. Dette gjelder sikkert folk fra alle destinasjoner på dette hotellet.
Jeg følte faktisk at helsevesenet på Gran Canaria fungerte vesentlig bedre.
Les noen morsomme epistler om helsevesenet på Kanariøyene på linken.
Ullensaker kommune, og Overlegen med beslutningsmyndighet, svarte heller ikke på mine mailer. Jeg fikk ikke engang melding om at mailen var mottatt. Merkelige greier! Jeg trodde de norske myndighetene hadde rutiner for slikt.
Det er endog ikke mulig å ringe Overlegen. Han er tatt ut av telefonlisten på grunn av stor pågang. Burde de da ikke satt flere til å svare på telefoner, enn å låse døra og slå av lyset?
Les om de offentlige ansatte på Kanariøyene på linken.
De var et fint knippe med ulike nasjonaliteter. Det var mange fra fremmede land, som vi før i tiden, og en del fra muligens Polen eller nabolandene og østeuropa.
Det var også noen hyggelige norske pensjonister på tur hjem, med gode grunner for Kanariaturen, som ikke ble trodd på grensen.
Nåløyet var svært lite (usynlig) for enkelte av polititjenestemennene, og damene, på grensen. Jeg tror at med klarere og mer omfattende bestemmelser hadde det vært noe enklere for alle parter for avklaring om internering.
Smittevernet virket til å være ganske godt ivaretatt på hotellet, også med mange spritdispensere til utvortes bruk. Hvis det var noen med slapp maske, eller uten, så var det av de med lys hudfarge, men ikke alle.
For de av dere som i det heletatt vil vurder en slik tur, så kan det være kjekt å være forberedt i tilfelle internering. Her er noen råd.
God tur og ta en ankerdram ved ankomst interneringsstedet med det du har i kofferten.
Bare for å si det helt klart til slutt: Interneringen fungerte veldig bra. Fint hotell, fin mat og hyggelige folk. Et fint opphold, dog under tvang. Kanskje var vi heldige med tildelt interneringshotell?
Livet er herlig på Gran Canaria. Jeg lurer på hvordan det blir i Norge. Saludos Audun
For å lese mer så gå inn i menyen på siden.
© 2021 The Islands In The Sun
– Månedsmagasinet på Costa del Sol
Centro Idea
Ctra. de Mijas km. 3.6
29650 Mijas-Málaga
Tlf.: 95 258 15 53
norrbom@norrbom.com
PUBLISERT AV:
D.L. MA-126-2001
