HANNE TVETER - i veikrysset mellom jazz og flamenco

De aller fleste kjenner jazz og flamenco som separate musikkgenre.

Men hva hvis man kombinerer dem?

Og hva hvis man så legger til gamle norske folkemusikktekster og delvis oversetter disse til spansk?
Hva blir det?
Det blir Hanne Tveter!

Da Hanne som barn gikk tur med faren i fjellene bak Fuengirola hvor familien hadde feriested, hørte hun plutselig vill musikk, sang og klapping fra en sigøynerfamilie som hadde samlet seg på en fjellknaus. Hun ble både fascinert og skremt av de fremmede lydene, men den spesielle måten de musiserte på med bare stemmer, gitar og hender, bergtok henne.

Siden den gang har den unike norske artisten hatt en variert karriere som sanger, skuespiller, komponist, produsent og eier av eget plateselskap, men hun glemte aldri sitt første møte med sigøynermusikkulturen. Det Norske Magasinet tok en prat med Hanne i Madrid hvor hun nå forbereder sin neste plateutgivelse.

Hestejente med sangdilla

Hanne Tveter (48) vokste opp på «landsbygda» på Skarnes i Sør-Odal. Både hennes bestefar og tante drev med hester, så hun var en riktig hestejente som alltid gikk og trallet. Hun hadde sin første opptreden som seksåring og sto ofte foran speilet og sang i hårbørste-mikrofonen.

Og så ble det musikkstudier?
«Jeg tok privatsangtimer og fikk roller i musikaler fra jeg var rundt 16. Neste steg var musikklinje på videregående, Tonheim Folkehøyskole og en syvårig sangutdannelse på Barratt Due Musikkinstitutt i Oslo og norsk musikkteaterakademi. Og så ble det jo en del flamencokurs i Madrid og Sevilla etter hvert.

Men har ikke flamenco og klassisk sang totalt motsatt stemmebruk?

Jo, du bruker stemmen på helt annen måte. Det er mye introvert smerte og ekstroverte skrik i flamenco, men dette ‘stygge’ er jo også del av vår sannhet. Hva som stressa meg gjennom musikkstudiene, var at jeg aldri kunne gå til disse ekstreme ytterlighetene. Genreboksene var rett og slett for trange for meg. Jeg skjønte etter hvert at jeg måtte gi opp operakarrieren som sanglærerne mine synes absolutt jeg burde gå. I stedet studerte jeg jazz parallelt med klassisk sang. Noe som fascinerer meg med flamencogenren er at den rurale stemmen er verdsatt, for som klassisk sanger bruker man jo alle sine krefter på å avlære seg den stemmen.

Oslo/Madrid

Da Hanne skulle begynne i 9. klasse, tilbragte familien et år på Costa Blanca. Der ble hun opptatt av musikken til gitaristen Paco de Lucia, «og det var det jo ingen andre av mine jevnaldrende i Spania, og i hvert fall ikke i Norge, som var. Da jeg senere kom tilbake til Spania som voksen, oppsøkte jeg et helt annet miljø for å bli kjent med musikklivet her, blant annet i Madrid og Sevilla.»

I dag har Hanne base i Oslo, men hun har vært gradvis mer i Madrid i de siste årene og ser nå på mulighetene for å bevege seg mer i denne retningen.

Hva skjedde med hestejenta?

Hesteinteressen tok jeg med inn i voksen alder, men jeg bytta hesterase fordi jeg forelsket meg i spanske hester. Hadde en nydelig Cartujano-hingst som jeg dessverre mista og derav kom låten Vuggesang til hesten. Nå har jeg en hest under opptrening som er i slekt med den som døde. Den er fortsatt relativt ung, men jeg håper å kunne ri på den snart.

I 2013 møtte Hanne tilfeldigvis flamencomusikerne til Estrella Morente i Madrid og sang litt ‘på jam’ med dem. «Jeg er ingen flamencosanger, men et eller annet funka så det ledet til at vi lagde et helt album sammen hvor de medvirket. Albumet som heter Oslo-Madrid, kom ut i 2015.»

Hva kaller du deg selv?
I utgangspunktet er jeg sanger, men jeg kaller meg etter vært mer artist da jeg beveger meg i mange deler av musikkfeltet. Jeg er klassisk skolert, men har alltid vært opptatt av jazz så hvis jeg må klassifisere meg sjøl, er jeg nok jazzmusiker og improviserende sanger. Jeg er mer jazz- enn folkemusiker, men jeg kommer fra sted hvor det var mye sangoverlevering, så det er en veldig naturlig for meg å synge folkemusikk.

Hva er målet med musikken din?

Jeg ønsker å skape kulturelle møtepunkter med et fellesspråk som er mye større enn ord. Å kunne vise gjennom musikken at alle har røtter og at disse kan møtes. Det skjer jo bare når mennesker reiser og lytter til hverandres sangskatter. Musikk er et universalspråk, så man trenger ikke å forstå ordene for å bli berørt av den. Derfor kan vi spille sammen og bidra til at musikken utvikler seg i nye retninger.

Hva har norsk folkemusikk og flamenco til felles?
Mens klassisk musikk har helt andre koder i måten å tilegne seg og formidle det videre, er både flamenco- og folkemusikk noe man er nødt til å oppleve for å lære. Fellespunktet er at musikken er basert på muntlige tradisjon og at man lærer ved å høre andre formidle – som på en måte er folkemusikkens vesen. Folkemusikk er jo veldig spontan. Folk reiser seg og tar en trall. Kappleik handler nettopp om det.

Hvordan berører flamencomusikk deg?

Jeg jobber med Flamenco Nuevo, men all flamenco har en veldig komplisert rytmikk. Det er nok det som fascinerer meg mest for jeg er glad i kompleks rytmikk og er en rytmisk jazzsanger. Jeg liker de litt skarpe kantene i flamenco som er hvorfor jeg prøver å bringe den inn i musikken min. Samtidig beveger flamenco noe i meg. Da jeg så flamencodanseren Farruquito danse for første gang i Rocio Jurado-auditoriet i Sevilla, satte det meg helt ut av spill. Jeg gråt i evigheter etterpå uten å skjønne helt hvorfor.

Gleder og utfordringer

Det er tøffe tider for utøvende kunstnere, og etter pandemien har det blitt mye vanskeligere å selge billetter. «På en side var vi helt sultefora på kultur etter Covid, og på en annen side sitter verden mer på gjerdet. Det merker vi musikere ekstremt nå.»

En det vanskelig å kunne leve av å være sanger i dag?

Jeg kan fortsatt ikke leve av å bare stå på scenen, men har alltid jobbet med musikk.

Jeg underviser i sang og tar gjerne jobber som skuespiller på musikkteatre, i tillegg til konsertvirksomhet og opptak. I dagens bransje er det ikke spesielt inntektsbringende å gi ut album, spesielt for meg som har plassert meg i en veldig smal musikalsk genre.  

Komponerer du og skriver tekster selv?

Jeg omarrangerer og gjendikter mer enn å lage 100 % egenkomposisjoner – for eksempel setter jeg sammen norske folkemusikktekster med flamencotekster i samme låt. Jeg har jobbet mye med gjendiktninger av latinamerikanske sanger til norsk, men det er kjempekrevende å finne gode nok norske ord som formidler rikheten av det spanske språket. Jeg har selvsagt skrevet musikk med egen tekst og melodi, men er litt pysete både med å spille piano selv på konserter og by på helt egenkomponerte komposisjoner. Musikere jeg spiller med er på et så ekstremt høyt nivå at jeg er mer som en medarrangør i å skape nye varianter av eksisterende verk.

Hva er den største gleden ved å opptre?
Det er møtene jeg til tider opplever med andre utøvere og at alt er forskjellig hver eneste gang man opptrer. Følelsen av å kunne ekspandere når jeg samarbeider med musikere og opplevelsen av å spille hverandre bedre og utfordre hverandre musikalsk, det synes jeg er spennende. Det er en gave å oppleve publikums tilstedeværelse, emosjoner og reaksjoner når jeg treffer dem et eller annet sted. Tilhørerne bidrar enormt mye til hvordan en konsert blir, så man skal aldri undervurdere publikum!

Norsk og spansk publikum er ganske forskjellige. Blir det kultursjokk begge veier?
Ja, det blir totalt kultursjokk hver eneste gang. Stillheten i norsk publikum og den norske måten å ta til seg ting på er nok den som overrasker meg mest, for jeg har lettere for å bli med inn i den latinske varmheten. Jeg er selvsagt norsk, men sjelen min har alltid vært veldig latinsk.

Hvilke utfordringer har ditt yrke?

Det mest utfordrende for meg er å skape min egen genre. Jeg har startet et slags tverrkulturelt forskningsprosjekt hvor jeg spør meg selv om det går det an å krysse disse genrene. Hvem greier jeg å samarbeide med? Hvilke musikere er villige og i stand til å holde et høyt nok nivå og samtidig kunne koble seg inn på hvilken som helst genre? Det kunstneriske i seg sjøl er utfordrende for jeg krever enormt mye av musikerne. Samtidig er flamenco-miljøet veldig lukket, så det er ikke lett for meg som norsk å finne noen som er villige til å spille med meg.

Får du sceneangst?
I små forsamlinger kan jeg få helt forferdelig sceneangst.

Men ikke i store?
Nei, jeg blir sjelden nervøs i store sammenhenger. Det verste er å synge i familieselskap, da får jeg helt nervesammenbrudd. Jeg blir fryktelig nervøs hvis noen brått ber meg om å gjøre noe og jeg ikke er forberedt. Spesielt i Spania har jeg måttet utfordre meg selv der. Heldigvis tar folke- og flamencomusikk vekk en del prestasjonsangst for musikken er så spontan og upretensiøs.

Konserter og fremtidsdrømmer

Hannes band er alt annet enn konvensjonelt. På en konsert på Teatro Lara i Madrid før jul

var bandet sammensatt av en chilensk jazzpianist, en kubansk bassist og trommeslager, en tysk-spansk flamencogitarist og en amerikansk-spansk perkusjonist. «I det nye albumet er jeg og så heldig å ha en gjesteopptreden av den store maestroen Gerardo Nuñez som er en av flamencogitaristene jeg beundrer mest. Og tre duettsanger er produsert sammen med den kjente pianisten Diego Amador.

Din mest minnerike opptreden hittil er …?
Sånt er vanskelig å svare på, fordi noen ganger kan en cafékonsert være like magisk som å synge på en kjempescene. Men en milepælopplevelse for meg var Eurojazz-festivalen i Mexico City i 2018. Jeg var den første – og tror til dags dato jeg er den eneste – norske artisten som har opptrådd der. Det var en utrolig rørende og sterk opplevelse for meg da jeg så flere tusen mennesker synge med og gråte da jeg avsluttet forestillingen med den populære meksikanske sangen Contigo Aprendí.

Har du et sted som du drømmer om å opptre?  
Nå er jeg såpass voksen at jeg prøver å sette meg realistiske mål, men jeg har til dags dato ikke opptrådd på Madrid Jazzfestival. Jeg opptrer også gjerne på Teatro Maestranza i Sevilla og Cervantes i Málaga. Og så har jeg veldig lyst til å ta med meg et spansk band og spille på Roseslottet på Holmenkollen.

Finnes det et liv uten musikk?

Jeg vet i hvert fall ikke hvordan jeg kunne ha levd uten. Det er som luft for meg. En fundamental åndelig føde og en måte å leve på. Hvis du spør meg når jeg ble musiker, så tror jeg at jeg alltid har vært det.  

Hva kan vi vente fra Hanne Tveter fremover?
Det kommer nok en single til i løpet av juni før jeg lanserer det nye albumet over sommeren. Jeg har laget en versjon av norske Huldra med både spansk og norsk tekst til som heter Huldra, la hechicera (trollkvinnen) med den utrolige kanadiske tverrfløytespilleren Lara Wong som gjesteartist. I det nye albumet bringer jeg også inn noen spanske tekster av García Lorca. Albumet vil vise noe om krysningspunktet mellom mine norske røtter, jazz og spansk tradisjonsmusikk.

Den allsidige musikeren og sangeren ser ikke ut til å stoppe hennes livlige galopp. Et par dager før vi møttes hadde hun vært i Chiclana i Cádiz for å lage en musikkvideo. Ellers har hun en invitasjon til å spille i sjømannskirken på Costa del Sol på den 12. oktober før den musikalske reisen går videre til Costa Blanca. «Jeg må bare få på plass de økonomiske rammene og booke noen flere opptredener i Málaga-området for at jeg kan komme fra Norge og ta med et band eller en duo fra Madrid.»

Vi ser frem til å høre den norske jazz og flamencosangeren her i sør og ønsker henne lykke til med hennes planer og drømmer – spesielt konserten med det spanske bandet på Roseslottet!   

«Jeg er selvsagt norsk, men sjelen min har alltid vært veldig latinsk.»

«Tilhørerne bidrar enormt mye til hvordan en konsert blir, så man skal aldri undervurdere publikum!»

«Noe som fascinerer meg med flamencogenren er at den rurale stemmen er verdsatt, for som klassisk sanger bruker man jo alle sine krefter på å avlære seg den stemmen.»