Fra Roma til Tokyo med 7 mellomlandinger

En SAS-flyvertinnes erindringer fra 1950-årene

En av de utallige gangene jeg har fløyet over Atlanterhavet, så jeg en video om Air Canadas mer enn 75-årige historie. Jeg besluttet at neste gang jeg så min mor, ville jeg spørre henne om hvordan det var å jobbe som flyvertinne i 1950- og 60-årene, før jetfly, charterturer og masseturismen hadde tatt helt over verden.   

Min mor, Aase Linaae, ble født i en ganske konservativ norsk kystby i 1930, på en tid da kvinner, eller iallfall gifte kvinner, ikke var ment å jobbe. Etter å ha fullført gymnas og sekretærlinjen på Handelsgym, jobbet hun et par år på et kontor i London, noe som var ganske uvanlig for en Sandefjord-pike. Deretter tilbrakte hun et år som au pair i Frankrike. Mens hun var der møtte hun en ung kvinne som hadde prøvd å søke på jobb som flyvertinne i SAS, og selv om mor ble advart om den krevende flerspråklige intervjuet, fikk hun lyst til å prøve seg.

SAS, eller Scandinavian Airlines Systems, som var et konglomerat av statseide svenske, danske og norske flyselskaper, startet opp etter krigen. Da mor søkte i SAS i 1954, hadde de hatt flyvertinner i åtte år. Før dette, fantes de ikke. Ellers besto besetningen av en kaptein, en styrmann, en mekaniker samt en navigatør på lengre strekninger, som til Østen eller USA. I kabinen var det en purser og en steward – alle var menn, de to sistnevnte ofte homofile, selv om dette aldri ble snakket høyt om. På begynnelsen av mors flytid kunne navnene på alle de norske flyvertinnene få plass på ett enkelt A4-ark. Å fly, iallfall kommersielt, var ennå ganske nytt, og bare rikfolk og kjendiser hadde råd til en slik overdådig luksus. Jobben som flyvertinne var den mest glamorøse for en ung kvinne, bortsett fra å være filmstjerne, og derfor alle jenters drøm. 

Mer enn 500 unge kvinner søkte jobb på SAS samtidig som min mor. Alle var mellom 23 og 28 år (ellers var du ‘for gammel’). Alle måtte vœre under en viss høyde (168 cm, synes mor å huske), og alle måtte veie under 58 kg! Man kunne heller ikke bruke briller. Slik var forutsetningene den gangen, helt lovmessig! Det var ellers vanlig for flyvertinner å slutte når de giftet seg og fikk barn. Flyvertinner mellom 30–35 fikk bare jobbe om sommeren, da det var mer flytrafikk, men ble permittert om vinteren, mens SAS hjalp dem å omskolere seg til en bakkejobb. Hvis du i 1960 hadde fløyet i 7 år og var over 30 år, fikk du med deg et avgangsvederlag. Dette var flyselskapets måte å få de ‘eldgamle’ flyvertinnene til å slutte etter at de fylte 30.

50 kvinner ble innkalt til eksamen i Oslo for å fylle en håndfull ledige stillinger som SAS hadde tilgjengelig. Selv med flytende engelsk og fransk var mor kjempenervøs og pugget tyske gloser til siste minutt. “Ich bin nimmer in Deutschland gewesen” (Jeg har aldri vœrt i Tyskland). I hennes øyne så de andre jentene som søkte mye mer passende ut enn henne, men til mors store overraskelse besto hun. Sammen med 11 andre unge damer fortsatte hun på et to måneders flyvertinnekurs i Stockholm. Blant det de lærte på kurset var grunnleggende mekanikk, meteorologi, flyhistorie, bleieskift og sprøytesetting. Allikevel lœrte de lite som kunne forberede dem på hva som skulle komme … 

Bare tenk deg å jobbe på et av de gamle propellflyene som kunne fly inni skyene, men aldri over dem. Klart at det var nesten konstant turbulens, pluss gjerne en kuling fra Nordsjøen. Legg til hyppige landinger for å tanke opp med drivstoff på små, uhåndterlige rullebaner. Sleng på 30 danske forretningsmenn som nirøyker sigarer fra man tar av til man lander. Ta på høye stiletthæler og en trangtsittende uniform og begynn å servere tre tunge brett av gangen med rikelig med ekte glass og sølvbestikk og rykende varmmat rett fra ovnen! 

Og det var bare begynnelsen, før spyposene begynte å fylles på hver tredje rad. Hvis du trengte å sette deg ned et par sekunder og flyet var fullt, måtte du snike deg inn i cockpiten med pilotene, hvor det var et ekstra klappsete. Men selvsagt var det aldri tid til å sette seg ned, fordi du var den eneste flyvertinnen om bord, og hver eneste passasjer måtte bli fortalt enkeltvis om flyets sikkerhetsregler på deres foretrukne språk, siden høyttaleranlegget på flyet bare ble brukt til viktige beskjeder …

Som flyvertinne fantes det ingen fagforeninger den gang. Selv om cockpitpersonalet ble godt betalt, tjente flyvertinnene mindre enn datidens sekretærer. Rullevognene som flyvertinnene anbefalte igjen og igjen, ble innført som standard først et tiår senere. Flyvertinnene tilbrakte det første flyåret med å fly innen Skandinavia, som betydde dampende dansker, snobbete svensker og nervepirrende nordmenn under forskrekkelig fjordlandsturbulens. Fra og med andre året når du hadde bevist deg som fly-verdig, fikk du lov til å assistere på lengre ruter. En flytur mellom Oslo og Roma tok hele dagen og inkluderte tre lange mellomlandinger i København, Frankfurt og Zurich. Veldig få mennesker hadde vært utenfor sitt eget hjemland, for ikke å snakke om på reiser til eksotiske destinasjoner. Derfor, hvis du var heldig nok til å jobbe på en flytur til Amerika, Afrika eller Asia, hadde du god tid til å se deg om, for det var ikke flyturer tilbake på flere dager. 

På flyturer til USA mellomlandet de, skiftet besetning og overnattet i Prestwick i Skottland. Derfra tok det ni timer til Gander flyplass på Newfoundland, og så fem timer derfra ned til New York. Flyet fløy tilbake med en annen besetning, mens originalbesetningen hadde tre dager i New York før tilbaketuren.

Da mor fløy til Kenya (med fem mellomlandinger og overnatting og skifte av fly i Aten), gikk flyene bare én gang i uken. Derfor tilbrakte de 7 dager på hotell Equator Inn i Nairobi på SAS’ regning, og med diettpenger.

Selv om flyturer over polområdene er vanlig i dag, måtte man fly lange omveier før SAS skapte pionerruten over Nordpolen. I de tidlige 1950-årene utviklet Einar Sverre Pedersen (1919–2008), en navigatør fra andre verdenskrig som var utdannet i Little Norway i Canada, et Polar Path Gyro-system for SAS. Dette var en navigasjonsmetode som skulle bringe flyene trygt over Nordishavet. Mor var med på innvielsesturen i 1957 med en DC7 over Nordpolen som etablerte en ny SAS-rute mellom Europa og hva man da kalte Det fjerne Østen. På ruten over Nordpolpunktet krysset de med et annet SAS-fly som hadde startet fra Japan, for aller første gang. Verden hadde plutselig blitt litt mindre. 

Østblokklandene var alltid et problem for pilotene den gangen, for flyene hadde bare lov til å følge en smal, spesialdesignet luftkorridor når de skulle krysse de kommunistiske landene på vei til Istanbul. Ingenting kunne tillate pilotene å vike fra denne luftkorridoren, og hvis de gjorde det, kunne de risikere å bli skutt ned. Det var også mangelfulle vœrmeldinger fra kommunistlandene. Selvsagt støtte de en dag på en storm av en annen verden. Lysene gikk i kabinen og passasjerer og besetning satt og ristet inne i flyet, mens kjempehagl, som hørtes ut som maskinpistolskudd, traff skroget fra alle kanter. Alle om bord fryktet at dette var deres siste flytur, inkludert pilotene. Etter at de i 1957 landet i Istanbul, måtte skroget, som var gjennomhullet, bli totaloverhalt. En av pilotene fortalte mor senere at hvis et av haglene så store som egg hadde truffet motoren, hadde resultatet blitt katastrofalt …

Mor fløy i seks utrolige år, mye lenger enn gjennomsnittskarrieren til datidens flyvertinner, som var to år. Hun fløy alle SAS-rutene og til alle verdensdeler i verden bortsett fra Australia, hvor SAS ikke hadde flyruter den gangen. På sitt siste fly-år var hun utestasjonert med SAS-leilighet i Roma og fløy bare på Østen. 

Mors siste flytur, som foregikk i april i 1960, tok henne fra Asia og tilbake til Europa. Som vanlig var det et par stopp på veien: 

Tokyo – Manila
Manila – Bangkok (med overnatting og skifte av flybesetning) 
Bangkok – Calcutta
Calcutta – Karachi (med overnatting og skifte av flybesetning 
Karachi – Teheran 
Teheran – Aten 
Og til slutt Aten – Roma!  

Mor ‘pensjonerte’ seg fra SAS 1. mai 1960. Hun og far giftet seg 20 dager senere, men den historien får vente til en annen gang …