En samtale med Kari Laliberte - Klinisk psykolog og spesialist i barne- og ungdomspsykologi

Hvis du noen gang tror at du har en travel tilværelse, så har du ikke møtt Kari Laliberte. Den norske kliniske barne- og ungdomspsykologen fikk hele seks barn mens hun fullførte sitt 8-årige studium og var i praksis. Nå driver hun privatklinikken Centro Laliberte ved siden av en fulltids jobb med krevende psykiatriske pasienter på Hallin-senteret i Marbella, samtidig som hun tar en etterutdanning i nevropsykologi! Og som om ikke det var nok: på ‘fritiden’ lager hun de utroligste keramikkskulpturer, spiller piano og komponerer musikk for å slappe av.

Det Norske Magasinet besøkte Laliberte-familiens hjem og privatklinikk, og fikk en pianokonsert på toppen av det hele. For Kari ser ingenting ut til å vœre umulig.

Møt la familia Laliberte

Når man har hele seks barn, trenger man god plass. Jeg hadde blitt fortalt om det fabelaktige familiehjemmet i Benalmádena Heights, hvor også Laliberte-senteret ligger. Allikevel var det verken huset, klinikken eller hagen som imponerte mest. Det var den genuine gjestfriheten til Kari Laliberte, som fløy ut av døren med et varmt smil og en lun nordlœnningsdialekt og fikk meg til å føle at jeg hadde kjent henne hele livet.

Kari inviterer meg umiddelbart inn i hagen, hvor klinikken ligger vegg i vegg med keramikkverkstedet hennes. Utenfor har de bygd et lekeanlegg for de aller yngste pasientene hvor hun kan observere dem mens hun snakker med foreldrene. Ellers er de halvt dusin ‘barna’ til Kari og David, hennes amerikanske eiendomsmeglermann, voksne.

«Vi har tre i New York, én i London, én i Marbella og sistemann på 15 hjemme i huset enn så lenge. Han er veldig snill. Vet ikke om det har noe å gjøre med at det var så mange før han som hadde gjort så mye tull … Alle snakker ‘nordlœnning’, for jeg var flink til å dra dem med hjem til Norge et par ganger i året. Men ingen av barna fulgte våre forspor og ble psykolog eller eiendomsmegler.»

Selv er Kari født på Fauske i Nordland, hvor moren var sykepleier, mens faren hadde bokhandel og musikkforretning, i tillegg til jobben som musikklærer og dirigent.

«I 1977 flyttet vi til Spania for ett år. Mor jobbet på et sykehus på Costa del Sol, og far reiste frem og tilbake til Norge, mens vi tre søsknene ble slengt inn i en svensk skole, for det fantes det ingen norsk skole den gangen.»

Foreldrene ble skilt før de flyttet tilbake, men søstrene ville ikke hjem til Nord-Norge og fikk bli, så lenge de fullførte skolen. «Det er kanskje rart at vi fikk lov, men på den tiden var dette et veldig lite sted.»

Når begynte du å interessere deg for psykologi, og hvordan ble dette din karriere?
«Jeg hadde alltid lyst til å studere psykologi, men familiesplittelsen gjorde nok at jeg trengte mer trygghet. Jeg søkte på psykologistudiet i Oslo, men kjæresten i Spania trakk mer. David, som jobba på solkysten, var bare 25, så vi gifta oss veldig tidlig. Og så kom en unge etter den andre, ikke sant? Først etter at tredjemann var født begynte jeg å studere. Jeg slengte inn en søknad og begynte på psykologistudiet i Málaga, selv om jeg trodde jeg ville komme til å stryke. Jeg kjørte barna på skolen og fortsatte til Málaga, hvor jeg hadde fem timer med forelesninger. Så kjørte jeg tilbake, hentet ungan og tok dem på fotball og dansetimer. Bilen var kontoret mitt, og jeg benytta meg av alle ungenes fritidsaktiviteter til å studere.

Jeg fullførte grunnstudiene i psykologi da jeg var 35 år og hadde fem barn. Sistemann kom 7 år senere, så han er en skikkelig attpåklatt. Jeg tok et ‘friår’ under den graviditeten, med 300 timers praksis på et senter i Estepona som heter Aprona og er for autisme, utviklingsforstyrrelser og arvelige syndromer hos barn og voksne. Det var en hektisk tid. Etter praksisen kom det en ny lov i Spania om at man måtte ha enda to år med studier for å jobbe med klinisk psykologi eller Psicóloga General Sanitaria, og da ble det til det. Denne utdanningen kreves for å utrede, diagnostikere og behandle kliniske psykologiske og psykiatriske vanskeligheter. Da barna ble eldre, tenkte jeg at jeg får vel kjøre på med en spesialisering også. Siden jeg hadde bare yngstemann hjemme og nesten ikke noe å gjøre, tok jeg to spesialistutdanninger på ett år. Man må jo fortsette å utvikle seg…»

Annet enn at du hadde seks barn å ‘eksperimentere’ på hjemme, hvorfor spesialiserte du deg i barne- og ungdomspsykologi?
«Jeg liker å behandle alle aldersgrupper, og tok vel egentlig spesialiteten fordi barne- og ungdomspsykologi legger grunnlaget for voksenterapien. Det som skjer når man er barn og ungdom, danner grunnlaget for det som skjer dem senere i livet. På samme tid som du jobber med barna, jobber du indirekte med foreldrene og får dermed erfaring med voksne også. Det er viktig for meg å se relasjonene. Voksne kan vœre mer ‘satte’ i deres væremåte, mens barn er mer formbare, så jeg får enormt bra feedback og resultater med dem.»

Var det bevisst at dere fikk 6 barn, og hvordan greide dere å jobbe og holde styr på dem?
«Det kan du si! Faren min sa at du kan jo ikke ta det personlig at fødselsstatistikken i Norge har gått sånn ned … Folk spør ofte om vi er religiøse. Det er vi jo overhodet ikke, men David kommer fra en familie med fem søsken og elsker barn. Han har alltid støttet meg som kvinne, mor, familiemedlem og yrkesmessig. Han oppmuntret meg gjennom private og profesjonelle vanskeligheter oppover årene og er alltid en trygg base å komme hjem til.

Mens David tilrettela økonomien, hjalp vår nanny, Ana Martín, til med resten. Hun har vœrt med oss i snart 29 år og er en utrolig god, varm, intelligent kvinne og støttespiller først for familien og senere også for senteret. Nå er hun som en bestemor for barna og en del av familien vår.»

Trives best i et kriseteam

Til daglig har Kari to jobber i det private helsevesenet. Da hun var ferdig som krisepsykolog, ble hun bedt om å fortsette på Hallin-Senteret i Marbella, hvor hun jobber mandag til torsdag. På fredager er hun på sin egen privatklinikk, som hun opprettet i 2014.

«Jeg er veldig rolig i krisesituasjoner og trives best i et kriseteam. Kanskje det kommer fra mamma som var sykepleier? På Hallin tar vi vanskelige medisinske problemer og tøffe tilfeller. Vi jobber tett med psykiatere, som avgjør om innleggelse er nødvendig eller ei. Det er synd at slike behandlinger ikke kan kopieres i det offentlige helsevesenet. Alle hadde jo hatt godt av et program med psykolog tre timer og psykiater en time om dagen samt tre timer med fysioterapi hver eneste dag. Da ville jo hvem som helst kunne bli frisk.»

Hva er de mest vanlige problemene du tar hånd om?
«Jeg er kognitiv atferdspsykolog. Vi jobber ikke bare med det mentale, men også med hva som skjer i kroppen. Jeg ser mye angst, depresjon, alkoholisme og rusproblemer, spesielt nå under pandemien. Angst er veldig utbredt, kanskje som et første signal om at noe må endres. Noen ganger er angst lett å behandle and ganger trenger pasienten også medisinsk hjelp.»

Har du utviklet noen spesielle eller unike behandlingsformer?
«Man kan vel si det. Programmet vårt heter Andar, Meditar y Sanar (gå, meditere og bli frisk). Når pasientene har stabilisert seg på sykehuset og fått psykiatrisk hjelp, så tar jeg dem ut og går med dem, så vi tar terapien ute. Jeg er også veldig interessert i hypnose og meditasjon, noe vi benytter på sykehuset, og som fungerer kjempebra. Men det viktigste er å få pasientene ut så de kan gå på stranda og føle sanden mellom tærne. Kriseteamet går selvsagt med dem, og så går vi tilbake og mediterer sammen. Det ville ikke koste så mye å ta et slikt system inn i det statlige, men det er dessverre enklere å skrive ut resept på antidepressiva.»

Som foreldre, besteforeldre, lærere eller venner, hvordan kan man gjenkjenne at et menneske, barn eller en voksen, har psykologiske problemer?
«Godt spørsmål. Det er ofte noen som ringer meg og sier at jeg må behandle sønnen eller datteren deres. Jeg sier alltid at jeg helst vil snakke med vedkommende først, og da får jeg mye informasjon. Noen ganger tror foreldre at barna trenger hjelp, men de har det helt fint. Og andre ganger har barnet problemer, men foreldrene ser det ikke, så jeg må ofte jobbe med foreldrene først.

Den beste indikasjonen på at noen trenger hjelp, er at personen selv ønsker det, for da vil de jo bli bedre. Det er en av de første spørsmålene jeg stiller pasienten: Hvorfor er du her? Hvis svaret er «Mora mi sier at jeg må gå», så vet jeg at jeg vil ha dårlig effekt. «Synes du selv at du skal vœre her?», spør jeg da, og hvis svaret er nei, har de ikke så mye å gjøre hos en psykolog. Det er jo slik med alt. Man må ville bli bedre selv.»

Alle kan være smådeppa en gang iblant, men hvordan skiller det seg fra klinisk depresjon?
«Det er stor forskjell. Livet går opp og ned, men for folk flest går problemet fort over. En klinisk depresjon er noe helt annet. Man har vanskelig for å konsentrere seg, kan slite med hukommelsen, er trett, og alt er liksom svart. Typisk for depresjon er at man isolerer seg fra andre, selv fra familien. De som har depresjon, er ofte motiverte til å få hjelp. De kjenner at noe ikke er som det skal vœre og kommer gjerne hit selv. Mange ganger er det tenåringsproblemer, så jeg har bred kontakt med for eksempel Den Norske Skolen og dr. Beate Abraham-Nilsen på den Norske Klinikken i Elviria, Normed.  

Er det med psykologer som med advokater og leger, at hvis du er på fest, spør folk deg om profesjonelle råd? Eller er folk redd for at du skal begynne å psykoanalysere dem?
«Jeg tror det er litt av begge deler. Jeg har en tannlegevenn som synes det er så irriterende, for når han var ute kommer det stadig noen bort og sier «Du, jeg har ei tann bak her. Kan du ikke bare kikke litt …» Jeg ser jo også noen komme sånn.
Jeg tror det er viktig at folk vet at psykologer gjør feil, som alle andre. Vi er også mennesker som strider med vårt. En psykolog er ikke ute etter å sette deg i bås, men å veilede deg i livet. Vi kan bare hjelpe pasienten med å ta valg i den riktige retningen ved å foreslå ulike alternativer for at de kan få det bedre, men valgene må pasienten selv ta.»

Hvordan kommuniserer du med veldig unge pasienter?
«Pasientene er veldig åpne når de først kommer hit, og jeg lar dem snakke. Men hvis det er en treåring, kommuniserer jeg med dem gjennom lek og tegning. Små barn lever i en nesten hypnotisk tilstand, så det er noen ganger vanskelig å skille mellom virkelighet og fantasi, så derfor bruker vi fantasien for å komme til virkeligheten. Men barn er veldig ærlige. For meg er det vanskeligste innen klinisk psykologi incest og seksuelt misbruk når vi må innblande politiet.»

Hva er det viktigste dine egne barn har lært deg om livet og om å jobbe med andres barn? 
«Jeg tror kanskje at man blir et bedre menneske av å bli korrigert av sine egne barn. De setter ting i et annet perspektiv. Man tror liksom man gjør ting riktig, men så finner man ut at nei, kanskje ikke. Kanskje jeg skulle ha hørt litt mer på dem? Når man bor i en gruppe med barn, partnere eller venner, så blir man gjerne fortalt klart om sine feil. Litt tøff kjærlighet er bare sunt. Så det er nok det viktigste som barna mine har lœrt meg.»

Og til slutt, hva er den største gleden ved jobben din? 
«Det er når et menneske som har det veldig dårlig, kommer til oss for hjelp og vi klarer å hjelpe dem. Og så at de kommer tilbake og sier at nå er jeg tilbake til livet mitt, med partneren min, i jobben osv. Det er veldig givende. Jeg får god feedback i de aller fleste tilfellene. Det har jo også noe å gjøre med at folk kommer hit når de er på sitt dårligste, så de er veldig mottagelige for hjelp. Men det beste for meg er at du kan se at de har det bedre, ofte på kort tid og med små justeringer.»

Dur og moll

Intervjuet er over, men den hjertelige vertinnen inviterer på kaffe. Selvsagt har hun hjemmelagde kanelboller, for hva ellers skal en kvinne med egen klinikk og en dobbel jobb gjøre med all sin fritid? Huset er som et kunstgalleri, med skulpturer og store lerreter. Her er det ingen trygge solnedgangsmalerier eller duse abstraksjoner, men fargerike skikkelser som gjenspeiler psykologens interesse og omsorg for mennesker i alle livets faser.   

Kari setter seg så ved flygelet og begynner å bla i notene. «Jeg har spilt piano siden jeg var 4-5 år, og spiller fremdeles. Det er sånn jeg slapper av», betror hun og begynner å spille et av stykkene hun har komponert til hvert av sine barn.Fingrene løper over tangentene og hun spiller så hengivent at selv de to viltre familiehundene Loke og Mickey kommer inn fra hagen for å lytte. «Musikken har gått som en gylden tråd og glede gjennom livet mitt. Slik jeg oppfatter musikk, spiller lydene på menneskets indre følelser og tanker. For meg er tonene også menneskets sosiale interaksjon med hverandre og med naturen,” avslutter Kari.