Islandske øyeblikk

 

 

 

Bardarbunga under Vatnajökull, verdens tredje største geysir
Ild og lava spys opp av Bardarbunga-vulkanen under Vatnajökull. Denne geysiren på ca. 8.200 km2, er verdens tredje største isbre– bare Grønlands innlandsis og Antarktis er større – ligger som et tak av is og snø lagt som et lokk på verden der den brer seg foran oss i det sørøstlige Island. Vatnajökull gjenspeiler solen og ilden i det gigantiske, opptil 1.000 meter dype frosten der det meste er gammelt nok til å ha sett begivenhetene i de islandske sagaene utspille seg.
Bardarbunga er én av de vulkanene som gjemmer seg under isen der noen av landets mest aktive vulkaner befinner seg. Det er ikke bare den storslåtte isen som gir gåsehud.
Laki-vulkansystemet finnes under isbreen, og i 1783 – 84 førte et utbrudd til at over 50 prosent av landets sauer og kuer omkom, svovelregn ødela høsten, og 25 prosent av landets befolkning døde av hungersnød.
Grimsvötn som ligger under en vulkansk sjø gjemt i isbreen, buldret i 1996, og det resulterte i en gigantisk elv der enorme vannmengder på vei utover sletten Skeiðarársandur mot Atlanterhavet rev alt med seg, inkludert en bro som knytter sammen  ringveien, den eneste veien rundt på øya.
Gjennomsnittlig har Grimsvötn et utbrudd hvert 10. år, sist i november 2011, og her spydde den ut ild og røyk i opptil 12 kilometers høyde. Nå er man redd for at Bardabunga skal spre seg til de andre vulkanene, så vi iler videre.

 

 

Isfjell i lagunen
En lyd som om den var skapt av Tor, kommer fra Vatnajökull. Det er isbretungene som vinden får til å kalve i lagunen Jökulsarlón. De er som hvite lavastrømmer.
Seilturen som normalt foregår i amfibiebåter på den 18 km2 store lagunen, er derfor avlyst i dag. Av sikkerhetsmessige årsaker heter det, og det forstår vi.
De ekstremt mange isfjell som fyller lagunen. Fargene på ismassenes øverste 10 prosent skifter mellom gjennomsiktig blåhvitt og grått fra vulkanenes lava, og de skvulper nær lagunebredden – rett innenfor rekkevidde.
En smal landtunge skiller Jökulsarlón fra Atlanterhavet dit de etter hvert smeltende isfjell beveger seg. De forsvinner langsomt på den svarte stranden, mens feite og solslikkende seler – og vi – ser på.

 

 

Eyafjallajökull og de andre vulkaner
Island har 130 vulkaner hvorav 18 har vært aktive siden øya ble bosatt på 870-tallet.
Blant dem er den uforglemmelige, den vi kjenner som Eyjafjallajökull. Men faktisk har vulkanen i seg selv ikke noe offisielt navn, men refererer til isbreen oppå fjellet Eyjafjall der det er en vulkan. Eyja betyr også øy, så det fordanskede navn kan være øy-fjell-jøkull. Jøkull er forøvrig det gode gamle, danske navn for isbre.
Men la oss holde oss til Eyafjallajökull som vi alle lærte i 2010 uttales: Ay-uh-fyat-luh-yoe-kuutl. Eller kanskje ikke skikkelig lært. Men vi fikk et nytt ord; askesky fordi vulkanen denne våren satte bom for flytrafikken i Europa og Nord-Amerika der rundt 100.000 flygninger ble avlyst. Ironisk nok kunne man godt fly til og fra Keflavik-lufthavnen fordi vulkanen står nær øyas sørligste spiss.
Katla, under isbreen Myrdalsjökull helt i sør, er likevel den som akkurat nå bekymrer geologer og dermed alle oss andre mest. Også Hekla, landets minst tilbakeholdne vulkan, er svært nær et nytt utbrudd.
I dag gemmer hun seg bak en flokk skyer. Surtsey gjemmer seg derimot bak Vestmannaøyene, og det er én av de yngste øyene i verden. Den oppstod fra havet i en serie av vulkanutbrudd på 1960-tallet. Den er oppkalt etter Surt, en jette med et brennende sverd. Øya er bare tilgjengelig for forskere som undersøker evolusjonen.
Flere steder kan man derimot gå opp til vulkankratrene, som Grábrók, som ligger ved Bifrost i den vestlige delen av landet, og Bifrost skulle jo være broen mellom himmelen og jorden, mellom Asgård og Midgård.

 

Hvaler mot Grønlandshavet
66 grader nord. En vågehval stikker snuten opp av havet for snart å dykke igjen. Den skal skaffe seg fett på kroppen til den kommende vinteren da den helst bør beholde idealvekten på ni tonn fordelt på sine 11 meter.
Vi har seilt ut fra Husavík, ikke så langt fra Akureyri, den største byen utenfor Reykjavik-området, og innbyggertallet er på ca. 17.500. Fiskerbyen ligger i bunden av fjorden Eyjafjördur. Noen kilometer lenger ute ligger Grimsey, Islands nordligste øy, og rett bak den er polarsirkelen.
Man kan seile på hvalsafari fra flere steder i landet, blant annet i Reykjavik og altså Husavik, der flere hvalarter holder til. Vi er med en gammel hvalfangerbåt der turen foregår i overlevelsesdrakter og med varm kakao.
Og jo, man fanger hvaler i Island. Tre firedeler av islendingene er for fangsten, det er lovlig, og flere eksperter mener at de hvalene som fanges, bl.a. vågehvalen, ikke er utryddelsestruet. Hvalkjøttet eksporteres, og flere av landets egne restauranter serverer det stekt, gravet eller røkt. Det smaker bedre enn den tradisjonelle, fermentert hai.

Sjøpapegøyer, polarrever og reinsdyr
På hvalsafarien runder vi en øy som er hjem for titusenvis av lundefugl, også kalt sjøpapegøyer. De danner små prikker på havet, og de letter når de fornemmer at en hval er på vei opp.
Denne vakre fuglen med det intelligente blikket holder til ved kystene og på de mindre øyene der islendingene fanger dem med et nett satt på en lang stang, og de samler inn eggene fra fuglenes fra meterlange huler, ved å henge ut liner over enorme klippeskrenter.
Fuglelivet er utrolig; her er også lomvier, ørner, svaner og forskjellige andefugler. Klimaforandringene skaper litt kaos i vanene deres.
Da vikingene kom hit, var de eneste landgående dyrene polarrever; og de finnes fortsatt. Med seg hadde våre nordiske forgjengere, nærmere bestemt fra Norge, sauer som det ifølge floskelskuffen i dag er flere av enn det er islendinger, samt geiter og andre spiselige eller på annet vis nyttige kre.
De hadde likevel ikke reinsdyr med seg i vikingskipene. De kom først hit på 1700-tallet, og mens vi denne gangen ikke ser noen av de nå rundt 5.000 som fortrinnsvis lever på den østlige delen av øya, minner veiskiltene oss om deres mulige passeringer på ringveien om deres fortsatte tilstedeværelse.

 

 

Små hester
Ikke ponnier. Sier man det, risikerer man å ryke uklar med islendingene. De islandske hestene er til tross for bare sine 140 cm, kategorisert som hester. Dette er den eneste rasen der hesteøvrigheten, hvem nå det enn er, har gjort dette unntaket.
Hestene var forskjellige i utseende og farger, og derfor er det i dag stor variasjon i rasen, mens deres felles trekk, som en liten, men hardfør rase, skyldes at de tradisjonelt alltid oppholdt seg utendørs.
Rundt 1920 ble det påbegynt en stamtavle over hestene. Nå er det offisielt rundt 80.000 hester, mens det virkelige antallet antas å være nærmere 100.000. De brukes til riding, utflukter og mange eksporteres. Andre spises.
Felles for dem er også deres lange manker som nærmest dekker øynene og minner om en Colgate-reklame, når de farer over lavaørkenen. Hestene kan opptil fem gangarter som i tillegg til skritt, trav og galopp er pass og tölt, en firetakters gangart der de tar lange og høye skritt.

 

Vannfall og den opprinnelige geysir
Elvene fosser ned fra isbreene. De skaper frodige områder der lavaen tillater det. Og der naturens topografiske luner leker med, er det skapt noen fascinerende vannfall.
Vi ser Godafoss i nord der en Thorgeir Thorkelsson i år 1000 skulle ha navngitt det ved å kaste de siste hedenske gudestatuene i vannet. Tre i én får man likegodt på kjøpet. Dettifoss, lenger mot nord, er Europas vannrikeste vannfall, og den buldrer og hveser med en vannføring på 193 m3/sekundet, mens vi ved Seljalandsfoss i øst går bak gardinet og ved Gullfoss i sør leter etter gullet ved enden av regnbuen.
Ordet geysir stammer fra oppkomme/kilden med samme navn i den sørøstlige delen av Island, og mens selve Gejser eller Geysir nå er stille og utilregnelig, spyr Strokkur, nabogeysiren i dette geotermiske område, hver 5. eller 15. minutt opp vann og damp i en 20 meter høy søyle. Flere steder kan man bade i naturlige bassenger; likevel ikke her.
Været er klart, og Islands nest største isbre, Langjökull, gjør krav på vår oppmerksomhet.  

Sagaene evige tilstedeværelse
Egil og Njål. Det er to av de største figurene i de islandske sagaene. Egil kommer fra området omkring Borgarnes i vest, mens Njål er fra Vik i øst, og gudene Odin og Tor, Frøya og Loke og alle de andre herskende naturligvis over alt mellom himmel og jord og litt til.
Var det ikke for de islandske sagaene, ville vi bare ha sparsomt med kunnskap om de tidlige nordboerne og den nordiske åsatroen.
Sagaene om menneskenes bedrifter, deres drabelige stridigheter og overbevisninger, foregår fortrinnsvis i de første århundrer etter bosettelsen, mens ingen vel kan vel helt stedfeste hvor gudene dro. Felles for dem er likevel at islendingene, da vi nordboere avanserte fra å kunne framstille primitive runer til å kunne skrive i dagens forståelse av begrepet, valgte å skrive ned sagaene som var blitt fortalt gjennom generasjoner. I andre land var det flest prester som kunne skrive, og de fokusert på å gjenfortelle bibelhistorien. Men ikke islendingene. Først og fremst var det Snorri Sturlasson som på 1200-tallet sørget for at ordene ble satt ned på kalveskinn.
De ble på 1700-tallet samlet inn, brakt til Danmark, men endelig i 1971, etter fortsatte krav fra Island, vedtok Folketinget å levere dem tilbake.
Sagaene anses i dag for å være blant verdens største, litterære verker. Her i Island lever de alle videre; og islendingene skaper nye sagaer med folkehelter, troll og alfer og andre småfolk.

 

 

Islands sjel på Thingvellir
Sentimentalt, kanskje. Men en nærmest andektig følelse sprer seg hos undertegnede da vi nærmer oss området Thingvellir, nordøst for sjøen Thingvallavatn.
Allerede i år 930 grunnla bosetterne det første Alltinget, et slags parlament der man (flest høvdinger) to uker hvert år samlet seg til ting og rettsmøter. Sånn for enkelthets skyld fantes det også en brønn til drukninger og en galge; vikingene var jo pragmatiske folk.
Stedet var brukt til samlinger fram til 1798, da Alltinget ble flyttet til Reykjavik. Thingvellir er stadig et betydningsfullt sted for islendingene, her er deres sjel, og selv da landet i 1944 offisielt ble utropt til republikk, skjedde det her fra ”lovhøyden” hvor den islandske republikkens flagg vaier.
Islands ryggrad er også her. Det er den midtatlantiske ryggen som er dannet ved havbunnsspredning mellom de eurasiske og amerikanske tektoniske plater, de møtes og hiver i hver sin retning. Det gjør hvert år Island gjennomsnittlig fire cm bredere. Ryggen ligger for det meste under havet, men den dukker altså opp i Island der man i bokstaveligste forstand står mellom de to kontinentene nettopp på Thingvellir.

 

Reykjavik, blikktak og hypermoderne
Mens islendingene aldri helt mistet sin sjel under den økonomiske kollapsen, selv om det for en sørlig nordboer er uforståelig, har de gjenfunnet sin sunne fornuft og man merker at det igjen går ganske bra.
De spraglete blikktakene er ikke erstattet med andre, og hvorfor skulle de nå det, mens det futuristiske konserthuset Harpa nå står prektig ved havnen som innbyggerne etter innbitt motstand, i dag er så stolte av. Det overgår Hallgrimskirken, inspirert av naturen, bla. av søylebasalt, mens den minner mer om en avfyringsrampe for en romferje, hvilket det kanskje, eller kanskje ikke, er en mening med.
Generelt er islendingene et stolt folkeferd; hodet holdes høyt; og det er et sjarmerende karaktertrekk. Ingen jantelov her. Denne stoltheten omfavner også pølsevognen på havnen, Bæjarins Beztu Pylsur (byens beste pølser), hovedstadens største attraksjon der også USAs forhenværende president Bill Clinton har spist. Det er uklart om det samme gjelder hans forgjenger Ronald Reagan og hans sovjetiske motstykke, Mikael Gorbatsjov, da de i 1986 møttes i Reykjavík i et hus kalt Höfdi, nå museum, og tok de første skrittene  mot en avslutningen på den kalde krigen.
Det var passende, og det var tiden, da Vigdís Finnbogadóttir som verdens første demokratisk valgte kvinnelige statsoverhode var president – islendingene ligger på tross av at mange tradisjoner holdes fast, også foran de fleste andre nasjoner.
Ingen kald krig i Islands hovedstad. Her er alt annet enn kaldt. Golfstrømmen hjelper på, det samme gjør fortau og innkjøringer som er varmet opp av den konstante geotermiske energien og islendingenes vedvarende ditto.

 

Areal: 103.200 km2.
Innbyggertall: 318.000, hvorav drøyt 185.000 bor i Reykjavik-området.
Befolkningstetthet: 2,9.
Reykjavík: 120.000.
Island er verdens attende største øy og den nest største i Europa etter Storbritannia.
Hvannadalshnúkur er med sine 2.119 m det høyeste punkt.

Årstallene
Før 870: Enkelte irske munker lever her.
870: De første norske vikingene ankommer, munkene forsvinner.
874: Ingolfúr Arnarson fra Fjaler ved Dalsfjorden i Sogn og Fjordane bosetter seg som den første.
1000: Kristendommen innføres.
1200-tallet: Sagaene skrives ned.
1200-tallet: Ufred blant islendingene, landet kommer under den norske tronen.
1380: Kalmarunionen betyr at Island nå tilhører Danmark.
1550: Danskene halshugger den siste katolske biskopen.
1602: Danmark innfører monopol på handel langs kystene.
1700-tallet: Koppeepidemier og vulkanutbrudd forårsaker befolkningstilbakegang.
1800-tallet: En nasjonal selvforståelse og uavhengighetsbevegelse blomstrer.
1918: Den dansk-islandske forbundsloven trer i kraft. Island blir anerkjent som en suveren stat. Den skal gjelde i 25 år.
1943: Forbundsloven utløper.
1944: I en folkeavstemming sier 98 prosent av befolkningen ja til å kappe de siste bånd til Danmark.
17. juni 1944: Island utropes formelt til republikk med Sveinn Björnsson som landets første president.